Spekkhoggerens diett er mer variert enn hos noen annen hval. Både sel og andre hvalarter står på menyen, det gjør også en rekke fiskearter, blekksprut, sjøfugl og endog skilpadder. Tross denne store bredden i mulig valg av føde er ikke spekkhoggeren en alteter som sluker alt som kommer i dens vei. I praksis har ulike lokale bestander spesialisert seg på én eller noen få typer av byttedyr. Tilpasning til jakt på forskjellig bytte har medført store forskjeller i adferd hos dyr fra slike ulike bestander.
Nord i Stillehavet er det observert at noen spekkhoggere har spesialisert seg på å spise fisk, i særlig grad laks, mens andre nesten utelukkende beiter på andre sjøpattedyr som kan omfatte både ulike selarter og store og små hvalarter. Lignende tilpasninger ser ut til å forekomme også i Nord-Atlanteren. I våre nærmeste områder i Nordøst-Atlanteren kan det se ut til at fiskespisende spekkhoggere har lært seg å jakte på forskjellige arter i ulike geografiske områder. For dyr som holder til lengst sør (fra Gibraltar og ned mot Kanariøyene) kan det se ut til at størje er mest foretrukken mat. I Nordsjøen og rundt De britiske øyer er makrellen viktigst mens silda dominerer menyen hos spekkhoggere i våre mer nordlige farvann.
Sildas adferd og årlige vandringer styrer mye av spekkhoggernes liv i nord. Således finner vi mengder av spekkhoggere både i sildas kystnære overvintringsområder i Nord Norge (november–februar) og i gyteområder utafor Møre i mars–april. Det er velkjent at silda på norskekysten med ujevne mellomrom kan endre adresse – da gjør spekkhoggerne det samme. Fra 1980-tallet til langt ut på 1990-tallet overvintret for eksempel silda inne i Vestfjorden – da krydde det av spekkhoggere der. Seinere har silda overvintret i kystnære områder utafor Vesterålen og Troms – spekkhoggerne flyttet etter. Når silda på sommer og høst holder seg på beiteområder ute i Norskehavet finner vi mengder av spekkhoggere der.
I overvintringsområdene er silda gjerne nede på 150–300 meters dyp om dagen og nær overflata om natta. Det er helst når silda er ved overflata at spekkhoggeren gjør sine innhogg i stimene. Men hvalene kan også dykke ned og jage opp mindre sildestimer som de kan beite på. Spekkhoggerne bruker flere teknikker i jakten på sild. Den mest spektakulære som er observert i våre farvann er såkalt «karuselljakt» der hvalene isolerer en liten stim med sild så nær overflata at silda ofte hopper opp av vannet. Spekkhoggerne, gjerne 10–15 stykker sammen, svømmer rolig i ring rundt stimen i noe som virker som samordnede bevegelser. Nå og da slår de kraftig med halefinnen mot stimen slik at en del sild som befinner seg ytterst i stimen blir svimeslått. Slik svimeslått sild blir dernest spist én og én av hvalene. Basert på dyrenes energibehov er det beregnet at en sildespisende spekkhogger trenger en dagsdose på rundt 50–60 kilo sild.
I de seinere år har makrell utvidet sine leveområder nordover – det ser ut til at også spekkhoggerne i nord har lært å sette pris på denne delikatessen. Mye tyder på at spekkhoggerne i våre farvann har en betydelig evne til å endre matvaner, også sesongmessig når tilbudet endrer seg. Det ser således ut til at noen spekkhoggere ikke følger sildas vandringer, men satser på andre lokale ressurser i deler av året. Både i Nord-Norge og ved Island er det observert at grupper av spekkhoggere tidvis kan beite på rognkjeks. Også sei og torsk kan opptre på dyrenes meny. I steinkobbens ynglekolonier om sommeren sees spekkhoggere som beiter på selunger. For å få tak i selungene samarbeider gjerne flere spekkhoggere om å lage bølger som skyller selene fra liggeplassene og ut i sjøen. Det er også observert at spekkhoggere kan ta både små (nise) og større (vågehval) hvalarter. Også i farvannene ved Grønland spiser spekkhoggerne både fisk, sel og hval.
Spekkhoggere observeres veldig ofte sammen med fiskeflåten, særlig der det fiskes sild og makrell. Ved slike møter og konkurranse om de samme fiskestimene kan det hende at enkeltindivider havner inne i snurpenota – som regel kommer de seg uproblematisk ut igjen med litt hjelp fra fiskerne. Mer konfliktfylt blir det når spekkhoggere følger garn- og linebåter og forsyner seg direkte fra redskapene etter hvert som fiskene kommer opp til overflata, sånn adferd er observert i både kveite- og blåkveitefiske i våre nordlige farvann.
På grunn av sin lange levealder og plassering øverst i næringskjeden er spekkhoggere utsatt for miljøgifter. Ingen andre arter av sjøpattedyr har eksempelvis så høye nivåer av PCB (polyklorerte bifenyler) som de man finner i enkelte spekkhoggerbestander. I noen tilfeller er nivåene av miljøgifter så høye at det kan påvirke bestandenes reproduksjonsevne. På Grønland, der sel og hval tradisjonelt har vært befolkningens viktigste kilder til ernæring, advares befolkningen nå mot å bruke akkurat denne arten som mat.
Kommentarer (2)
skrev Jon Bruheim
svarte Mari Paus
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.