Argentinas historie

Argentina. Militærjuntaen som kom til makten ved et kupp i mars 1976. I midten general Jorge Videla, president fra 1976 til 1981.

Raúl Alfonsín, som ble valgt til president etter juntaens fall 1983. Bildet er fra hans første pressekonferanse etter valgseiren 31. oktober.

Av /NTB Scanpix ※.

Juan og Eva (Evita) Perón. Foto fra 1951.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Området som i dag utgjør Argentina var en spansk koloni fra 1516 til 1816. Det var først underlagt visekongedømmet Peru, og fikk større betydning etter 1776, da visekongedømmet Rio de la Plata ble opprettet. I 1816 erklærte Sør-Amerikas Forente Provinser seg uavhengige fra spansk styre, mens navnet Argentina første gang ble brukt offisielt i grunnloven av 1828.

Argentina opplevde en voldsom vekst på slutten av 1800-tallet. Befolkningen seksdoblet seg i perioden 1857 til 1914 og gjennomsnittsinntekten i landet var ved århundreskiftet betydelig høyere enn i Norge. Utover på 1900-tallet ble utviklingen hemmet av hyppige kriser, både politiske og økonomiske.

Fra 1930 til 1983 var det flere år med militærdiktatur enn med sivilt styre i landet. Styresettet har vært demokratisk siden 1983, men økonomiske kriser har fortsatt å prege utviklingen.

Før koloniseringen

De eldste arkeologiske funn på argentinsk område skriver seg fra cirka 10 000 fvt. Rundt 500 fvt. lærte indianerne i Argentina å dyrke poteter, holde lamaer, og å arbeide i keramikk og metaller. I den siste av tre keramiske perioder, etter cirka år 1000, ble det laget rike bronsearbeider. Noe yngre er ansatser til bymessig bebyggelse og festningsanlegg.

Denne kulturen står i sammenheng med tilsvarende periode i skogområdet lenger i nordøst. Men den indianske kulturen i det landområdet som i dag kalles Argentina, var teknologisk og organisasjonsmessig svært enkel sammenliknet med aztek-, maya- og inka-kulturene. Man regner med at det ved europeernes kolonisering var en indianerbefolkning på cirka 300 000.

Rundt år 1480 ble Nordvest-Argentina innlemmet i Inkariket.

Kolonitiden

Río de la Platas munning ble oppdaget av europeerne i 1516. Fire år senere nådde Fernão de Magalhães på sin jordomseiling Patagonias kyst i 1520. Fra vest og nord ble den nordvestlige delen av landet kolonisert midt på 1500-tallet.

Argentina var en del av visekongedømmet Peru til 1776. Den direkte handelen med Spania var meget liten, siden alle varer til landet skulle innføres via vestkysten av Sør-Amerika. Den handelen som foregikk via Río de la Plata ble regnet som ulovlig smuglervirksomhet. Nordvest-Argentina leverte levnetsmidler til sølvgruvesamfunnet Potosí i Bolivia, og dette gav gode inntekter.

Visekongedømmet Río de la Plata, som også omfattet dagens Paraguay, Uruguay og Bolivia, ble opprettet i 1776. Handelen med Spania frigitt i 1778. Córdoba var den viktigste byen i kolonien. Byen lå sentralt i Argentina og fikk sitt universitet i 1613, administrert av spanske konservative jesuitter. Denne posisjonen ble brutt mot slutten av 1700-tallet, da Buenos Aires ble den økonomiske, politiske og kulturelle hovedstad. Dette hadde sammenheng med at handelen med Peru tapte sin betydning til fordel for den transatlantiske.

De urolige årene etter selvstendigheten

Selvstendighetsbevegelsen maktet i 1810 å gjøre Buenos Aires fri fra spansk herredømme, og i 1816 erklærte Argentina seg uavhengig av Spania. En skarp motsetning oppstod mellom «sentralistene» i Buenos Aires, som støttet seg til handelsborgerskapet, og «føderalistene» i innlandet, støttet av de større landeiere.

