Skogfinner, folkegruppe som i 1998, sammen med kvener, rom, romani og jøder, ble anerkjent som nasjonal minoritet i Norge ved Regjeringens ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Betegnelsen skogfinner brukes i dag om etterkommerne etter finner som innvandret til Sverige fra slutten av 1500-tallet og videre til det sørøstlige Norge fra 1640-årene.

Av slaviske folk lærte østfinske folkegrupper seg svedjeteknikker som var godt egnet for jordbruk i barskogområdene i de ubebodde indre delene av sørøstre Finland, og i løpet av 1400- og 1500-tallet koloniserte østfinnene store områder ved hjelp av sitt svedjebruk. En del av migrasjonen fortsatte videre til Österbotten, mens en annen bølge gikk vestover til Sverige. Omkring 1600 ble deler av Finland herjet av krig, uår og hungersnød, og det svenske styret i landet skapte stor misnøye blant bøndene. Samtidig begynte områdene egnet for svedjebruk å bli oppdyrket, og hertug Karl (senere kong Karl 9) i Sverige så muligheten til nye skatteinntekter i sitt tynt befolkede hertugdømme i Midt-Sverige. Han inviterte svedjekyndige finner og gav dem seks års skattefrihet. På den måten fikk han etter hvert skatteinntekter av ødemark, og han fikk også befolket grenseskogene mot Norge.

I 1640-årene kom innvandringen til Norge i gang for alvor. Finnene slo seg i hovedsak ned langs svenskegrensen fra nordre Østfold til Trysil, mens en del etter hvert bosatte seg så langt vest som i Buskerud og Telemark. De fleste som kom, var født i Sverige. I områdene langs grensen, som etter hvert ble kalt Finnskogene, ble det finske befolkningsinnslaget så betydelig at språket enkelte steder var i bruk helt til midten av 1900-tallet.

De mest karakteristiske trekkene ved skogfinsk kultur er språket, byggeskikken og jordbruksteknikken. Skogfinnenes språk var en gammel savolaksisk dialekt. Det er dokumentert gjennom lydbåndopptak og dialektstudier fra tidlig på 1900-tallet og frem til omkring 1970. Også stedsnavn langs svenskegrensen vitner om østfinsk språknærvær. Byggeskikken skiller seg fra norsk og svensk tradisjon, særlig ved typiske bygninger som røykstue (som var våningshus), rie (tørkehus) og badstue. Til forskjell fra nordmennene brukte skogfinnene røykovn, en ovnstype uten skorstein med meget god varmeutnyttelse.

Svedjebruksteknikken dannet grunnlaget for den finske innvandringen til det sørøstlige Norge. Den gikk ut på å felle granskogen, brenne grener og bar og så toårig rug i asken. Svedjerugen kunne gi store avlinger. Men denne teknikken krever store områder, og etter hvert ble svedjebruket uforenlig med interessene til de norske skogeierne, som satset på tømmerfløting og -eksport. Mange av skogfinnene ble tømmerhoggere og skogsarbeidere.

Den finlandssvenske filologen Carl Axel Gottlund (1796–1875) foretok flere studiereiser i de svenske og norske finnskogene omkring 1820; hans dagboksopptegnelser fra reisene er en viktig kilde til kunnskap om skogfinnenes historie, språk og kultur. Senere har forfattere som Dagfinn Grønoset, Martin Vestlien og Åsta Holth (som selv var av skogfinsk slekt) behandlet skogfinnenes liv og historie; Holths romantrilogi med bindtitlene Kornet og freden, Steinen blømer og Kapellet omhandler 1800-tallet.

Siden 1970-årene har det skjedd en revitalisering av den skogfinske kulturen, blant annet med en økende interesse for undervisning i finsk, bruk av finske døpenavn og skilting med finske stedsnavn, og med økt kontakt mellom skogfinske organisasjoner i Norge, Sverige og Finland. Norsk Skogfinsk Museum står sentralt i dette arbeidet. Museet holder til i Svulrya i Grue kommune, men har også museumsanlegg på Kirkenær  (Gruetunet), i Åsnes og på Varaldskogen (Orala). Hver sommer arrangeres Finnskogdagene på Grue Finnskog, der Finnskogen for en kort periode proklameres som «selvstendig» republikk. Musikerne Sinikka Langeland og Ove Berg er blant dem som har gjort en innsats for å formidle den skogfinske kulturen. Skogfinnenes egen organisasjon, Skogfinske Interesser i Norge, ble grunnlagt 1999.

