Utsikt over Gjende fra Besseggen av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

Jotunheimen nasjonalpark

Jotunheimen, Breheimen og Jostedalsbreen nasjonalparker med omkringliggende naturreservater (rødt) og landskapsvernområder (grønt).
Jotunheimen, Breheimen og Jostedalsbreen nasjonalparker
Lisens: CC BY SA 3.0
Midtmaradalen er en vakker u-dal (dal formet av iserosjon). Store Skagastølstind til høyre.
Vettisfossen er vår høyeste foss med et fritt fall på 260 meter der den faller ned i Utladalen.
Store Skagstølstind med Slingsbybreen, oppkalt etter den legendariske engelske fjellklatreren W. Slingsby som fortok den første bestigningen av fjellet ved å starte nettopp fra denne breen.

Gjende med Besseggen og Besshø i bakgrunnen.

Jotunheimen nasjonalpark ble opprettet ved kongelig resolusjon 5. desember 1980. Den omfatter et 1151 km2 stort fjellområde i kommunene Lom, Vågå og Vang i Oppland og Luster og Årdal i Sogn og Fjordane. Store deler av nasjonalparken er en utpreget tindeverden som rommer landets høyeste topper, blant annet Galdhøpiggen (2469 moh.) og Glittertind (2466 moh. inklusive breen på toppen).

En mengde større og mindre breer preger landskapet. Det er en del vann og mindre innsjøer, særlig i de sentrale partiene, og elver med stor sommervannføring på grunn av smeltevann fra breene. Største innsjø er Gjende i øst. Jotunheimen har rike tradisjoner når det gjelder fotturisme og klatring, og er et meget populært friluftsområde med et omfattende nett av merkede ruter og turisthytter. Utladalen landskapsvernområde, med blant annet Vettisfossen (275 m fall) og sjelden furuskog på Vettismorki, grenser til nasjonalparken i sørvest.

Historikk

Arbeidet med å verne Jotunheimen er en av de eldste og mest sentrale saker i naturvernets historie i Norge. Allerede i 1904 fremmet Den Norske Turistforeningen forslag om nasjonalpark i Jotunheimen, og i 1935 foreslo Naturvernforbundet konkret en nasjonalpark i området. Sentralt i planene stod vern av Gjende, noe som skapte konflikt med utbyggingsinteressene for vannkraft. Disse konfliktene førte til at Jotunheimen nasjonalpark, som var lansert i landsplanen fra 1964, ble utsatt til planene om kraftutbygging var avgjort. Det skjedde i 1973; i den første verneplanen for vassdrag ble hele Sjoa med Gjende varig vernet. Nasjonalparken ble deretter opprettet 1980, etter noenlunde de samme grenser som Naturvernforbundet hadde foreslått i 1935.

Geologi

For om lag 400 millioner år siden, da Den kaledonske fjellkjeden ble dannet, ble det som siden ble Jotunheimen, skjøvet inn over mykere bergarter fra vest. Siden har is og breer jevnt og sikkert bearbeidet landskapet til det vi ser i dag. Jotundekket som det kalles, består av harde motstandsdyktige bergarter som har motstått tidens tann ganske godt og gitt det tindelandskapet som møter oss i dag. De ynge bløtere og overskjøvne bergartene ser vi bare i ytterkantene, særlig langs Bøverdalen og øvre del av Sjodalen opp mot utløpet fra Gjende. Disse bergartene er mer kalkrike enn de i Jotundekket, og det er nettopp her vi finner det største biologiske mangfoldet.

Breene har i vesentlig grad utformet landskapet og etterlatt seg tallrike spor. Alle de store vannene er for eksempel demmet opp av store moreneavsetninger.

Under såkalte lille istiden omkring 1750 vokste breene kraftig, og mange steder vil vi derfor se store buete morener et stykke foran dagens brefronter. Særlig tydelig er det i Svartdalen mellom Bygdin og Gjende, hvor det er en vakker halvsirkelformet

Biologisk mangfold

Jotunheimen har en liten villreinstamme i vest, mens det det øst er større tamreinsflokker. Når turistene ser rein i fjellet, er det derfor vanligvis tamrein. Dyrelivet og fuglelivet i nasjonalparken skiller seg ellers ikke vesentlig fra det en kan oppleve i de sørnorske fjellområdene.

Det er floraen som gjør nasjonalparken litt spesiell. Mogop med sine vakre hengende store hvite blomster, er tallrik i de østlige deler, og er en botanisk opplevelse der den står i tusentall bortover heiene om våren. På samme vårturen kan du også finne lapprose, vår eneste viltvoksende Rhododendron.

For å oppleve parkens blomstrende mangfold, anbefales det å ta den flotte turen langs Gjende fra Gjendesheim til Memurubu. Her i sørskråningen under Besseggen er det et lokalt varmt klima slik at det veksler mellom vakre skogsblomster og fjellplanter på bare områder der snørasene holder skogen borte.

Tilgjengelighet

Nasjonalparken ligger sentralt til i Norge og er lett tilgjengelig fra flere kanter. Riksvei 51 over Valdrsflya og eventuelt båt over Bygdin til Eidsbugarden, og båt fra Gjendesheim og Gjende til Memurubu og Gjendebu. Riksvei 53 fra Tyinkrysset til Årdal med riksvei 252 til Tyinholmen og Eidsbugarden, og riksvei 55 fra Lom (tog fra Otta) og gjennom Bøverdalen over Sognfjellet til Luster. Foruten bil, er det en egen bussrute om sommeren fra Oslo til Gjendesheim.

Turmuligheter

Den norske turistforening har tallrike merkete stier gjennom hele nasjonalparken med unntak av noen områder med strengere vern og vanskeligere tilgjengelighet. Både turistforeningen og private oppsittere har mange, både betjente og ubetjente hytter, noe som gjør nasjonalparken lett tilgjengelig både vinter og sommer.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Et utvalg bøker utgitt etter 2000

  • Lauritzen P. R. 2001. På tur i Jotunheimen 1-4, DNT/ Cappelen/Boksentret.
  • Ryvarden, L. 2007: Jotunheimen, Naturen, Opplevelsene, Historien, 307 s., Cappelen-Damm (med stor litteraturliste over tidigere utgitte bøker og artikler).
  • Lauritzen, P. R. & Solem, R. 2009. Norges Nasjonalparker, Jotunheimen, Gyldendal.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg