Juan og Eva (Evita) Perón. Foto fra 1951.

Aschehoug. begrenset

De eldste arkeologiske funn på argentinsk område skriver seg fra ca. 10 000 f.Kr. Ca. 500 f.Kr. lærte indianerne i Argentina å dyrke poteter, holde lamaer, og å arbeide i keramikk og metaller. I den siste av tre keramiske perioder, etter ca. 1000 e.Kr., ble det laget rike bronsearbeider. Noe yngre er ansatser til bymessig bebyggelse og festningsanlegg.

Denne kulturen står i sammenheng med tilsvarende periode i skogområdet lenger i nordøst. Men den indianske kulturen i det landområdet som i dag kalles Argentina, var teknologisk og organisasjonsmessig svært enkel sammenliknet med aztek-, maya- og inka-kulturene.

Man regner med at det ved europeernes kolonisering var en indianerbefolkning på ca. 300 000. Ca. 1480 ble Nordvest-Argentina innlemmet i Inkariket.

Río de la Platas munning ble oppdaget av europeerne i 1516. 1520 nådde Fernão de Magalhães på sin jordomseiling Patagonias kyst. Fra vest og nord ble den nordvestlige delen av landet kolonisert midt på 1500-tallet.

Argentina var en del av visekongedømmet Peru til 1776. Den direkte handel med Spania var meget liten, og de fleste varer til landet ble innført via vestkysten av Sør-Amerika. Río de la Plata fikk svært liten betydning. Nordvest-Argentina leverte levnetsmidler til sølvgruvesamfunnet Potosí Bolivia, og dette gav gode inntekter.

Visekongedømmet Río de la Plata, som også omfattet Paraguay og Bolivia, ble opprettet 1776. 1778 ble handelen med Spania frigitt. Córdoba var den viktigste byen i kolonien. Byen lå sentralt i Argentina og fikk sitt universitet i 1613, administrert av spanske konservative jesuitter. Denne posisjonen ble brutt mot slutten av 1700-tallet, da Buenos Aires ble den økonomiske, politiske og kulturelle hovedstad. Dette hadde sammenheng med at handelen med Peru tapte sin betydning til fordel for den transatlantiske.

Selvstendighetsbevegelsen maktet i 1810 å gjøre Buenos Aires fri fra spansk herredømme, og i 1816 erklærte Argentina seg uavhengig av Spania. En skarp motsetning oppstod mellom «sentralistene» i Buenos Aires, som støttet seg til handelsborgerskapet, og «føderalistene» i innlandet, støttet av de større landeiere.

Landets sterke mann fra 1835 til 1852, Juan Manuel de Rosas, var føderalist, men bidrog gjennom sin egenmektige kurs til å fremme sentralistenes sak. Han førte en pågående utenrikspolitikk, med krig mot Bolivia og Uruguay, og i årene 1845–48 mot Frankrike og Storbritannia.

På Rosas' tid ble Argentina den mektigste stat i Sør-Amerika. Dette skyldtes delvis at Brasil gjennomlevde en borgerkrig. Da Brasil igjen ble en stormakt, ble Rosas slått 1852. Etter at han var avsatt, sluttet landprovinsene seg sammen i en egen føderasjon, men Buenos Aires erobret denne ved selv å gå inn i den 1861. Argentina forenet seg med Uruguay og Brasil i Trippelalliansen og gikk til krig mot Paraguay i 1865. Krigen varte i fem år og førte til det største folkemordet Latin-Amerika etter kolonitiden.

I 1880 ble Buenos Aires nasjonal hovedstad og et maktsenter for de sittende presidenter som senere ikke kunne rokkes.

En økonomisk oppgangstid tok til for Argentina i 1870-årene. Det opprinnelig underbefolkede landet mottok mellom 1860 og 1930 6 millioner innvandrere fra Europa, og da særlig fra Spania og Italia. Til tross for at spansk har forblitt riksspråk i Argentina, har den italienske innflytelse for øvrig vært vel så sterk som den spanske. Også fra Vest-Europa emigrerte mange til Argentina, og flere skandinaver slo seg ned der enn i noe annet land i Latin-Amerika. Indianerne ble brutalt slaktet ned, og landet fikk derfor befolkningsmessig et rent europeisk preg.

