Loms kommunevåpen. Begrenset gjenbruk

Lom er en kommune i Oppland fylke, den midterste av de tre kommunene i Ottadalen (Skjåk, Lom og Vågå). Lom fikk sine nåværende grenser i 1866 ved at Skjåk ble utskilt som egen kommune.

Det meste av kommunens areal består av snaufjell og breer (90 prosent ligger høyere enn 900 moh.). Lom omfatter storparten av det sentrale Jotunheimen, blant annet Norges to høyeste topper, Galdhøpiggen og Glittertinden på hver sin side av Visdalen, en sidedal til Bøverdalen. Den sørlige delen av kommunen inngår i Jotunheimen nasjonalpark. Berggrunnen i Jotunheimen er dypbergarter som er sterkt omdannet og skjøvet på plass under den kaledonske fjellkjedefoldingen (Jotundekket) og sterkt erodert i istidene. Nord for Ottadalen og Bøverdalen er det mest gneis, og på grensen mellom disse to områdene, striper av kalkholdig, løsere skifer og fyllitt.

Tyngden av bosetningen finnes langs sørsiden av Ottaelva på skredjord og morene av skiferberget. Ellers har bare nedre del av Bøverdalen bosetning av betydning. Der Bøverdalen munner ut i hoveddalføret, ligger tettstedet og administrasjonssenteret Fossbergom (837 innb. 2016). Folketallet i kommunen har vist en svak nedgang siden 1970-årene.

Til tross for at Lom omfatter store fjellområder med lite dyrkbart areal, er jordbruket fortsatt viktigste næringsvei. Gårdene ligger gjerne 365–450 moh. Klimaet er tørt, og vatning er nødvendig og har lang tradisjon (Lom har norgesrekorden for minst nedbør på ett år – 130 mm, 1911). Det er som regel rikelig med vann i bekker og elver fra fjellet. Avlingene av bygg, poteter og gras ligger ofte høyere enn landsgjennomsnittet, og husdyrholdet er stort. Husdyrene utnytter fortsatt en del av fjellbeitene, som også brukes av et tamreinlag.

Lom er på grunn av sine mange verna vassdrag en svært liten kraftkommune, med en gjennomsnittlig årsproduksjon på 47 gigawattimer (GWh) per 2016. Det er to kraftverk i kommunen, største fallhøyde er 123 meter.

Lom har stort besøk av turister, ikke minst med Jotunheimen som mål, og turistnæringen har stor og økende betydning. Mange hoteller, turisthytter og pensjonater i Bøverdalen og dens sidedal Leirdalen (blant annet Røisheim, Elveseter og Jotunheimen fjellstue) og i Fossbergom (blant annet Fossheim Turisthotell).

Hovedvegene gjennom Lom er Rv. 15 (helårsveien Otta–Måløy over Strynefjell) og Fv. 55 (Sognefjellsvegen) fra Fossbergom gjennom Bøverdalen og Leirdalen via Leikanger til Vadheim (Høyanger). Lom har ekspressbussforbindelse med bl.a. Oslo, Bergen og Trondheim.

Lom hører til Innlandet politidistrikt, Nord-Gudbrandsdal tingrett og Eidsivating lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Nord-Gudbrandsdal regionråd sammen med Dovre, Lesja, Sel, Skjåk og Vågå.

Lom kommune tilsvarer de tre sokna Bøverdalen, Garmo og Lom i Nord-Gudbrandsdal prosti (Hamar bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Lom til Nordre Gudbrandsdalen fogderi i Kristians amt.

For statistiske formål er Lom kommune (per 2016) inndelt i to delområder med til sammen 20 grunnkretser:

  • Lom vest: Odda, Galde, Medalen, Aukrust, Fossberg omland, Ulstad, Lykkja, Prestegardsskogen, Vike, Sognefjell, Galdhøpiggen, Memuru
  • Lom aust: Byre, Frisvold, Mo, Frøyse, Lia, Nyrnes, Finndalen, Glitterheim

Lom er rik på kulturminner, blant annet Lom stavkyrkje. Garmo kirke ble revet i 1880 og gjenreist på Maihaugen på Lillehammer. Storgården Graffer har samlinger av gamle drakter og husbunader, Lom bygdemuseum med gårdstun, husmannsplass og seter, Tor Jonssonstugu og St. Olavstugu. På Garmo finnes et freda gardsanlegg med den såkalte Hamsunstugu, som har vært regnet som Knut Hamsuns fødested.

På Fossbergom er det bygd opp et enestående steinsenter med samlinger av stein fra hele verden, spesielt mange mineraler fra Jotunheimen. Sagasøyla (Eidsvollsmonumentet) av Wilhelm Rasmussen, opprinnelig tenkt reist på Eidsvolls plass i Oslo, ble i 1992 reist for private midler ved Elvesæter hotell i Bøverdalen. Norsk Fjellmuseum på Fossbergom åpnet i 1994.

Kommunevåpenet (godkjent 1987) har tre sølv skjeltrekor mot en blå bakgrunn; også kalt vatningsspade, brukt til kunstig vatning i eldre tider.

Navnet kommer av norrønt, dativ flertall av lo, ‘engslette’.

  • Eide, Hans Jakob (1958).Ottadalen : befolkning, næringsliv og samferdsel.
  • Kleiven, Ivar (1915). Lom og Skjaak: gamal bondekultur i Gudbrandsdalen. isbn 82-03-05951-1 Les boka på NB.
  • Kolden, Jon: Bygdabok for Lom, 2000–2007, 4 b., isbn 82-995656-1-8
  • Kvaale, Olav T. (1981). Gamalt frå Lom : folk og fylgje tå alle slag, 2. utg. isbn 82-990408-1-7, Les boka på NB

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.