granitt

Granitt er en magmatisk dypbergart som vesentlig består av mineralene kvarts, kalifeltspat (ortoklas- eller mikroklinperthitt) og natriumrik plagioklas.

I vid betydning av ordet medregnes også alkalifeltspat-granitt og granodioritt til granittene (kvartsinnholdet utgjør 20–60 prosent av de felsiske mineralkomponentene), men i den egentlige granitt skal plagioklas utgjøre 10–65 prosent av det totale feltspatinnholdet. Se magmatiske bergarter.

Av mørke mineraler er biotitt det viktigste, men enkelte granitter kan inneholde amfiboler, pyroksener eller muskovitt. En egen type granitt, som fører det rombiske pyroksenmineralet hypersthen, kalles charnockitt.

Av aksessoriske mineraler er apatitt, zirkon, titanitt, allanitt-(Ce), fluoritt og magnetitt de vanligste. Strukturen er typisk hypidiomorf og jevnkornet, men det finnes også porfyriske granitter med større krystaller av feltspat og eventuelt kvarts. Lavabergartene rhyolitt og ryodacitt svarer til granitt i sammensetning. Se også kvartsporfyr.

Det er mange problemer knyttet til opptreden og dannelse av granittiske bergarter. Man regner med to forskjellige dannelsesmåter: 1) Ved størkning av en inntrengende smeltemasse (magmatisk granitt), for eksempel drammensgranitt og ekeritt i Oslofeltet. 2) Ved delvis oppsmelting av et bergartsmassiv i dypet og senere størkning (anateksegranitt; se anatekse). Tidligere regnet man også med at forskjellige bergartstyper på store dyp kunne reagere med oppadstigende varme gasser og oppløsninger, slik at de etter hvert ble granittiske i sin sammensetning. (Se også migmatitt.)

Da granitt er en relativt lett bergart (densitet ca. 2,6 g/cm³), vil granittsmelter eller krystallinske, plastiske granittmassiver kunne arbeide seg oppover i jordskorpen (se diapir). Det er følgelig bare det øverste sjiktet av jordskorpen som er rikt på granittisk materiale; mot dypet blir det mer og mer av tyngre bergarter.

Granitter hører til de mest utbredte av alle bergartstyper. De opptrer gjerne i store massiver (batolitter), som for eksempel i det vestlige Nord-Amerika og i Andesfjellene, og kan være over 1000 km lange.

Granitter danner grunnlaget for en betydelig og gammel steinindustri. Allerede Egypts pyramider ble dekket med granitt. Anvendelse til vei-, kai- og husbygging, blant annet som fasadeforblending i rå eller polert tilstand, samt til søyler og monumenter, er også av betydning i våre dager. Mange granitter har regelmessig benking og kløv slik at de er lette å ta ut i store blokker. Flere nyttige malmforekomster er dessuten knyttet til granitter (for eksempel gull, tinn, wolfram og molybden).

I Norge er det rikelig med granitter både i grunnfjellet, fjellkjeden og Oslofeltet. Av typer som det har vært drift på i vårt land er først og fremst den grålige iddefjordsgranitten eller østfoldgranitten, og grimstadgranitt og drammensgranitt, som begge er rødlige. Ekeritten fra Oslofeltet er en natriumrik alkaligranitt (natrongranitt) med ægirin og alkaliamfibol. «Hvit granitt» benyttes som handelsnavn for trondhjemitt (kvartsdioritt) og «svart granitt» for en gabbro (hyperitt).

• Les mer om granitt og se bilder av de ulike variantene på sidene til NGU.