Langsua nasjonalpark

Langsua nasjonalpark
Av .

Ormtjernkampen, en tidligere nasjonalpark som nå er innlemmet i Langsua. Her finnes en større urskog av gran.

Langsua nasjonalpark (oransje). Kartet viser også landskapsvernområder (grønt) og naturreservater (rødt).
Langsua
Lisens: CC BY SA 3.0

Fattigmyrer er vanlige i den østre delen av nasjonalparken.

Langsua nasjonalpark er en nasjonalpark som strekker seg over Øystre Slidre, Nord-Aurdal, Nordre Land, Gausdal, Sør-Fron og Nord-Fron kommuner i Oppland fylke.

Parken ble opprettet 11. mars 2011 samtidig med følgende tilstøtende verneområder: Haldorbu landskapsvernområde, Storlægeret landskapsvernområde, Dokkfaret landskapsvernområde, Espedalen landskapsvernområde, Kjølaåne naturreservat, Røssjøen naturreservat, Skardberga naturreservat, Oppsjømyra naturreservat og Hersjømyrin naturreservat. Hynna naturreservat i Gausdal kommune, opprettet 12. oktober 1990, som ligger inntil nasjonalparken, ble samtidig utvidet.

Arealet er 537 km². Høyeste punkt er Skaget (1686 moh.). Totalt fredningsareal er på cirka 1000 km².

Landskap

Nasjonalparken domineres av store skogområder hvor snaue koller og nuter veksler med vann, mindre elver og større, langstrakte myr- og våtmarksområder. Det hele danner en mosaikk av landskapselementer uten større naturinngrep.

Skogen er dominert av fjellbjørk og gran med glissen furuskog langs myrdragene og på de tørreste moreneryggene langs elvene. Skogen er stort sett urørt med en større urskog av gran omkring Ormtjernkampen ved Dokkvatnet lengst øst i nasjonalparken. Den og de nærliggende fjellområdene dannet den tidligere Ormtjernkampen nasjonalpark.

Berggrunnen

Nokså sure sandsteiner dominerer berggrunnen i nesten hele området, og forklarer hvorfor floraen ikke er så artsrik som lenger vest hvor basiske bergarter er mer vanlige. Store deler av nasjonalparken er dekket av bunnmorener med spredte rasmarker under de største nutene og bratteste fjellpartiene.

Vannene er gjennomgående grunne og steinete og oppdemt av små morenerygger med lite fall og stilleflytende bekker og elver mellom dem.

Flora

Artsfattige lysåpne bjørkeskoger er den mest vanlige vegetasjonstypen i nasjonalparken med lommer av frodig høgstaudeskog i bratte lier, særlig ned mot Dokkvatnet i øst.

Den mest oppsiktsvekkende arten, som er helt spesiell for parken, er skjeggklokke (Campanula barbata) som her har sin eneste nordeuropeiske forekomst. Et par sjeldne starrarter som finnmarkstarr og huldrestarr er også påvist her.

Urskog ved Ormtjernkampen

På sør og østsiden av Ormtjernkampen er det en urskog av gran som er verdt et besøk. Her vil en få et inntrykk av hvordan skogene over hele Østlandet en gang så ut før mennesket kom med øks og sag. Her får trærne stå til de faller, og dette skaper et enestående livsmiljø, særlig for moser og vednedbrytende sopp.

Den skyggefulle skogbunnen er frodig og artsrik med store forekomster av meterhøye arter som kvitsoleie, ballblom, tyrhjelm og storklokke.

Dyre- og fugleliv

De store våtmarksområdene med tilstøtende vann er hekkeområder for mange vadere og ender, blant disse sjeldne arter som dobbeltbekkasin og rovfuglen myrhauk.

Seter- og stølsliv

Nasjonalparken og landskapsområdene har en av de høyeste tettheter av setre og støler i landet, og mange av dem opprettholdes aktivt med omfattende beiting i sommerhalvåret. Det er også svært mange hytter like utenfor nasjonalparken, noe som gjør at den er mye brukt til turgåing, særlig vinterstid.

Turistforeningen har flere selvbetjeningshytter like utenfor grensene, noe som gjør parken lett tilgjengelig. Riksvei 51 med sideveier fører inn mot vestsiden av parken, riksvei 255 på østsiden via sideveier fører inn til grensen, fylkesveien fra Gausdal til Etnedal gir utgangspunkt fra sør.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg