Gaucho, betegnelse på den argentinske og uruguayanske gjeter, folkehelten og vagabonden som streifet om på pampaen med gitar, sølvbeslått rideutstyr og dolk. Han var motstykket til den meksikanske vaquero og den nordamerikanske cowboy.

Omkring 1850 ble deler av slettelandet rundt La Plata-elven utlagt til jordbruksland, og februket ble etter hvert omorganisert og kommersialisert. Det halvville buskkveget ble erstattet med innførte kvegraser og sauer. Beitelandet ble inngjerdet med piggtråd, og gaucho-gjeteren ble langt på vei overflødiggjort.

Til da hadde gauchoen vært uunnværlig som den uovertrufne rytter og spesialist på innringing og behandling av buskkveget. Han var arbeidstager hos kvegeiere som profitterte på den voksende etterspørselen etter huder i Europa.

Både fysisk og kulturelt var gauchoene et blandingsprodukt: de var forspanskede rester av tehuelche-, charrúa- og puelche-indianerne, som tidligere hadde lidd militært nederlag og som i proletarisert tilstand og uten klar stammetilknytning på 1600- og 1700-tallet hadde søkt å livnære seg ved jakt på store flokker forvillet kveg. Overgangen til en mer «ordnet» gjetertilværelse foregikk gradvis og representerte på sett og vis en fortsettelse av den tilpasningen som deres indianske forfedre hadde funnet frem til etter innføringen av hesten i begynnelsen av kolonitiden.

Gauchoene kom aldri til å utgjøre noen avgrenset etnisk gruppe, enn si politisk enhet, selv om de kom til å representere en maktfaktor for lokale ledere, caudillos. De var snarere en yrkeskategori og et sosialt sjikt med en egen sub-kultur, som omfattet indianske særtrekk i kombinasjon med spansk språk og folkelig katolisisme. Karakteristisk var bruken av la boleadora, den indianske slyngen. De hadde sine egne idealer om ære og skam, som kom til uttrykk i en rik muntlig tradisjon – ikke minst gjennom sang og musikk. En del av denne tradisjonen lever videre i dagens profesjonelle og halvprofesjonelle sang- og dansegrupper.

Ridende gaucho-tropper deltok i kampene mot den spanske kolonimakten i Argentina og Uruguay 1810–24. Gauchoen vant på denne måten større anerkjennelse blant den fastboende befolkningen, og han ble snart gjort til hovedperson i den såkalte gaucho-diktning. Gaucho-skikkelsen har fått sin klassiske litterære utforming i José Hernández' episke dikt Martin Fierro (1872). Etter hvert forsvant gaucho-gjeteren fra den argentinske pampaen, men fortsatte som yrkeskategori i Uruguay. Myten lever likevel videre i Argentina fremdeles.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.