Landets sterke mann fra 1835 til 1852, Juan Manuel de Rosas, var føderalist, men bidrog gjennom sin egenmektige kurs til å fremme sentralistenes sak. Han førte en pågående utenrikspolitikk, med krig mot Bolivia og Uruguay, og i årene 1845 til 1848 mot Frankrike og Storbritannia.

På Rosas' tid ble Argentina den mektigste stat i Sør-Amerika. Dette skyldtes delvis at Brasil gjennomlevde en borgerkrig. Da Brasil igjen ble en stormakt, ble Rosas slått i 1852. Etter at han var avsatt, sluttet landprovinsene seg sammen i en egen føderasjon, men Buenos Aires erobret denne ved selv å gå inn i den i 1861. Argentina gikk sammen med Uruguay og Brasil i Trippelalliansen og gikk til krig mot Paraguay i 1865. Krigen varte i fem år og førte til det største folkemordet i Latin-Amerika etter kolonitiden.

Vekst og innvandring

En økonomisk oppgangstid tok til for Argentina i 1870-årene. Det opprinnelig underbefolkede landet mottok i perioden 1860–1930 rundt seks millioner innvandrere fra Europa, og da særlig fra Spania og Italia. Til tross for at spansk har forblitt riksspråk i Argentina, har den italienske innflytelsen for øvrig vært vel så sterk som den spanske. Også fra Vest-Europa emigrerte mange til Argentina, og flere skandinaver slo seg ned der enn i noe annet land i Latin-Amerika. Urbefolkningen ble brutalt slaktet ned, og landet fikk derfor befolkningsmessig et rent europeisk preg.

Jernbanebyggingen skjøt fart i 1870-årene. Som jordbruksland ble Argentina et av verdens ledende, med førsteklasses kjøtt og hvete til eksport. Den utenlandske kapital kom i første rekke fra Storbritannia, som ble Argentinas viktigste handelspartner frem til andre verdenskrig.

Fra 1880 til 1916 var Argentina dominert av det konservative og nasjonale partiet PAN, støttet av godseierne. Den økonomiske veksten var eksplosiv frem til 1890, da inflasjonen løp løpsk og tilliten forsvant på det britiske kapitalmarkedet. Resultatet var at den økonomiske veksten stoppet opp, og Argentina fikk en betydelig utenlandsgjeld. Men landbruket kom seg fort ut av krisen, og det var i denne perioden Argentina ble verdens fremste leverandør av landbruksprodukter.

«Gullalderen» begynner å slå sprekker.

I Argentina vokste det fram en stor middelklasse, sammenlignet med andre land i regionen. Partiet Unión Cívica Radical (UCR), stiftet i 1889, ble middelklassens fremste talerør. Det hadde brodd mot godseierne, men var ellers liberalistisk. Under krisen i 1890-årne økte UCR sin betydning vesentlig. I 1912 fikk partiet gjennomført alminnelig stemmerett og dominerte det politiske liv i landet fra 1916 til 1930. Den økonomiske krisen som ble utløst av sammenbruddet på New York-børsen i 1929, førte til uro også i Argentina, og de militære innledet en lang periode med direkte innblanding i politikken da de i 1930 bidro til å styrte den radikale president Hipólito Irigoyen.

Konservative krefter styrte så landet frem til 1943. Korrupsjonen ble ikke mindre enn tidligere, og den voksende industriarbeiderklassen ble holdt utenfor samfunnslivet. Nasjonalistiske offiserer gjorde statskupp i 1943. Disse hadde stor sympati for aksemaktene i Europa og hadde som mål, bak et program som gikk ut på samarbeid mellom landene i regionen, å gjøre Argentina til Latin-Amerikas ledende stat.

Tradisjonell argentinsk forakt for den overveiende ikke-hvite befolkning i de andre republikkene, og ikke minst i Brasil, som var den viktigste utfordrer til lederstillingen, gjorde det lett for den nye regjeringen å spille ytterligere på nasjonalistiske følelser.

Perón-tiden

I 1943 ble oberst Juan Domingo Perón leder for Sekretariatet for Arbeid og Sosialomsorg. En sterk tilknytning til fagforeningen CGT la grunnlaget for populismen i Argentina. Dette var et helt nytt og revolusjonerende innslag i landets politikk.

