OL eller de olympiske leker er verdens største idrettsstevne der en rekke internasjonale idrettskonkurranser arrangeres under en felles olympisk paraply. Arrangementet skiller seg fra vanlige verdensmesterskap ved at det favner om ulike idretter og at det har en form for ideologisk overbygning kalt ‘olympisme’. Dette kommer til uttrykk i åpnings- og avslutningsseremonier, samt andre symboler.

OL avholdes hvert fjerde år. Innenfor denne fireårsperioden, som er den egentlige betydningen av ordet ‘olympiade’, arrangeres det både sommerleker og vinterleker.  Lekene var opprinnelig forbeholdt amatører, men i 1988 åpnet Den internasjonale olympiske komité (IOC) for profesjonelle idrettsutøvere, og i dag er skillet så og si borte.

Norge har arrangert olympiske vinterleker to ganger; Oslo i 1952 og Lillehammer 1994.

Fra starten i 1896 har OL opplevd en enorm vekst, både i øvelser, idretter og antall utøvere, samt i økonomisk og politisk betydning. Ved de første OL i Athen 1896 deltok det 241 idrettsmenn fra 14 nasjoner i 43 øvelser. Ved det siste sommer-OL, i London 2012, deltok 10 500 utøvere fra 204 nasjoner i 302 medaljeøvelser. De senere årene har den Den internasjonale olympiske komité (IOC) markert at en begynner å nå en grense for vekst, og for første gang på lenge økte ikke lekene i omfang mellom sommer-OL i Beijing 2008, der 10 942 utøvere konkurrerte, og sommer-OL i London 2012.

Parallelt med veksten i deltakelse har arrangementene blitt stadig mer ekstravagante og kostbare. OL i Sotsji 2014 er historiens dyreste vinterleker med en antatt kostnad på rundt 300 milliarder kr.

Før 1912 foregikk OL som regel i skyggen av, eller som en del av større utstillinger; i 1900 og 1904 verdensutstillinger, der OL bare var en del av programmet. Først fra 1912 var OL et selvstendig arrangement. Kvinner deltok første gang i OL i 1900, i tennis og golf. Siden da har flere og flere OL-idretter blitt åpne for kvinner. OL i Sotsji 2014 er første vinter-OL der kvinner deltar i hopprenn.

De paralympiske lekene for utøvere med funksjonsnedsettelser holdes rett etter de olympiske lekene. De vokste fram etter andre verdenskrig som et idrettstilbud for krigsinvalide og har gradvis blitt et større og mer inkluderende arrangement. I 1960 fikk andre enn krigsskadde være med. Fra 1988 ble betegnelsen Paralympics fast.

De olympiske lekene var opprinnelig idrettskonkurranser i det gamle Hellas som ble regelmessig arrangert i nesten 1200 år. De moderne olympiske leker ble skapt etter initiativ av franskmannen Pierre de Coubertin. Han er kjent som mannen bak OL-ringene, OL-flagget, den olympiske ed og det uoffisielle olympiske valgspråket: Det viktigste er ikke å vinne, men å delta. OL-ringene symboliserer brorskap og vennskap mellom de fem verdensdelene.

Pierre de Coubertin tok initiativ til en internasjonal kongress i Paris 1894 med utsendinger fra flere land, hvor man besluttet å arrangere olympiske leker etter antikkens mønster i Athen 1896. 

OL skulle deretter arrangeres hvert fjerde år, som første året i, og feiringen av, en olympiade – en fireårs periode slik de gamle grekere brukte begrepet. Samtidig ble Den internasjonale olympiske komité, IOC, stiftet med 14 medlemmer. Den skulle lede en olympisk bevegelse uavhengig av nasjonale og økonomiske interesser, selv velge sine medlemmer, samt bestemme program, tid og vertsby for lekene og overvåke at deltagerne var amatører.

Nasjoner som sluttet seg til den olympiske bevegelse, opprettet etter hvert nasjonale olympiske komiteer underlagt IOCs regler, blant annet Norges Olympiske Komité i 1905.

Olympiske vinterleker ble første gang arrangert i Chamonix i Frankrike i 1924. Konkurransene ble opprinnelig kalt «internasjonal vintersportsuke», men fikk offisiell status som olympiske vinterleker to år senere. 

I perioden 1912–48 ble det utdelt medaljer innen ulike kunstformer i forbindelse med sommerlekene, i alt 45 gull-, 53 sølv- og 49 bronsemedaljer i arkitektur, skulptur, malekunst, litteratur og musikk. Nordmannen Holger Sinding-Larsen ble tildelt sølvmedalje i arkitekturklassen i 1920. Kunstøvelsene ble lagt ned før OL i 1952. Hovedgrunnen var at det ble stadig vanskeligere å kombinere IOCs amatør-regler med krav om kunstnerlig kvalitet.