Jernbanebyggingen skjøt fart i 1870-årene. Som jordbruksland ble Argentina et av verdens ledende, med førsteklasses kjøtt og hvete til eksport. Den utenlandske kapital kom i første rekke fra Storbritannia, som ble Argentinas viktigste handelspartner frem til den annen verdenskrig.

Fra 1880 til 1916 var Argentina dominert av det konservative og nasjonale partiet PAN, støttet av godseierne. Den økonomiske veksten var eksplosiv frem til 1890, da inflasjonen løp løpsk og tilliten forsvant på det britiske kapitalmarkedet. Resultatet var at den økonomiske veksten stoppet opp, og Argentina fikk en betydelig utenlandsgjeld. Men landbruket kom seg fort av krisen, og det var i denne perioden Argentina ble verdens fremste leverandør av landbruksprodukter.

I motsetning til de fleste andre stater i regionen fikk Argentina en mellomklasse, som hadde det såkalte radikale parti (UCR), stiftet i 1889, som talerør. Det hadde brodd mot godseierne, men var ellers liberalistisk. Under krisen i 1890-årne økte UCR sin betydning vesentlig. I 1912 fikk det gjennomført alminnelig stemmerett og dominerte det politiske liv i landet fra 1916 til 1930. Partiet var svært korrupt. Den økonomiske krisen som ble innledet etter sammenbruddet på New York-børsen i 1929, førte til uro også i Argentina, og hæren innledet sin senere så sterke politiske stilling da den i 1930 bidrog til å styrte den radikale president Hipólito Irigoyen.

Konservative krefter styrte så landet frem til 1943. Korrupsjonen ble ikke mindre enn tidligere, og den voksende industriarbeiderklassen ble holdt utenfor samfunnslivet. Nasjonalistiske offiserer gjorde statskupp i 1943. Disse hadde stor sympati for aksemaktene i Europa og hadde som mål, bak et program som gikk ut på samarbeid mellom landene i regionen, å gjøre Argentina til Latin-Amerikas ledende stat.

Tradisjonell argentinsk forakt for den overveiende ikke-hvite befolkning i de andre republikkene, og ikke minst i Brasil, som var den viktigste utfordrer til lederstillingen, gjorde det lett for den nye regjering å spille ytterligere på nasjonalistiske følelser.

I 1943 ble oberst Juan Domingo Perón leder for Sekretariatet for Arbeid og Sosialomsorg. En sterk tilknytning til fagforeningen CGT la grunnlaget for populismen i Argentina. Dette var et helt nytt og revolusjonerende innslag i Argentinas politikk.

Ved frie valg i 1946 ble Perón valgt til president, og han ble gjenvalgt i 1951. Peróns populisme var kjennetegnet av en sterk nasjonalisme, økonomisk uavhengighet og sosial rettferdighet, og hadde likhetstrekk med fascistiske bevegelser i Europa. Blant annet gjorde Sovjetunionen innsigelser mot at landet skulle bli medlem av FN.

Perón nasjonaliserte utenlandsk eiendom, prioriterte industrialiseringen på landbrukets bekostning og bidrog til å heve arbeidernes økonomiske og sosiale stilling i meget høy grad. Mot USA førte han et voldsomt språk i sine taler. Som person var Perón både personlig og økonomisk korrupt, men hans livsførsel gjorde snarere sitt til å styrke hans popularitet blant massene, der han og hans aktive hustru Eva («Evita», som døde 1952), ble gjenstand for ren kultus.

Den gamle overklassen vurderte ham derimot ikke høyt. Innad var hans regime politisk autoritært, mens åndslivet forble forholdsvis fritt. Buenos Aires holdt stillingen som et av støttepunktene for kultur i Latin-Amerika. Argentina, som i 1945 hadde en økonomisk sett meget gunstig utgangsstilling, ble skadelidende på grunn av den lite balanserte politikken, og da Perón så seg tvunget til å støtte landbruket, sank hans popularitet blant arbeiderne.

Han la seg også ut med den katolske kirken da stat og kirke ble atskilt i 1955, og offiserskorpset ble etter hvert skeptisk til ham, ikke minst på grunn av mistanken om at han kunne finne på å sette sine egne væpnede tilhengere inn mot den regulære militærmakt. I september 1955 ble han styrtet av hæren, og flyktet til eksil i Spania.

