dølehest

Dølehest, norsk kaldblodsrase. Andre navn på rasen har vært Gudbrandsdalshest og Østlandshest. Dølehesten er en sterkbygd, rolig og robust kjøre- og fritidshest med allsidige bruksegenskaper. Rasen er lavrektangulær med sterk kropp og en stangmålshøyde på 148-155 cm med kraftig man, pannelugg, hale og hovskjegg. Godkjente farger er brun, svart, rød, borket, gul, blå og andre skimmelfarger. Avtegn som bles og/eller stjerne er vanlig. Mindre hvite avtegn på bein er ikke uvanlig. Eksteriøret vektlegges med 50 % i avlsmålet. Bruksegenskaper som testes i avlsarbeidet er arbeidsegenskaper, kjøre- og rideegenskaper samt lynne/temperament. Det arrangeres nå norgesmesterskap for dølehest, og det gjennomføres markedstiltak for å øke interessen for denne norske rasen.

I likhet med andre trekkhesteraser har antall dølehester gått sterkt tilbake etter den annen verdenskrig på grunn av mekaniseringen av landbruket. Rasen har hatt mange utviklingstrinn fra den først ble definert som rase i 1859. Rasen ble tyngre og tyngre i tråd med utviklingen i landbruket utover på begynnelsen av 1900-tallet, ble sterkt influert av den lette kaldblodstraveren på 1970-tallet og har nå etablert seg som en middels lett kaldblodsrase. Fra godt over 100 tusen dølehester etter siste verdenskrig, finnes det i dag (2016) ca. 3000 registrerte dølehester, med ca. 200 hopper i avl de siste årene (226 bedekte hopper i 2015), samt ca. 35 avlsgodkjente hingster. Dette betyr at dølehesten er en sterkt utrydningstruet rase. Innavl var et problem i rasen fram til siste verdenskrig på grunn av sterk matadoravl (gjentatt bruk av én (populær) hingst). I dagens situasjon er innavl et problem på grunn av få individer i avl. Innavlsgraden i rasen er på ca.10–12 prosent. Innavlsregulerende tiltak er igangsatt for å spre avlen på så mange hingster som mulig. Rasen har også andre nærstående raser, som norsk kaldblodstraver og nordsvensk hest. På visse betingelser kan nordsvensk godkjennes i dølehestavlen.  

Gjennomføringen av avlsarbeidet ledes fra Norsk Hestesenter på Starum, Østre Toten, og Landslaget for Dølehest er ansvarlig avlsorganisasjonen. Staten har historisk hatt en sterk rolle i dølehestavlen, ikke minst gjennom Statens hesteavlssenter, der formålet var å gi hoppeeierne tilgang til de beste hingstene på fjellbeite. Sikkilsdalen er den mest kjente av disse hesteavlssentrene, og den, samt et par andre, brukes fortsatt i dag. Én hingst slippes på sommerbeite med 10–30 hopper.  

• Avlsplan for dølehest. Norsk Hestesenter 2015.
• Vangen, Odd, 2015: Forelesninger i hesteavl ved NMBU.
• Vangen, Odd. I "Beitende husdyr i Norge", Dølehesten s.20–22. Tun Forlag 2007. 156s. 
• Vangen, Odd og Tore Kvam. De særnorske hesterasene, dølehesten. I Hesten i vår tid, red. H.K. Dahle. s 75-79. Tun Forlag 2009, 286 s.
• Handlingsplan for nasjonale hesteraser 2011-2020. Norsk Hestesenter 2011. Rapport fra arbeidsgruppe. 32s.