Tradisjonen med å gi medaljer i gull, sølv og bronse til de tre beste utøverne i en OL-idrett begynte i 1904. Svømmeren Michael Phelps fra USA er verdens mestvinnende utøver i sommer-OL og den norske skiskytteren Ole Einar Bjørndalen  mestvinnende utøver i vinter-OL. Den første nordmannen som tok OL-gull var Gudbrand Skatteboe i 1906.

Til og med vinter-OL i 2014 har Norge tatt totalt 486 medaljer i OL, siden de moderne lekene begynte.

De olympiske lekene har vært gjenstand for politisk konflikt gjennom 1900-tallet. Etter første verdenskrig var Tyskland, Østerrike, Ungarn, Bulgaria og Tyrkia utestengt fra OL i Antwerpen i 1920. Tyskland var også utestengt fra lekene i Paris i 1924.

OL i Berlin i 1936 ble truet av boikott på grunn av Hitlers rasepolitikk. Etter et ultimatum fra IOC bøyde Hitler av, slik at kvalifiserte jødiske utøvere skulle få representere Tyskland. I praksis fikk dette liten betydning fordi jødiske idrettsutøvere hadde få sjanser til å kvalifisere seg, blant annet fordi de ikke hadde adgang til idrettsanlegg i Tyskland. Arrangement ble også maksimalt utnyttet som propaganda fra tysk side.

Etter annen verdenskrig ble Tyskland og Japan utestengt 1948 (London og St. Moritz). Tyskland stilte med et felles lag fra Øst- og Vest-Tyskland 1952–64, 1952 riktignok bare med vesttyske utøvere på laget (1952 også eget lag fra Saarland i sommerlekene). De to tyske statene hadde separate lag 1968–88, men benyttet felles flagg 1968.

Sør-Afrika var utestengt fra OL i perioden 1964 til 1988 på grunn av landets apharteid-politikk, også på idrettsbanen.

Sovjetunionen deltok første gang i sommerlekene 1952 (Helsinki), i vinterlekene 1956 (Cortina). Landets innmarsj i Ungarn samme år, sammen med Suez-konflikten, førte til at seks land boikottet sommerlekene i Melbourne 1956. Dette er for øvrig eneste gang arrangementet er blitt delt mellom to land, da konkurransene i ridesport ble holdt i Stockholm tidligere på året pga. strenge australske karantenebestemmelser. OL i Moskva 1980 ble boikottet av 65 land, deriblant Norge. Boikotten var et resultat av Sovjetunionens innmarsj i Afghanistan året før og skjedde på initiativ fra USA, men av de store nasjonene var det bare USA, Vest-Tyskland og Japan som fulgte boikotten. 14 land, alle kommunistiske, holdt seg til gjengjeld borte fra OL i Los Angeles 1984; deriblant stormaktene Sovjetunionen og DDR. Ved lekene 1992 (Barcelona og Albertville) representerte et lag fra Samveldet av uavhengige stater (SUS) det tidligere Sovjetunionen. Her deltok alle tidligere Sovjet-republikker minus de baltiske stater, som hadde egne lag. Fra og med vinterlekene i Lillehammer 1994 har Russland deltatt med separat lag, som landet gjorde 1900–12.

Kina deltok første gang i sommerlekene 1932 (Los Angeles) og i vinterlekene 1980 (Lake Placid). De holdt seg borte fra sommerlekene 1956–80 i protest mot at Taiwan fikk delta. I OL 1976 (Montreal) deltok heller ikke Taiwan. Fra 1984 har både Kina og Taiwan deltatt.

F.o.m. 2000 har Nord- og Sør-Korea marsjert sammen inn under åpningsseremonien under et felles flagg, men landene har for øvrig konkurrert hver for seg.

I OL i Mexico 1968 protesterte fargede amerikanske deltakere mot rasisme i det amerikanske samfunnet. Her ble også over 250 studenter drept av hæren før lekene startet, under en demonstrasjon mot pengebruken ved arrangementet. Under OL i Sydney i 2000 ble åpningsseremonien brukt til å vektlegge de australske urinnvånernes kultur, noe som ble sett på som et begynnende forsoningsarbeid mellom myndighetene og urbefolkningen

Den største tragedien i de olympiske lekers historie inntraff ved sommerlekene i München 1972. Arabiske terrorister trengte seg inn i olympialeiren og tok israelske idrettsutøvere som gisler, og 11 israelere, fem terrorister og en vesttysk politimann ble drept. Siden har sikkerhetstiltakene ved olympiske leker vært omfattende og økende.

OL i Sotsji i 2014 har også vært gjenstand for kritikk i og med at arrangørlandet, Russland, har blitt anklaget for tvilsomme holdninger til demokrati og menneskerettigheter generelt, og for dets behandling og lovgivning rettet mot homofile spesielt.

Etter andre verdenskrig er bruk av dopingmidler blitt et problem i olympisk idrett som i idrett generelt, selv om stoffer som stryknin og alkohol ble benyttet allerede fra rett etter 1900.