Årene frem til 1973 ble ytterst urolige for Argentina. De valgte presidenter Arturo Frondizi (1958–62) og Arturo Illia (1963–66), ble begge avsatt gjennom hærens medvirkning. Fra sitt eksil i Madrid kastet Perón sin skygge over det politiske liv, og hans ofte fanatiske tilhengere var den best organiserte gruppen i Argentina.

Valget i mars 1973 brakte den peronistiske kandidat Héctor Cámpora til makten, med nesten halvdelen av stemmene. Det brøt ut strid mellom fraksjonene i peronistbevegelsen. Cámpora tiltrådte som president i mai, Perón kom tilbake til Argentina i juni, og Cámpora trakk seg fra sin stilling i juli til fordel for Perón, som i september stilte til valg med sin nye hustru, Isabel, som visepresidentkandidat.

Perón fikk mer enn 60 prosent av stemmene og overtok makten måneden etter. Til en viss grad virket han som et stabiliserende element, men hans kraft var brutt, og han var ikke i stand til å utøve det lederskap som var nødvendig.

Etter hans død i juli 1974 overtok Isabel Perón som president, og hun gjorde sterke forsøk på å holde peronistmyten ved like. Landets problemer var nå nesten uoverstigelige. Inflasjonen ble i 1975 beregnet til 600 prosent per år, valutareservene skrumpet drastisk inn, og politiske mord og kidnappinger hørte til dagens orden.

Den nye presidenten ble manipulert av den mest reaksjonære fløyen innen peronistbevegelsen som omsider avsatte henne ved et militærkupp i mars 1976.

Regimet som kom til makten i 1976, erklærte at det ville søke å rette opp landets dårlige økonomi og få slutt på den politiske volden. Nasjonalforsamlingen ble oppløst og all politisk og faglig virksomhet midlertidig forbudt. «Den skitne krigen» utført av hærens etterretningstjeneste og dødsskvadronen AAA var myntet på fysisk å utrydde geriljaorganisasjonene Folkets Revolusjonære Hær (ERP) og Monteneros (det radikale venstre innen Peronistbevegelsen).

Antallet forsvunne (spansk: los desaparecidos) under general Jorge Rafael Videlas regime (1976-81) varierer grunnet usikkert kildemateriale. De mest nøkterne anslagene dreier seg om rundt 8 000 mennesker, mens flere menneskerettighetsorganisasjoner, både argentinske og internasjonale, mener at det reelle tallet ligger et sted mellom 20 000 og 30 000 mennesker.

Argentina hadde også to territoriale konflikter gående. Den ene med naboen Chile om noen øyer ved innløpet til Beagle-kanalen, nær kontinentets sørspiss. Partene undertegnet 1984 en vennskapsavtale og forpliktet seg til å finne en løsning som gav Chile suverenitet, men Argentina visse maritime rettigheter. Den andre konflikten var med Storbritannia om Falklandsøyene (Islas Malvinas), kjent som Falklandskrigen. I april 1982 invaderte argentinske tropper Falklandsøyene. Etter britiske motaksjoner kapitulerte de argentinske styrkene i juni, noe som også førte til general Leopoldo Fortunato Galtieris fall.

I 1982 ble det også på flere kirkegårder funnet i alt nærmere tusen uidentifiserte lik, og man mente at dette var ofre for Videla-regimet. Kravet om en offentlig redegjørelse for de forsvunnes skjebne økte hos de pårørende og den liberale opinion. Juntaen medgav 1983 at de fleste av de forsvunne fra 1970-årene var døde. Samtidig var den demokratiske prosessen kommet i gang. Regjeringen tok kontakt med sivile politikere om organisering av politiske partier og overgang til demokrati.

Den økonomiske krisen vedvarte imidlertid; arbeidsløsheten passerte 18 %, og inflasjonen galopperte videre med økt takt, til 2340 % i 1983. Samme år ble det gjennomført en myntreform.

Valget i oktober 1983 ble en triumf for det radikale partiet UCR og Raúl Alfonsín. Den nye, sivile presidenten satte umiddelbart i gang utskiftinger i den øverste militære ledelse samt forberedte tiltak med sikte på å redusere landets forsvarsutgifter drastisk. De tidligere presidenter Videla, Viola og Galtieri ble sammen med seks juntamedlemmer satt under tiltale som ansvarlige for drap og tortur. Videla fikk livsvarig fengsel, Viola 17 år, mens Galtieri ble frikjent (Galtieri ble imidlertid 1986 satt under ny tiltale for sin rolle i Falklandskrigen og ble dømt til tolv års fengsel).

