Falklandsøyene

Falklandsøyene (Falkland Islands), spansk Islas Malvinas, britisk øygruppe i Sør-Atlanterhavet, ca. 480 km øst for det søramerikanske fastland og 1100 km nord for Antarktis. Øygruppen består av de to store øyene East Falkland (6605 km²) og West Falkland (4532 km²) og 776 mindre øyer, til sammen 12 173 km² med 2840 innbyggere (2012). Territorialfarvannet når ut til 370 kilometer fra kysten. Hovedstaden Stanley på East Falkland er eneste større tettsted.

Navnet er etter Anthony Cary, 5. viscount of Falkland, som finansierte en ekspedisjon til øygruppen i 1690, og var opprinnelig navnet på Falklandssundet. Senere ble navnet tatt i bruk for hele øygruppen. Det spanske navnet ‘Islas Malvinas’ er avledet av fransk: ‘Îles Malouines’ etter de første bosettere, sjømenn og fiskere fra Saint-Malo i Bretagne.

Geologisk er Falklandsøyene en gammel del av jordskorpen som har gjennomgått flere foldinger. De to hovedøyene er skilt av Falklandssundet og utgjør mesteparten av arealet, og er av størrelse omtrent som litt under halvparten av Oppland fylke. Den 1288 kilometer lange kystlinjen er sterkt innskåret med mange mindre øyer og holmer omkring de to hovedøyene. Det er mange bukter og trange sund. Landskapet er kupert med mindre fjellkjeder på begge de store øyene. Det finnes myrlendte sletter hovedsakelig på sørlige del av East Falkland. Høyeste punkt er Mount Usborne på East Falkland, 705 meter over havet.

Klimaet er fuktig maritimt, med mild vinter og kjølig sommer. I Stanley varierer middeltemperaturen fra 2 ^oC i juni til 11 ^oC i januar. Luftfuktigheten er høy hele året, og det blåser nesten konstant med til dels sterke vinder. Gjennomsnittlig årsnedbør er 610 millimeter i Stanley. Det regner mer enn halvparten av årets dager.

Det er 278 plantearter; av disse er 13 endemiske (stedegne). Store deler av øyene er gressdekte. Karakteristisk er den opptil 2 meter høye rapp-arten ‘tussock grass’ med redusert forekomst fra overbeiting av innførte dyrearter. Av trær finnes bare dvergbjørk. Nesten hele arealet er beiteområde for sau; det er mer enn 500 000 sauer på Falklandsøyene.

Av opprinnelige pattedyr finnes sørlig elefantsel og søramerikansk pelssel, leopardsel og flere hvalarter. Falklandsulv var eneste landpattedyr, men ble utryddet i 1870-årene. Innførte pattedyr er blant annet sau, hund, katt, rein og brunrotte.

Det er registrert ca. 200 fuglearter; falklandssmett og falklandsskovleand er to av 16 endemiske fuglearter. 63 fuglearter hekker på øyene, blant annet fem pingvinarter.

Det er rike fiskeressurser, deriblant store mengder krill. Insektfaunaen er relativt fattig.

Befolkningen er for størstedelen etterkommere av britiske emigranter som begynte å slå seg ned på øyene i første halvdel av 1800-tallet. Omkring 45 prosent av dagens befolkning er født på Falklandsøyene; 30 prosent er født i Storbritannia. 74,1 prosent (2012) av befolkningen bor i Stanley.

Engelsk er offisielt språk. 89 prosent av befolkningen snakker engelsk, 7,7 prosent spansk. Kristendom er den dominerende religionen.

Falklandsøyene er et britisk oversjøisk territorium etter å ha vært en britisk kronkoloni. Statsoverhode er monarken som er representert av en guvernør; Colin Roberts ble utnevnt til guvernør i 2014. Det er en viss grad av indre selvstyre.

Falklandsøyene fikk ny grunnlov i 2009. Det er en lovgivende forsamling på 8 valgte medlemmer samt 2 ex officio-medlemmer. Regjeringen ledes av guvernøren.

Forsvaret av Falklandsøyene besørges av Storbritannia.

Fiskeri og fiskeindustri er viktigste inntektskilde; salg av fiskelisenser gir også store inntekter. Jordbruk sysselsetter omkring 10 prosent av befolkningen. Det dyrkes bare små mengder havre og poteter, og de fleste matvarene må importeres. Sauehold er viktigst, og mesteparten av ulleksporten går til Storbritannia. Turisme har økt kraftig de siste tiårene. Det antas at havbunnsområdet omkring Falklandsøyene inneholder store mengder olje. Britiske militærutgifter bidrar vesentlig til Falklandsøyenes økonomi.

Falklandsøyene ble oppdaget av den britiske sjøfarer John Davis i 1592. Første registrerte landgang var i 1690. De første koloniseringsforsøk ble gjort i 1760-årene av briter (på West Falkland) og franskmenn (på East Falkland), men fra 1774 hadde Spania faktisk kontroll over hele øygruppen. Etter å ha brutt kolonibåndene med Spania tidlig på 1800-tallet, gjorde Argentina krav på øyene som hadde en argentinsk guvernør 1828-32. Britiske tropper fordrev den argentinske garnisonen i 1833 og innførte britisk styre. Britisk marine opprettet Port Stanley (nå Stanley) og i ettertid har det vært en diplomatisk strid mellom Storbritannia og Argentina som har vært tilspisset flere ganger.

Under første verdenskrig seiret en britisk flåtestyrke over en tysk krysserskvadron i slaget ved Falklandsøyene (1914).

Suverenitetsspørsmålet blusset opp igjen i andre halvdel av 1900-tallet og Falklandskrigen brøt ut da argentinske styrker invaderte Falklandsøyene og Sør-Georgia 2. april 1982. Britene sendte en ekspedisjonsstyrke for å gjenerobre områdene. Etter en landoffensiv og omringning av Stanley overga de argentinske troppene seg 14. juni 1982.

Etter Falklandskrigen økte britene nærværet på øygruppen. Selv om Storbritannia og Argentina gjenopprettet diplomatiske forbindelser i 1992, har det ikke vært ført forhandlinger om suverenitetsspørsmålet. Etter en lovendring i 1983 ble øyboerne fullverdige britiske statsborgere. Etter argentinsk lov har de også argentinsk statsborgerskap.

Falklandsøyene ble et britisk oversjøisk territorium i 2002, og nåværende grunnlov er fra 2009. Ved en folkeavstemning i 2013 stemte 1517 av 1672 velgere for å beholde Falklandsøyenes status som britisk oversjøisk territorium.

• Summers, D.: A Visitor’s Guide to the Falkland Islands. 2. utgave. Falklands Conservation, isbn 978-095383751.