I OL 1960 (Roma) døde den danske syklisten Knut Jensen under landeveisrittet, og IOC innførte dopingforbud og dopingkontroller i OL 1968 (Mexico by). I perioden 1968–96 ble 48 utøvere avslørt som dopingbrukere i sommerlekene, de fleste innen vektløfting og friidrett; i tillegg 5 utøvere i vinterlekene.

Flest utøvere ble tatt 1976 (Montreal), 1984 (Los Angeles) og 1988 (Seoul), siste gang også tre gullvinnere, blant annet Ben Johnson, vinneren av 100 m. Fra 1999 samarbeider IOC med det nye World Anti-Doping Agency (WADA) om et utvidet kontrollprogram før og under lekene, som førte til at seks medaljevinnere, derav tre med gull, ble avslørt som dopingbrukere både i 2000 (Sydney) og i 2004 (Athen).

Den største dopingskandalen skjedde likevel i vinterlekene i 2002 (Salt Lake City), der langrennsløperne Johann Mühlegg, Larissa Lazutina og Olga Danilova ble diskvalifisert etter å ha vunnet til sammen fem distanser.

I 1936 (Berlin) ble OL-konkurranser for første gang vist på fjernsyn. Senere har utviklingen ført til at publikum over hele verden kan følge konkurransene på nært hold via dette mediet. Det er nå flere mediefolk enn idrettsutøvere til stede ved lekene, og kringkastingsselskap betaler store pengebeløp for overføringsrettigheter, som igjen finansieres gjennom næringslivets reklamebudsjetter.

Oldtidens idrettsleker ble holdt i Olympia i landskapet Elis på nordvestkysten av Peloponnes, Hellas. Man vet ikke nøyaktig når lekene startet, men en liste over seierherrer, som er bevart hos Evsebios av Caesarea, setter årstallet til 776 f.Kr. Mye tyder imidlertid på at lekene er ennå eldre. De ble arrangert hvert fjerde år, og regelmessigheten førte til at man på 200-tallet f.Kr. begynte å betegne intervallene mellom lekene som 'olympiader'. Lekene døde langsomt ut på 300-tallet e.Kr. De ble arrangert siste gang 393, da de ble forbudt av den kristne, romerske keiser Theodosius på grunn av deres hedenske, religiøst pregede karakter.

Opprinnelig varte lekene bare én dag og omfattet én øvelse: dromos, som var kappløp over én stadionlengde (1 stadion = 192,27 m). Senere (fra 728) kom løp over to stadier, med tverrvending midtveis, og langdistanseløp over opptil 24 stadier, dvs. vel 4600 m (dolikhos). Boksing, bryting, pankration (en kombinasjon av boksing og bryting) og femkamp (pentathlon, omfattet løp, bryting, lengdehopp, diskoskast og spydkast) ble også øvelser, samt kappridning og kappkjøring med stridsvogner. Lekene varte etter hvert i fem dager. Fullstendig kunnskap om idretten og OL i hele perioden er imidlertid vanskelig å oppnå på grunn av svært sparsomt kildemateriell.

Seierherrene fikk opprinnelig bare en ærespris, som var en kvist eller en krans fra et hellig oliventre. Fremtredende idrettsstjerner ble dessuten æret med statuer innenfor det hellige tempelområdet (Temenos) eller på sitt hjemsted. Lekene var nemlig religiøse sammenkomster med omfattende ofringer i templene til guden Zevs og hans hustru Hera, og seierherrene ble betraktet som bærere av guddommelig kraft, som brakte velsignelse fra gudene til deres hjemsted. Derfor ble også olympiske seierherrer rikelig belønnet med materielle goder fra hjemstaten. Senere fikk lekene et mer profesjonelt preg med blant annet pengepremier til vinnerne.

Listen over seierherrer tyder på at spartanerne var de fremste idrettsmenn i det gamle Hellas. Fra starten av kunne bare frie greske borgere delta i lekene, altså ingen utlendinger eller slaver. Senere ble de åpnet også for grekere fra koloniene rundt Middelhavet. I 80 f.Kr. lot den romerske feltherren Sulla en del av lekene flytte til Roma som ledd i sin triumf, deretter var lekene også åpne for romerske borgere. Kvinner fikk ikke delta.

  • Bergeland, Inge: Olympiske vinterleker 1924-1994 : høydepunkter, resultater og medaljevinnere, 1998
  • Bjørnsen, Knut, red.: Den offisielle boken fra de XVII Olympiske vinterleker, Lillehammer 1994, 1994
  • Dalby, Åge m.fl.: Olympiske sommerleker 1896-2004, 2004
  • Guttmann, Allen: The Olympics : a history of the modern games, 2nd ed., 2002
  • Jorsett, er. & Aage Møst: Boken om de olympiske vinterlekene, 1991
  • Jorsett, Per: 100 år med olympiske leker : Norges olympiske komités offisielle jubileumsbok, 1996
  • Spivey, Nigel: The ancient Olympics, 2004,
  • Stolt, Åke: Ingen lek utan eld : en olympisk krönika från Aten till Aten, 2004
  • Swaddling, Judith: The ancient Olympic Games, updated ed., 2004

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.