Dommene ble av opposisjonen kritisert for å være for milde. Men det vakte likevel oppsikt at man for første gang i Latin-Amerikas historie tok et oppgjør med representanter for et brutalt diktatur. Kravet om amnesti for de dømte offiserene førte til dramatiske opprør ledet av oberstløytnantene Aldo Rico i 1987 og 1988 og Mohammed Ali Seineldin i 1988. I januar 1989 gikk tidligere ERP-ledere til angrep på militærforlegningen La Tablada under navnet Bevegelsen Alt for Fedrelandet (MTP). Angrepet ble et nederlag for MTP, og president Alfonsín opprettet et sikkerhetsråd i samarbeid med hæren for å kunne hindre nye militære opprør.

En økonomisk reform i 1985 betydde en midlertidig kontroll over inflasjonen, men Alfonsín lyktes ikke i å få stabilisert økonomien.

Valgkampen i 1989 stod mellom Alfonsíns arvtager Eduardo Angeloz og peronistpartiets Carlos Saúl Menem. Forventningene til den populistiske peronistretorikken fikk gjennomslag blant arbeiderklassen, og Menem vant valget. I stedet for å satse på en nasjonalistisk statsdirigert økonomi, gikk Menem inn for en dramatisk omstrukturering av økonomien for å tilfredsstille det Internasjonale Valutafondet (IMF). Etter et nytt militæropprør i 1990 gav Menem amnesti til de dømte hovedpersonene i «den skitne krigen» i et forsøk på nasjonal forsoning.

Støtte for Menems politikk kunne registreres ved fremgangen for peronistpartiet i lokalvalgene i 1991. Menem gikk også i bresjen for å opprette et fellesmarked (MERCOSUR) med Brasil, Uruguay og Paraguay. I 1993 sluttet Alfonsíns Radikale Parti (UCR) og Menems Justisparti (PJ) en allianse som utelukket nesten all opposisjon. Opprøreren Aldo Rico ledet et minoritetsparti basert på de militæres interesser, og Menem greide på denne måten å bringe de militære under politisk kontroll.

Menem måtte tåle mye kritikk for den økende institusjonaliserte korrupsjonen og en gradvis politisk kontroll av rettsapparatet og næringslivet, til tross for en radikal privatiseringsbølge. Menem gjorde i likhet med sin meksikanske presidentkollega Salinas (1988–94) iherdige forsøk på å ta skrittet inn i de industrialiserte rike lands rekker og førte derfor en svært USA-vennlig politikk.

Carlos Saúl Menem ble gjenvalgt i 1995 etter at grunnloven ble reformert for å tillate dette. Landet var nå inne i en periode med økonomisk vekst, der privatisering av statlig næringsvirksomhet og en bevisst strategi for å trekke til seg utenlandsk kapital var viktige ledd i regjeringens politikk. Men store oppgaver gjenstod, for å sikre en bærekraftig utvikling. Dette knyttet seg blant annet til en offentlig sektor og et pensjonssystem som begge hadde hatt en sterkere vekst enn det fantes økonomisk grunnlag for.

Korrupsjon hindret gjennomføringen av nærings- og distriktstiltak – og fremmet valutaflukten. Skjev fordeling og en fattigdomskløft var et synlig resultat av politiske feilgrep og forsømmelser. En statsgjeld som passerte 100 milliarder dollar stilte også økende krav til betalingsevnen. Disse problemene ble forsterket, og det utviklet seg til krise da en dramatisk nedgang i nabolandet Brasil slo inn for fullt i argentinsk økonomi mot slutten av 1998. De to største søramerikanske landene er økonomisk nært knyttet til hverandre; nærmere en tredjedel av Argentinas eksport gikk til Brasil. Beslutningene om tiltak og mottiltak førte nå til et anstrengt forhold mellom de to landene.

Menems peronistparti led nederlag ved presidentvalget i 1999. Med 51 % av stemmene seiret Fernando de la Rúa, som stod i spissen for en allianse mellom hans eget radikale folkeparti UCR og den venstreorienterte solidaritetsfronten Frepaso. I hans første år som president steg arbeidsledigheten til over 15 %, senere kom den opp i over 25 %. Krisetiltak basert på skatteøkninger, til dels drastiske lønnsreduksjoner for offentlig ansatte og kutt i offentlige tiltak utløste sosial uro og flere omganger med generalstreiker.

