Eukalyptus, planteslekt i myrtefamilien (Myrtaceae) med ca 700 arter. Vokser for det meste i Australia og Tasmania. Brukes blant annet til å utvinne harpiks, garvestoffer, eukalyptusolje ogcellulose.

Trær med glatt, avflassende bark og som oftest tykke, læraktige, hengende blad med blåaktig voksbelegg. Bladformen hos unge individer er ofte rund, etter hvert som trærne vokser blir bladene gradvis mere avlange. I blomsten er kronbladene sammenvokst og faller av som en hette (kalyptos på gresk betyr dekke, jfr. slektsnavnet ). Frukten er en krukkeformet vedaktig kapsel med mange små frø.

Det er hittil registrert ca. 700 arter, de fleste i Australia og på Tasmania, noen få på Ny-Guinea, Filippinene, Malaysia og Indonesia. En rekke av artene kan krysse seg, og artsbegrepet i slekten er derfor problematisk, kanskje er artsantallet snarere rundt 500. Fossile arter er kjent fra Europa og Grønland. I Australia danner karritre, jarrahtre, wandoo (E. reducta), og flere andre arter vidstrakte skoger. Enkelte arter kan bli over 100 m høye.

Av barken og bladene utvinnes harpiks, garvestoffer og eukalyptusolje som brukes i teknikk og medisin. De oljeaktige terpenoidene som utvikles i blad og bark er meget brennbare, slik at skogbranner i eukalyptus-skoger kan få eksplosive forløp.

  • Fellandren fås av arten E. amygdalina
  • Kinoharpiks («Botany Bay kino») fås av artene E. leucoxylon og E. recinifera
  • En slags gummi fås av E. gigantea.

Febertre, som omfatter flere arter, deriblant E. globolus, ble fra 1850-årene plantet spesielt i Middelhavslandene og California for å tørke ut våtmarker og derved fjerne leveområder for malariamygg. 

Arter av eukalyptus-slekten  plantes også i tropiske og tempererte strøk som prydtre eller kilde for tømmer, cellulose, ved,  trekull og biobrensel.Veden hos eukalyptus er ofte  temmelig tung, densitet ved 15 % fuktighet fra 0,70 til 1,00 g/cm3, og den har vanligvis god styrke og holdbarhet. Trærne vokser raskt og kan være hogstmodne på 8–10 år. E. gigantea importeres dels som erstatning for eik, under de noe misvisende navnene «tasmansk eik» og «chilensk eik». Det har de senere år også vært importert en del eukalyptus til parkett.

I deler av verden, utenfor det opprinnelige vokseområdet, kan eukalyptus-arter opptre som invaderende og skadelige for det lokale artsmangfoldet, og det er en rekke steder satt i gang tiltak for å begrense utbredelsen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.