Jotunheimen nasjonalpark

Jotunheimen nasjonalpark, opprettet ved kongelig resolusjon 5. desember 1980, omfatter et 1151 km² stort fjellområde i kommunene Lom, Vågå og Vang i Oppland og Luster og Årdal i Sogn og Fjordane. Store deler av nasjonalparken er en utpreget tindeverden som rommer landets høyeste topper, blant annet Galdhøpiggen (2469 moh.) og Glittertind (2466 moh. inklusive breen på toppen). En mengde større og mindre breer preger landskapet. Det er en del vann og mindre innsjøer, særlig i de sentrale partiene, og elver med stor sommervannføring på grunn av smeltevann fra breene. Største innsjø er Gjende i øst. Flere områder har artsrikt planteliv, spesielt i øst. Jotunheimen har rike tradisjoner når det gjelder fotturisme og klatring, og er et meget populært friluftsområde med et omfattende nett av merkede ruter og turisthytter. Utladalen landskapsvernområde, med blant annet Vettisfossen (275 m fall) og sjelden furuskog på Vettismorki, grenser til nasjonalparken i sørvest.

Arbeidet med å verne Jotunheimen er en av de eldste og mest sentrale saker i naturvernets historie i Norge. Allerede i 1904 fremmet Turistforeningen forslag om nasjonalpark i Jotunheimen, og i 1935 foreslo Naturvernforbundet konkret en nasjonalpark i området. Sentralt i planene stod vern av Gjende, noe som skapte konflikt med utbyggingsinteressene for vannkraft. Disse konfliktene førte til at Jotunheimen nasjonalpark, som var lansert i landsplanen fra 1964, ble utsatt til planene om kraftutbygging var avgjort. Det skjedde i 1973; i den første verneplanen for vassdrag ble hele Sjoa med Gjende varig vernet. Nasjonalparken ble deretter opprettet 1980, etter noenlunde de samme grenser som Naturvernforbundet hadde foreslått i 1935.

• Anbefalt litteratur