Forklaringen på inkaenes dominans og hurtige ekspansjon finnes åpenbart i de nevnte økologiske og politiske forutsetningene. Disse var like for alle statene; det inkaene brakte inn i tillegg, som en fornyelse innenfor et kjent mønster, var en systematisk konsolidering av det administrative apparatet gjennom organisert utbygging av et kommunikasjonsnettverk. En ny stat eller et erobret distrikt ble ikke behandlet som tributtområde, slik aztekerne gjerne gjorde, men innlemmet i riket. Inkaenes erobringspolitikk var total i sin målsetning. Garnisoner ble stasjonert i de nye områdene, veinettet utbygd og kurértjeneste etablert. Tidligere overhoder (curakas) fikk beholde sin verdighet så sant de ville innta sin plass innenfor imperiets byråkrati og eventuelt la seg tilknytte inkaenes fyrstehus gjennom ekteskapelige allianser. Men man vet også at inkaadministrasjonen forflyttet hele befolkninger som ble ansett som sikkerhetsrisikoer på sine hjemsted. I stedet ble det sørget for at lojale undersåtter bosatte seg i den nye provinsen. For øvrig var det vanlig praksis at kolonister fra de sentrale, «gamle» områdene ble sendt ut til marginale distrikter.
Med kolonistene fulgte også quechua-språket, solkulten og en streng inndeling av befolkningen i stender og yrkesgrupper, og administrative enheter av bestemte størrelser. Foruten en firedeling av hele imperiet under lederskap av guvernører fra de fyrstelige slektslinjene, var distriktene delt i 10 000, 5000, 1000 og 500 mann. Denne inndelingen var av militær art, men gav også mulighet for kontroll med arbeidskraft til offentlige arbeider og med skatteinnkrevingen. I regnskapsførselen betjente man seg av den såkalte quipu, en knutebunt der tråder og knuter av forskjellig farge og form ble gitt ulike verdier.
I sin lovgivning, særlig på det sosiale feltet, foregrep inkaene institusjoner som andre steder først er blitt vanlige i vår tid. Loven foreskrev for eksempel at fattige, blinde, døve, krøplinger og andre som var ute av stand til å forsørge seg selv på grunn av alder eller sykdom, skulle underholdes av staten.
Men til tross for sin komplekse kultur og sitt høye teknologiske og organisatoriske nivå fikk inkaimperiet en særdeles brå undergang. I 1532 nådde spanierne under Francisco Pizarro frem til rikets sentrum, myrdet herskeren Atahualpa og gjorde brutalt slutt på hundre års blomstringstid.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.