Det internasjonale valutafondet IMF og USA var fortsatt ettergivende som kreditorer, mer for å hindre at krisen skulle spre seg enn i tillit til at Argentina ville greie å betjene sine lån. Ved årsskiftet 2001/02 sa imidlertid kreditorene stopp. Landet var i praksis konkurs – og hadde fem presidenter på snaue to uker. Helgen før jul ble de la Rúa bokstavelig talt jaget ut av presidentpalasset, og etter tre svært kortvarige mellomspill ble Eduardo Duhaldeperonist med venstrepopulistisk profil og visepresident under Menem 1989–91 – utnevnt til midlertidig statsleder frem til valget i 2003. Hans samlingsregjering tok fatt på det som syntes å bli opptakten til en politisk og økonomisk gjenreisning, men først skulle alt bli verre.

Som ett element i sine krisepakker opphevet Duhalde-regjeringen fastkurspolitikken fra tidlig på 1990-tallet, som knyttet peso til dollar i forholdet 1:1. I kjølvannet fulgte devaluering av pesoen, 70 % på et halvt år i 2002. Bruttonasjonalinntekten (BNI) sank, og kjøpekraften nådde et historisk bunnpunkt. Den såkalte «tangokrisen», som ble ansett som den alvorligste i landets historie, ble stadig forverret. Flere titalls liv gikk tapt i opptøyer, massedemonstrasjonene bølget frem i gatebildet.

Nær 50 % av befolkningen falt under fattigdomsgrensen. Myndighetene satte inn krisetiltak for å hindre regulær sult. Mange «vanlige folk» stod i køen for matutdeling, deltok i butikkplyndringer – eller emigrerte; middelklassen forvitret. Landets tallrike småbønder opplevde en dramatisk forverring. Adgangen til å ta ut sparepenger ble begrenset, fortvilte menneskemasser samlet seg også utenfor banklokalene. Inflasjonen var igjen ute av kontroll. Mistilliten til politikerne grep om seg. Lokalvalget denne høsten måtte suspenderes. Ved presidentvalget i april året etter var 85 000 politifolk utkommandert.

Mot slutten av 2002 syntes imidlertid krisen å kulminere. Néstor Carlos Kirchner, fra sentrum/venstrefløyen i peronistpartiet, vant presidentvalget. Den eneste reelle motkandidaten, ekspresident Carlos Menem, trakk seg kort før annen valgomgang. Dette var for øvrig første gang det måtte gjennomføres to omganger – fordi ingen av de i alt 19 kandidatene oppnådde mer enn 50 % av stemmene i første omgang.

Menem var blitt frikjent for korrupsjonsanklager, men ble ansett å bære et tungt politisk ansvar for krisen. Kirchner samlet et bredt flertall i Kongressen, og vant snart en helt uvanlig stor popularitet i befolkningen. Med mer politisk kraft enn sine forgjengere gikk han inn for sosial utjevning, kamp mot korrupsjon og for å gi staten en viktigere rolle i omstillingsarbeidet. IMF hadde skjerpet sine krav til budsjettkutt og nedbetaling, men fant nå å kunne gå inn med nye lån.

Økonomien viste igjen klare veksttendenser, og optimismen var i ferd med å vende tilbake både på børsene og blant folk flest. Kredittverdigheten økte ytterligere da president Kirchner i 2005 fikk på plass den største gjeldssaneringen i landets historie, der et nødvendig flertall av kreditorene gikk med på nedbetalingsavtaler på opptil 40 år. Men statsgjelden utgjorde fortsatt nærmere tre fjerdedeler av bruttonasjonalinntekten, i landet som har Latin-Amerikas tredje største økonomi.

