Jotunheimen nasjonalpark

Arbeidet med å verne Jotunheimen er en av de eldste og mest sentrale saker i naturvernets historie i Norge. Allerede i 1904 fremmet Den Norske Turistforening forslag om nasjonalpark i Jotunheimen, og i 1935 foreslo Naturvernforbundet konkret en nasjonalpark i området. Sentralt i planene stod vern av Gjende, noe som skapte konflikt med utbyggingsinteressene for vannkraft. Disse konfliktene førte til at Jotunheimen nasjonalpark, som var lansert i landsplanen fra 1964, ble utsatt til planene om kraftutbygging var avgjort. Dette skjedde i 1973; i den første verneplanen for vassdrag ble hele Sjoa med Gjende varig vernet. Nasjonalparken ble deretter opprettet i 1980, etter noenlunde de samme grensene som Naturvernforbundet hadde foreslått i 1935.

For om lag 400 millioner år siden, da Den kaledonske fjellkjeden ble dannet, ble det som siden ble Jotunheimen, skjøvet inn over mykere bergarter fra vest. Siden har is og breer jevnt og sikkert bearbeidet landskapet til det vi ser i dag. Jotundekket som det kalles, består av harde motstandsdyktige bergarter som har motstått tidens tann ganske godt og gitt det tindelandskapet som møter oss i dag. De yngre, mykere og overskjøvne bergartene ser vi bare i ytterkantene, særlig langs Bøverdalen og øvre del av Sjoadalen opp mot utløpet fra Gjende. Disse bergartene er mer kalkrike enn de i Jotundekket, og det er nettopp her vi finner det største biologiske mangfoldet.

Breene har i vesentlig grad utformet landskapet og etterlatt seg tallrike spor. Alle de store innsjøene er for eksempel demmet opp av store moreneavsetninger.

Under den såkalte «lille istiden» omkring 1750 vokste breene kraftig, og mange steder vil vi derfor se store buede morener et stykke foran dagens brefronter. Særlig tydelig er det i Svartdalen mellom Bygdin og Gjende, hvor det er en vakker halvsirkelformet endemorene.

Jotunheimen har en liten villreinstamme i vest, mens det i øst finnes større tamreinsflokker. Når turistene ser rein i fjellet, er det derfor vanligvis tamrein. Dyrelivet og fuglelivet i nasjonalparken skiller seg ellers ikke vesentlig fra det en kan oppleve i de sørnorske fjellområdene.

Det er floraen som gjør nasjonalparken litt spesiell. Mogop med sine vakre hengende store hvite blomster, er tallrik i de østlige deler, og er en botanisk opplevelse der den står i tusentall bortover heiene om våren. På samme vårturen kan du også finne lapprose, vår eneste viltvoksende rhododendron. Et av områdene med størst artsrikdom av planter er nordsiden av Bøvertonvatnet, hvor en kan finne nesten alle våre sørnorske fjellplanter.

For å oppleve parkens blomstrende mangfold, anbefales det å ta den flotte turen langs Gjende fra Gjendesheim til Memurubu. Her i sørskråningen under Besseggen er det et lokalt varmt klima slik at det veksler mellom vakre skogsblomster og fjellplanter på bare områder der snøskredene holder skogen borte.

Nasjonalparken ligger sentralt til i Norge og er lett tilgjengelig fra flere kanter. Riksvei 51 over Valdresflya og eventuelt båt over Bygdin til Eidsbugarden, og båt fra Gjendesheim og Gjende til Memurubu og Gjendebu. Riksvei 53 fra Tyinkrysset til Årdal med riksvei 252 til Tyinholmen og Eidsbugarden, og riksvei 55 fra Lom (tog fra Otta) og gjennom Bøverdalen over Sognefjellet til Luster. Foruten bil, er det om sommeren egen bussrute fra Oslo til Gjendesheim.

Den Norske Turistforening har tallrike merkede stier gjennom hele nasjonalparken med unntak av noen områder med strengere vern og vanskeligere tilgjengelighet. Både turistforeningen og private oppsittere har mange hytter, både betjente og ubetjente, noe som gjør nasjonalparken lett tilgjengelig både vinter og sommer.

• nasjonalparker i Norge
• nasjonalpark

• Miljødirektoratet: Jotunheimen nasjonalpark

• Lauritzen Per Roger (2001). På tur i Jotunheimen 1–4, DNT/Cappelen/Boksenteret.
• Ryvarden, Leif (2007): Jotunheimen: naturen, opplevelsene, historien, 307 sider, Cappelen-Damm (med stor litteraturliste over tidligere utgitte bøker og artikler).
• Lauritzen, Per Roger og Solem, Rigmor (2009). Jotunheimen, Gyldendal.
• Grønvold, Svein, red. (1997): Jotunheimen: fra hytte til hytte, (første utgave i 1987)
• Helgesen, Morten (2007–2008): Jotunheimen, to bind
• Lauritzen, Per Roger (2001): På tur i Jotunheimen: turplanlegging, hyttene, gode råd, fire bind
• Nyquist, Finn Parr, red. (1977): Jotunheimen: fra veidemark til nasjonalpark
• Aasgaard, Jan (2016): Jotunheimen: gjennom historien