Langsua nasjonalpark (oransje). Kartet viser også landskapsvernområder (grønt) og naturreservater (rødt).

Langsua av Erik Bolstad. CC BY SA 3.0

Langsua nasjonalpark, som strekker seg over Øystre Slidre, Nord-Aurdal, Nordre Land, Gausdal, Sør-Fron og Nord-Fron kommuner i Oppland fylke, ble opprettet 11. mars 2011 samtidig med følgende tilstøtende verneområder: Haldorbu landskapsvernområde, Storlægeret landskapsvernområde, Dokkfaret landskapsvernområde, Espedalen landskapsvernområde, Kjølaåne naturreservat, Røssjøen naturreservat, Skardberga naturreservat, Oppsjømyra naturreservat og Hersjømyrin naturreservat. Hynna naturreservat i Gausdal kommune, opprettet 12. oktober 1990, som ligger inntil nasjonalparken, ble samtidig utvidet. Areal: 537 km2.

Høyeste punkt: Skaget 1686 moh. Totalt fredningsareal er på ca. 1000 km2.

Nasjonalparken domineres av store skogområder hvor snaue koller og nuter veksler med vann, mindre elver og større, langstrakte myr- og våtmarksområder. Det hele danner en mosaikk av landskapselementer uten større naturinngrep. Skogen er dominert av fjellbjørk og gran med glissen furuskog langs myrdragene og på de tørreste moreneryggene langs elvene. Skogen er stort sett urørt med en større urskog av gran omkring Ormtjernkampen ved Dokkvatnet lengst øst i nasjonalparken. Den og de nærliggende fjellområdene dannet den tidligere Ormtjernkampen nasjonalpark. 

Nokså sure sandsteiner dominerer berggrunnen i nesten hele området, og forklarer hvorfor floraen ikke er så artsrik som lenger vest hvor basiske bergarter er mer vanlige. Store deler av nasjonalparken er dekket av bunnmorener med spredte rasmarker under de største nutene og bratteste fjellpartiene. Vannene er gjennomgående grunne og steinete og oppdemt av små morenerygger med lite fall og stilleflytende bekker og elver mellom dem. 

Artsfattige lysåpne bjørkeskoger er den mest vanlige vegetasjonstypen i nasjonalparken med lommer av frodig høgstaudeskog i bratte lier, særlig ned mot Dokkvatnet i øst.

Den mest oppsiktsvekkende arten, som er helt spesiell for parken, er skjeggklokke (Campanula barbata) som her har sin eneste nordeuropeiske forekomst. Et par sjeldne starrarter som finnmarkstarr og huldrestarr er også påvist her.

De store våtmarksområdene med tilstøtende vann er hekkeområder for mange vadere og ender, blant disse sjeldne arter som dobbeltbekkasin og rovfuglen myrhauk.

Nasjonalparken og landskapsområdene har en av de høyeste tettheter av setre og støler i landet, og mange av dem opprettholdes aktivt med omfattende beiting i sommerhalvåret. Det er også svært mange hytter like utenfor nasjonalparken, noe som gjør at den er mye brukt til turgåing, særlig vinterstid. Turistforeningen har flere selvbetjeningshytter like utenfor grensene, noe som gjør parken lett tilgjengelig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.