Gausdal

Berggrunnen er skifer i dalene og nærmeste del av Vestfjellet. Ellers er berggrunnen overveiende sparagmitt. Det er gjort flere malmfunn, og på 1800-tallet ble det blant annet drevet nikkelgruver i Espedalen.

De lavere høydedragene er skogkledde, i de høyere deler i nord og vest mye snaufjell. I nord ligger Skeikampen (1124 meter over havet) og Prestkampen (1244 meter over havet) på grensen til Ringebu. Over setergrendene og myrene i sørvest hever blant annet Ormtjernkampen (1123 meter over havet) seg med urørt fjellskog. Hele Vestfjellet og en del fjellskog er statsallmenning. Helt i nordvest når Nordre Langsua 1553 meter over havet på grensen til Sør-Fron. Vidda og skogområdene i vestre del av kommunen er vernet som nasjonalpark, se Langsua nasjonalpark.

Det meste av bosetningen finnes innen 10 kilometer radius fra administrasjonssenteret Segalstad bru. I kommunen for øvrig ligger tettstedene Follebu og Forset. Gausdal har hatt et innbyggertall mellom 5000 og 7000 siden 1830-årene, med topper omkring 1860 og 1950. Siden 1980 har folketallet vært nokså stabilt. I tiårsperioden 2013 til 2022 gikk folketallet tilbake med 1 prosent.

Den store befolkningen i kommunen på 1800-tallet var en ren landbruksbefolkning. Jordbruket er for det meste preget av husdyrhold og fôrproduksjon. Husdyrene utnytter også fjellbeiter. Skogbruket er næringsmessig av stor betydning. Etter Lillehammer er Gausdal Gudbrandsdalens mest skogrike kommune. I 2016 var avvirkningen 73 000 kubikkmeter, overveiende gran. I alt 8,5 prosent av arbeidsstyrken er sysselsatt i primærnæringene (2015).

Trelast- og trevareindustrien står for halvdelen av industrisysselsettingen. Gausdal Bruvoll er landets største andelssagbruk. Pretre har takstolfabrikk på Segalstad bru. Her ligger også Q-Meierienes anlegg.

Gausdal er er en svært liten kraftkommune, med en gjennomsnittlig årsproduksjon på 53 gigawattimer (GWh) per 2016. Det er seks kraftverk i kommunen, største fallhøyde er 473 meter.

Kommunen har betydelig turisme, særlig i vintersesongen; i fjellet er det flere høyfjellshoteller, i tillegg til mange private hytter og fjellstuer. Store områder er lagt ut for hyttebygging; i perioden 2006–2022 økte tallet på fritidsboliger med 48 prosent, og var i 2022 på 3100.

Gausdal har et underskudd på arbeidsplasser, med en netto utpendling svarende til 29 prosent av arbeidsstyrken (2016). Om lag en tredel av de yrkesaktive i Gausdal pendler til Lillehammer.

Fylkesvei 255 (Vinstra–Fåberg) går gjennom Vestre Gausdal, fylkesvei 254 (Segalstad bru–Tretten) går gjennom Østre Gausdal. Fra Østre Gausdal går Peer Gynt-veien mot nordvest forbi Skeikampen og over fjellet til Vinstra. Fra Forset i Vestre Gausdal går fjellvei sørvestover til Etnedal og Valdres. Veinettet har stor betydning for turisttrafikken.

Gausdal hører til Innlandet politidistrikt, Vestre Innlandet tingrett og Eidsivating lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Lillehammerregionen sammen med Lillehammer og Øyer.

Gausdal kommune tilsvarer de fem sokna Aulstad, Follebu, Svatsum, Vestre Gausdal og Østre-Gausdal i Sør-Gudbrandsdal prosti (Hamar bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Gausdal til Søndre Gudbrandsdalen fogderi i Kristians amt.

Veisten Gård, tidligere skysstasjon fra 1846 med gammelstue fra 1700-tallet. Nord for Follebu ligger Bjørnsons hjem Aulestad. På Segalstad bru er det minnesmerke fra trefninger i 1940. I Vestfjellet ligger Kittilbu utmarksmuseum. Den tidligere folkehøyskolen Vonheim sør for Aulestad er i dag blant annet museum. Østre Gausdal kirke er en langskipet steinkirke i romansk stil, bygd i perioden 1250–1300, påbygd i 1715. Vestre Gausdal kirke er en korskirke i tre, bygd i 1784.

Kommunevåpenet (godkjent i 1986) har en deling av blått og sølv ved et enkelt utskrånende trappesnitt. Det illustrerer typiske fjellformasjoner i kommunen.

• Innlandet

• Kommunens hjemmeside
• SSB Kommunefakta

• Gausdal bygdehistorie, utg. av Gausdal kommune, 1987–92, 6 bind, Les bøkene
• Kleiven, I.: Gamal bondekultur i Gudbrandsdalen: Østre og Vestre Gausdal, 1926, Les boka