I 1998/99 ble forholdet til Storbritannia normalisert etter Falklandskrigen i 1982. Men temaet ulmet under overflaten og blusset opp igjen i valgkampen høsten 2007, der det kom både krav og løfter om å gjenvinne øygruppen som argentinsk territorium. Og så sent som året før ble spørsmålet brakt på bane overfor britene – som på nytt fastslo at kolonistatusen fra 1833 ikke er et forhandlingstema. De mørkeste skyene fra juntaepoken løste seg opp, over i det nye århundret, i tråd med president Kirchners løfte om fullt oppgjør med fortiden. Lovene som sikret politifolk og militære straffefrihet for tortur og drap under "den skitne krigen", ble erklært ugyldige kort før 25-årsdagen for militærkuppet i 2001 og formelt opphevet i de påfølgende årene – etter utskiftninger av høyesterettsdommere.

Rundt 400 siktelser var dermed ventet, og domsavsigelser fulgte på løpende bånd. Ved 30-årsmarkeringen i 2006 besluttet regjeringen å åpne alle juntatidens arkiver, med opplysninger om de mellom 10 000 og 30 000 personene som fortsatt hadde status "forsvunnet". Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner noterte seier for en langvarig kamp, og den kjente aksjonistgruppen Mødrene på Maiplassen avsluttet sin virksomhet.

Nestor Kirchners sentrum/venstrefløy i peronistpartiet – Partido Justicialista (PJ) – styrket sin posisjon ved suppleringsvalgene til nasjonalforsamlingen i 2005 og fikk nå både flertall i senatet og den største blokken i underhuset. Kirchner valgte imidlertid å trekke seg etter sin første presidentperiode, og ved valget høsten 2007 fikk Argentina sin første folkevalgte, kvinnelige president – hans kone, den 55 år gamle juristen Cristina Fernández de Kirchner.

Allerede i første valgomgang beseiret hun med solid margin i alt 14 motkandidater fra en svak og splittet opposisjon. Hun kom inn i politikken som senator fra Buenos Aires ved 2005-valget, etter en duell med ekspresident Eduardo Duhaldes kone Hilda. Den påfølgende popularitetsbølgen fikk mange til å minnes Juan Peron, og den økonomiske medvinden var god ved presidentinnsettelsen i desember 2007. Men også utfordringene var betydelige. Arbeidsledighet og fattigdom utgjorde fortsatt alvorlige samfunnsproblemer, tross en økonomisk vekstrate på 8-9 %; kløften mellom den rikeste og den fattigste tidelen i befolkningen var tolvdoblet siden militærkuppet i 1976. Kriminaliteten økte, statistikken fortalte om flere drap enn trafikkdødsfall i Buenos Aires, og Argentina fremstod som et hovedland i narkotikaeksporten fra Sør-Amerika til USA og Europa.

Cristina de Kirchner la opp til å dempe forgjengerens samarbeid med Hugo Chávez' Venezuela og befestet samarbeidet med Lula da Silvas Brasil, og bygde dermed videre på en bredt anlagt samarbeidsavtale som ble inngått i 2004, som en motvekt mot USA i arbeidet med et allamerikansk frihandelsområde. Men hun signaliserte samtidig en utenrikspolitisk kurs med større rom for å forbedre forholdet til USA enn under sin forgjenger. Visjonene om at Argentina selv skulle innta en mer aktiv internasjonal rolle måtte imidlertid raskt vike for hjemlige problemer.

En sterk opptrapping av eksportskatten på de viktige jordbruksproduktene mais, soya og korn utløste veiblokader, streikeaksjoner og massedemonstrasjoner – striden slo også sprekker i peronistpartiet – mens et skatteforslag endte med et dundrende politisk nederlag i nasjonalforsamlingen for den nye presidenten. Ut over i 2008 økte matvareprisene med 30-40 %, og økonomer anslo den reelle inflasjonen til rundt 25 %, mot offisielt 9 %.

Vedtatt ble imidlertid en omstridt plan om å nasjonalisere landets ti private pensjonsfond og øke de statlige eierandelene i næringslivet, da finanskrisen høsten 2008 ble merkbar også i Argentina. Kirchners popularitet sank som en stein, også blant hennes kjernevelgere, arbeidere og den lavere middelklassen. Presidenten lovte å videreføre ektefellens politikk, men kritikerne mente det ble i meste laget når Nestor Kirchner, nå peronistpartiets leder, figurerte som hennes eneste reelle rådgiver. Ved mellomvalget i juni 2009 mistet partiet sitt rene flertall i begge kamrene i nasjonalforsamlingen, og Nestor Kirchner nådde ikke opp ved regionvalget i peronisthøyborgen Buenos Aires.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.