Ved frie valg i 1946 ble Perón valgt til president, og han ble gjenvalgt i 1951. Peróns politikk, peronismen, var kjennetegnet av en sterk nasjonalisme, økonomisk uavhengighet og sosial rettferdighet, og blandet elementer fra ulike politiske retninger i samtiden; sosialdemokrati, konservativ katolisisme og fascistiske bevegelser i Europa. Blant annet gjorde Sovjetunionen innsigelser mot at landet skulle bli medlem av FN.

Peróns økonomiske politikk var en nasjonalistisk versjon av importsubstituerende industrialisering, som bidro til å heve arbeidernes økonomiske og sosiale stilling. Han nasjonaliserte blant annet jernbanen, som inntil da i i stor grad hadde vært eid av britiske selskap. Denne industrialiseringen gikk i noen grad på bekostning av landbruket, som sto for det meste av landets eksportinntekter.

Perón baserte sin makt på en bred politisk allianse med arbeidere, kirken, industrieiere og militæret som sentrale aktører. Samtidig nølte han ikke med å stemple de som var i opposisjon til denne alliansen som fiender av Argentina. På den ene siden utvidet han demokratiet ved å inkludere arbeiderklassen og kvinner i landets politiske system. På den andre siden innskrenket han demokratiet ved å undergrave politiske institusjoner og friheter.

Argentina befant seg i en gunstig økonomisk situasjon da Perón overtok makten, og ga rom for betydelige økninger i sosiale programmer. I spissen for disse sto Peróns hustru Evita (Eva Duarte de Perón), fram til hun døde i 1952. Mange i de lavere klasser opplevde en tydelig bedring i levestandard og at de for første gang ble sett på som jevnbyrdige borgere. Sammen med Peróns talegaver bidro dette til at han og Evita ble gjenstand for omfattende persondyrkelse.

Evitas død sammenfalt med økonomiske problemer som tvang Perón til å gjennomføre innstramninger. Dette bidro til å svekke oppslutningen hans i viktige samfunnsgrupper. Perón havnet også på kant med den katolske kirken, særlig etter at en lov som tillot skilsmisse ble vedtatt i 1954. I september 1955 ble han styrtet av hæren, og flyktet til eksil i Spania.

Manglende politisk stabilitet og militær innblanding

Årene frem til 1973 ble ytterst urolige for Argentina. De valgte presidenter Arturo Frondizi (1958–1962) og Arturo Illia (1963–1966), ble begge avsatt gjennom hærens medvirkning. Fra sitt eksil i Madrid kastet Perón sin skygge over det politiske liv.

Mange av Peróns motstandere trodde at Perón i eksil og et forbud mot peronistpartiet ville føre til at velgerne ville innse at de hadde blitt forført av en demagog. Dette slo ikke til, og oppslutningen om peronismen forble høy. Mot slutten av 1960-tallet innså de militære som satt med makten at et politisk system som forbød det partiet med størst oppslutning – peronistpartiet – ikke kunne være grunnlaget for et stabilt styresett.

Valget i mars 1973 brakte peronistenes kandidat Héctor Cámpora til makten, med nesten 50 prosent av stemmene. Cámpora tiltrådte som president i mai, og tillot Perón å vende til tilbake til Argentina, for deretter å trekke seg fra sin stilling og skrive ut nyvalg. I september samme år vant Perón med mer enn 60 prosent av stemmene, med sin nye hustru, Isabel, som visepresidentkandidat.

Perón overtok et land i dyp krise og var ikke i stand til å innfri de enorme forventningene som hadde bygget seg opp til hans lederskap. Han døde et knapt år etter at han hadde tiltrådt, og visepresidenten, hans enke Isabel Perón, overtok da som president. Landets problemer var nå i ferd med å bli uoverstigelige, og Isabel Peróns politikk forbedret ikke situasjonen. Inflasjonen ble i 1975 beregnet til 600 prosent per år, valutareservene skrumpet drastisk inn, og politiske mord og kidnappinger hørte til dagsordenen. Hun ble avsatt ved et militærkupp i mars 1976.

