Jotunheimen nasjonalpark

Arbeidet med å verne Jotunheimen er en av de eldste og mest sentrale saker i naturvernets historie i Norge. Allerede i 1904 fremmet Den Norske Turistforeningen forslag om nasjonalpark i Jotunheimen, og i 1935 foreslo Naturvernforbundet konkret en nasjonalpark i området. Sentralt i planene stod vern av Gjende, noe som skapte konflikt med utbyggingsinteressene for vannkraft. Disse konfliktene førte til at Jotunheimen nasjonalpark, som var lansert i landsplanen fra 1964, ble utsatt til planene om kraftutbygging var avgjort. Det skjedde i 1973; i den første verneplanen for vassdrag ble hele Sjoa med Gjende varig vernet. Nasjonalparken ble deretter opprettet 1980, etter noenlunde de samme grenser som Naturvernforbundet hadde foreslått i 1935.

For om lag 400 millioner år siden, da Den kaledonske fjellkjeden ble dannet, ble det som siden ble Jotunheimen, skjøvet inn over mykere bergarter fra vest. Siden har is og breer jevnt og sikkert bearbeidet landskapet til det vi ser i dag. Jotundekket som det kalles, består av harde motstandsdyktige bergarter som har motstått tidens tann ganske godt og gitt det tindelandskapet som møter oss i dag. De ynge bløtere og overskjøvne bergartene ser vi bare i ytterkantene, særlig langs Bøverdalen og øvre del av Sjodalen opp mot utløpet fra Gjende. Disse bergartene er mer kalkrike enn de i Jotundekket, og det er nettopp her vi finner det største biologiske mangfoldet.

Breene har i vesentlig grad utformet landskapet og etterlatt seg tallrike spor. Alle de store vannene er for eksempel demmet opp av store moreneavsetninger.

Under såkalte lille istiden omkring 1750 vokste breene kraftig, og mange steder vil vi derfor se store buete morener et stykke foran dagens brefronter. Særlig tydelig er det i Svartdalen mellom Bygdin og Gjende, hvor det er en vakker halvsirkelformet

Jotunheimen har en liten villreinstamme i vest, mens det det øst er større tamreinsflokker. Når turistene ser rein i fjellet, er det derfor vanligvis tamrein. Dyrelivet og fuglelivet i nasjonalparken skiller seg ellers ikke vesentlig fra det en kan oppleve i de sørnorske fjellområdene.

Det er floraen som gjør nasjonalparken litt spesiell. Mogop med sine vakre hengende store hvite blomster, er tallrik i de østlige deler, og er en botanisk opplevelse der den står i tusentall bortover heiene om våren. På samme vårturen kan du også finne lapprose, vår eneste viltvoksende Rhododendron.

For å oppleve parkens blomstrende mangfold, anbefales det å ta den flotte turen langs Gjende fra Gjendesheim til Memurubu. Her i sørskråningen under Besseggen er det et lokalt varmt klima slik at det veksler mellom vakre skogsblomster og fjellplanter på bare områder der snørasene holder skogen borte.

Nasjonalparken ligger sentralt til i Norge og er lett tilgjengelig fra flere kanter. Riksvei 51 over Valdrsflya og eventuelt båt over Bygdin til Eidsbugarden, og båt fra Gjendesheim og Gjende til Memurubu og Gjendebu. Riksvei 53 fra Tyinkrysset til Årdal med riksvei 252 til Tyinholmen og Eidsbugarden, og riksvei 55 fra Lom (tog fra Otta) og gjennom Bøverdalen over Sognfjellet til Luster. Foruten bil, er det en egen bussrute om sommeren fra Oslo til Gjendesheim.

Den norske turistforening har tallrike merkete stier gjennom hele nasjonalparken med unntak av noen områder med strengere vern og vanskeligere tilgjengelighet. Både turistforeningen og private oppsittere har mange, både betjente og ubetjente hytter, noe som gjør nasjonalparken lett tilgjengelig både vinter og sommer.

• nasjonalparker i Norge
• nasjonalpark

• Miljødirektoratet: Jotunheimen nasjonalpark

Et utvalg bøker utgitt etter 2000

• Lauritzen P. R. 2001. På tur i Jotunheimen 1-4, DNT/ Cappelen/Boksentret.
• Ryvarden, L. 2007: Jotunheimen, Naturen, Opplevelsene, Historien, 307 s., Cappelen-Damm (med stor litteraturliste over tidigere utgitte bøker og artikler).
• Lauritzen, P. R. & Solem, R. 2009. Norges Nasjonalparker, Jotunheimen, Gyldendal.