Dovrebanen, idag den vanlige betegnelsen på jernbanen mellom Oslo og Trondheim over Dovre. Banens lengde 553 km, og høyeste punkt 1024 moh. like nord for Hjerkinn stasjon. Banens lengste tunneler (bortsett fra Romeriksporten) er Hestekrybben (1441 m) og Høgsnyta (1004 m), begge mellom Kongsvoll og Drivstua.  Dovrebanen ble utbygd etappevis inntil den i 1921 ble åpnet sammenhengende på hele strekningen. De enkelte delene er Hovedbanen Oslo-Eidsvoll (1854), Størenbanen Trondheim-Støren (1864), Eidsvoll-Hamar (1880), Hamar-Tretten (1894), Tretten-Otta (1896), Otta-Dombås (1913) og Dombås-Støren (den egentlige Dovrebanen) i 1921. Størenbanen ble bygget smalsporet i 1864, men var ombygget til normalspor i 1921. Den sørligste delen av banen (Oslo-Eidsvoll) har stadig betegnelsen Hovedbanen og her kjører togene på Gardermobanens spor. Strekningen Oslo-Lillehammer er en del av Intercity-triangelet på Østlandet, og er under utbygging til dobbeltspor mellom Eidsvoll og Hamar. En del av den nye dobbeltsporstrekningen nord for Minnesund er tatt i bruk i 2015, og etter 2020 vil utbyggingen fortsette mot Lillehammer. Hele banen mellom Oslo og Trondheim var ferdig elektrifisert i 1970. Sidelinjen fra Dombås til Åndalsnes (Raumabanen)  ble åpnet i 1924.

Dovrebanens opprinnelige stasjonsbygninger fra Sel og over Dovrefjell er blant landets mest særpregede og markerer et skille i norsk jernbanearkitektur. De ble oppført etter to arkitektkonkurranser, den første holdt 1911 gjaldt strekningen Sel–Dombås, den andre i 1912 gjaldt strekningen over fjellet til Støren. Vinnere ble henholdsvis Arnstein Arneberg og Erik Glosimodt. Begge arkitektenes bygninger ble utført i nasjonal nybarokk, en stil som knyttet an til den tradisjonelle bebyggelsen i Gudbrandsdalen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.