«Den skitne krigen»

Regimet som kom til makten i 1976, erklærte at det ville søke å rette opp landets dårlige økonomi og få slutt på den politiske volden. Nasjonalforsamlingen ble oppløst, all politisk og faglig virksomhet ble midlertidig forbudt og general Jorge Rafael Videla ble utnevnt til president for en femårsperiode. «Den skitne krigen» utført av hærens etterretningstjeneste og dødsskvadronen AAA var myntet på fysisk å utrydde geriljaorganisasjonene Folkets Revolusjonære Hær (ERP) og Monteneros (det radikale venstre innen Peronistbevegelsen).

En mye brukt metode var forsvinninger. Det vil si at myndighetene drepte opposisjonelle, for deretter å sørge for at likene ikke ble funnet. Myndighetene benektet deretter ethvert kjennskap til hva som hadde hendt med disse personene. Anslagene av antallet forsvinninger varierer grunnet usikkert kildemateriale. De mest nøkterne anslagene dreier seg om rundt 8000 personer, mens flere menneskerettighetsorganisasjoner, både argentinske og internasjonale, mener at det reelle tallet ligger et sted mellom 20 000 og 30 000.

Argentina hadde også to territoriale konflikter gående. Den ene med naboen Chile om øyene Picton, Lennox og Nueva ved innløpet til Beaglekanalen, nær kontinentets sørspiss. Partene undertegnet i 1984 en vennskapsavtale og forpliktet seg til å finne en løsning som gav Chile suverenitet, men Argentina visse maritime rettigheter. Den andre konflikten var med Storbritannia om Falklandsøyene (Islas Malvinas), kjent som Falklandskrigen. I april 1982 invaderte argentinske tropper Falklandsøyene. Etter britiske motaksjoner kapitulerte de argentinske styrkene i juni, noe som også førte til general Leopoldo Fortunato Galtieris fall.

Nederlaget i Falklandskrigen gjorde at militærdiktaturet mistet den siste rest av støtten det hadde i befolkningen, og en gjeninnføring av demokratiet ble nærmest uunngåelig. Reynaldo Bignone ble utnevnt til president for diktaturets siste etappe. Anført av Mødrene på maiplassen økte også kravet om en offentlig redegjørelse for de forsvunnes skjebne, og juntaen måtte innrømme at de fleste av de som forsvant i 1970-årene hadde blitt drept.

I 1982 ble praktisk talt hele Latin-Amerika rammet av en gjeldskrise, forårsaket av en økning i rentene på utenlandslån. Argentina ble også hardt rammet og militærdiktaturets siste år ble preget av økonomisk krise.

Demokratiet vender tilbake

Valget i oktober 1983 ble en triumf for partiet Unión Cívica Radical og Raúl Alfonsín. Den nye, sivile presidenten satte umiddelbart i gang utskiftinger i den øverste militære ledelse, samt forberedte tiltak med sikte på å redusere landets forsvarsutgifter drastisk. De tidligere presidentene Videla, Viola og Galtieri ble, sammen med seks juntamedlemmer, satt under tiltale som ansvarlige for drap og tortur. Videla fikk livsvarig fengsel, Viola 17 år, mens Galtieri ble frikjent. Sistnevnte ble imidlertid i 1986 satt under ny tiltale for sin rolle i Falklandskrigen og ble dømt til tolv års fengsel.

Dommene ble av opposisjonen kritisert for å være for milde. Men det vakte likevel oppsikt at man for første gang i Latin-Amerikas historie tok et oppgjør med representanter for et brutalt diktatur. Etter hvert skapte det økende antallet offiserer som ble tiltalt for brudd på menneskerettighetene uro innad i det militære. Flere offiserer blandet seg inn i politikken og stilte seg bak et krav om amnesti for de dømte offiserene, blant annet gjennom dramatiske opprør ledet av oberstløytnantene Aldo Rico i 1987 og 1988 og Mohammed Ali Seineldin i 1988.

En økonomisk reform i 1985 betydde en midlertidig kontroll over inflasjonen, men Alfonsín lyktes ikke i å få stabilisert økonomien.