En levande Finnskog, rapport, Torsby Finnskogcentrum og Hedmark fylkeskommune

  • Finnemanntallet 1686, Norsk historisk kjeldeskrift institutt. Utgitt for kjeldeskriftfondet av Erik Opsahl og Harald Winge. Finn boken
  • Holm, Ingunn. «Skogfinsk og norsk svedjetradisjon» i Heimen – lokal og regional historie, nr. 2, 2013. Landslaget for lokalhistorie, 2013.
  • Nesholen, Birger «Skogfinnene i Norge – historie og kultur» i Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Anne Bonnevie Lund og Bente Bolme Moen (red), Trondheim 2010.
  • Kulbrandstad, Lars Anders, «Hva vil det si å være skogfinne i dag?» i Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Anne Bonnevie Lund og Bente Bolme Moen (red), Trondheim 2010.
  • Niemi, Einar. «Skogfinnene» i Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500–ca. 1800. Les artikkelen på Lokalhistoriewiki
  • Niemi, Einar, «Skogfinnene – en stat i staten?» i Norsk innvandringshistorie, bind 2, I nasjonalstatens tid 1814–1940, Knut Kjeldstadli (red), Pax forlag, 2003. 
  • Sogner, Sølvi. «Over kjølen» i Norsk innvandringshistorie, bind 1. I kongens tid, 900–1814. Knut Kjeldstadli (red), Pax forlag, 2003.
  • Tarkiainen, Kari. Finnarnas historia i Sverige 1. Inflyttarna från Finland under det gemensamma rikets tid. Helsinki 1990.
  • Wedin, Maud (red), Det skogsfinska kulturarvet, Finnbygdens förlag Finnsam, Falun 2001.
  • Wedin, Maud, Den skogsfinska kolonisationen i Norrland, doktoravhandling NTNU 2007.
  • Christensen, Trygve: Skogfinner og finnskoger: vandringene vestover på 1500- og 1600- tallet, 2002, isbn 82-992916-3-1. Finn boken
  • Fossen, Asbjørn: Skogfinnene i Øst-Norge, 1990, isbn 82-992173-1-8. Finn boken
  • Østberg, Kristian: Finnskogene i Norge, 1978 (oppr. trykt som artikkelserie i Norsk geografisk tidsskrift 1931–39), isbn 82-7104-034-0. Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

18. desember 2015 skrev Ingunn Holm

Hei
Denne boken ▶Tvengsberg, Per Martin: Svedjebruk, 2010, ISBN 978-82-93036-00-5, holder ikke en faglig kvalitet som tilsvarer at den kan anbefales av Store norske leksikon. Den inneholder både feil og reine spekulasjoner om arkeologiske tema, selv om for så vidt noe av det som står om skogfinsk svedjing er OK.

hilsen Ingunn Holm, dr. art, nordisk arkeologi

18. desember 2015 svarte Anne Minken

Hei, takk skal du ha for et nyttig innspill. Jeg har "arvet" ansvaret for denne artikkelen og ser nå at litteraturlista i høy grad trenger oppdatering.
Foreløpig satser jeg på å stryke Tvengsberg og legge til artiklene om skogfinner i boka Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge samt noe svensk litteratur: Kari Tarkainen, Finnernas historia i Sverige 1 og Maud Wedins doktoravhandling, Den skogfinska kolonisationen i Norrland. Jeg ser at du har skrevet om skogfinsk svedjebruk i Heimen 2013 og i rapporten En levande Finnskog og legger også gjerne til disse bidragene. Hvis du har flere forslag til litteratur, mottas det med takk.
Med vennlig hilsen
Anne Minken

5. januar 2016 svarte Ingunn Holm

Nå har litteraturlista blitt veldig bra, fint om du også tar med følgende bok, den er en bok som dekker mange aspekter ved skogfinsk kultur og historie: Det Skogsfinska kulturarvet, redaktionsgrupp Maud Wedin (huvudredaktör), Lars-Olof Herou, Lennart Stenman. Utgiver: Finnbygdens Förlag FINNSAM. Utgivelsested: Falun. Årstall: 2001

5. januar 2016 svarte Anne Minken

Jeg legger gjerne inn boka Det skogfinska kulturarvet. Takk for hjelpen.
Med vennlig hilsen
Anne Minken

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.