Den kaledonske fjellkjeden

Ifølge teorien for dannelse av fjellkjeder (se platetektonikk) kan man skille ut

1. En tidlig fase, hvor et landområde ble brutt i to langs en rift.
2. Forstørrelse av riften ved havbunnsspredning.
3. Sammentrekning av det nydannede havområdet, foldning og omdannelse av havbunnen.
4. Kollisjon mellom landområdene og overskyvning av store bergflak.
5. Sammenbrudd av den nydannede fjellkjeden med glidning av store bergblokker ned mot begge sidene.

De to landområdene som skilte lag og siden kolliderte med hverandre under den kaledonske fjellkjededannelsen, var det afrikansk-europeiske i øst og det amerikanske i vest, og begivenhetene kan ha utspilt seg gjennom et tidsrom fra 750 til mindre enn 400 millioner år tilbake. Foldningen og omdanningen skjedde gjennom flere faser, hvorav senkaledonske (skandiske) for cirka 425 millioner år siden ansees viktigst for den skandinaviske delen.

Typisk kaledonske bergarter i Norge er fyllitter, glimmerskifere (omdannede leirsedimenter) og grønnskifere (omdannede undersjøiske basalter) langs hele landet fra Stavanger-traktene til Finnmark; marmor og glimmerskifer i Nordland og trondhjemittiske og granittiske dypbergarter som har trengt inn i slike bergarter.

I områder som ble presset særlig dypt ned under fjellkjededannelsen, for eksempel Møre og Romsdal, ble det dannet høytrykksbergarter som eklogitter og granatperidotitter.

Jotunheimen og fjellene som rager over Hardangervidda er bygd opp av prekambriske bergarter som ble skjøvet frem som skyvedekker under fjellkjededannelsen.

Etter at den store fjellkjeden hadde reist seg og trykkspenningene avtok, brøt deler av den sammen, og store bergflak med masser av erosjonsmateriale gled ned mot nordvest, der de nå gjenfinnes ved konglomerat og sandstein, for eksempel de devonske bergartene i ytre Nordfjord og Sunnfjord.

• kaledonske orogenese
• fjellkjede
• fjellkjededannelse