Ny peronisme

Valgkampen i 1989 stod mellom Alfonsíns arvtager Eduardo Angeloz og peronistpartiets Carlos Saúl Menem. Menems budskap under valgkampen hadde mange fellestrekk med Peróns politikk, men etter at han ble valgt foretok Menem en skarp høyredreining. I stedet for å satse på en nasjonalistisk statsdirigert økonomi, gikk Menem inn for en nyliberal omstrukturering av økonomien i tråd med kravene fra Det internasjonale valutafondet (IMF). Privatisering av offentlige virksomheter, løsere regulering av finanssektoren og tilrettelegging for utenlandske investeringer ble sentrale virkemidler i den økonomiske politikken.

Menem gikk også i bresjen for å opprette et fellesmarked (Mercosur) med Brasil, Uruguay og Paraguay. Men han forlot sin forgjenger Alfonsíns latinamerikanske fokus og førte en svært USA-vennlig politikk. Etter et nytt militæropprør i 1990 gav Menem amnesti til de dømte hovedpersonene i «den skitne krigen» i et forsøk på nasjonal forsoning.

Det viktigste Menem oppnådde var at han i 1991 fikk bukt med inflasjonen, som ikke hadde vært under kontroll siden tidlig på 1970-tallet. Det sentrale verktøyet i så måte var konvertibilitetsloven, som fastsatte at verdien av én peso skulle tilsvare én amerikansk dollar og at Sentralbanken skulle være i besittelse av én dollar for hver peso som sirkulerte i landet. Dette økte tilliten til den argentinske valutaen, men skapte problemer på lengre sikt og bidro sterkt til det økonomiske sammenbruddet i 2001.

Økonomisk oppgang og økende popularitet gjorde at Menem øynet mulighetene for å bli gjenvalgt, til tross for at grunnloven ikke tillot det. Forhandlinger og en serie avtaler mellom Menem og Alfonsín, den såkalte Olivos-pakten, førte fram til en grunnlovsendring i 1994, som gjorde det mulig for Menem å stille til valg på nytt i 1995. Han ble gjenvalgt med 50 prosent av stemmene, over 20 prosentpoeng mer enn fremste rival.

Nedgangstider og regjeringsskifte

Særlig i sin andre presidentperiode måtte Menem tåle mye kritikk for den økende institusjonaliserte korrupsjonen og en gradvis politisk kontroll av rettsapparatet og næringslivet. Den økonomiske veksten fortsatte til 1998, da ringvirkningene av den økonomiske krisen i Asia nådde Sør-Amerika. Den argentinske økonomien var svært sårbar for virkningene av krisen og presidentvalgkampen i 1999 ble tydelig preget av nedgangstider.

Opposisjonen samlet seg om Fernando de la Rúa som stod i spissen for en allianse mellom hans eget parti UCR og den venstreorienterte solidaritetsfronten Frepaso. Han vektla i valgkampen at han var kjedelig og redelig, i sterk kontrast til det ekstravagante og korrupte ryktet Menem hadde opparbeidet seg. Det viktigste valgløftet var således å få slutt på korrupsjonen, samtidig som han ønsket å videreføre hovedlinjene i den økonomiske politikken hans forgjenger Menem hadde ført.

Fernando de la Rúa seiret med 51 prosent av stemmene, men gikk en vanskelig tid i møte. Arbeidsledigheten hadde ligget over 10 prosent siden 1995 og økte til 15 prosent i hans første år som president. Krisetiltakene han innførte virket ikke slik de var tiltenkt, og frykten for en devaluering av den argentinske valutaen begynte å bre om seg. I desember 2001 frøys de la Rúa folks bankkontoer for å hindre at landets bankvesen skulle kollapse. Omfattende protester bredte om seg og viste at presidenten hadde mistet kontrollen over situasjonen. Det økonomiske sammenbruddet var et faktum og de la Rúa forlot landet og presidentembetet 21. desember. Arbeidsledigheten steg til over 20 prosent det påfølgende året, mens rundt halvparten av befolkningen havnet under fattigdomsgrensen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg