Avl er utvalg og paring av husdyr for å forbedre husdyras egenskaper i etterfølgende generasjoner. Avlsarbeidet omfatter også planlegging, analyser, registrering og lignende som skal til for å lykkes med å forbedre husdyras egenskaper.

Hos husdyr som skal gi produkter som kjøtt, melk og egg er målene for avlen hovedsakelig bedre produksjonsegenskaper. For viktige produksjonshusdyr som storfe, gris og småfe leder landsdekkende avlsorganisasjoner et rasjonelt og planmessig utvalg av de beste hann- og hunndyra for produksjon av neste generasjon. Avlsarbeidet omfatter avlsmål, registreringssystemer, utvalgsmetoder og selve seleksjonen. Et avlsprogram beskriver alle elementene i avlsarbeidet for en rase eller populasjon.

For sportsdyr som hest er det prestasjoner og/eller utseende/eksteriør man først og fremst ønsker å endre. For hobbydyr som hund og katt er det oftest utseende eller atferd. Hos sports- og hobbydyr velges avlsdyr gjerne av oppdrettere, avlen drives i mindre skala, og kan være mindre planmessig.

Avlslæren omfatter alle elementer i en avlsplan. I en avlsplan er det først definert avlsmålene for de ulike husdyrproduksjonene, dernest bestemt hvilke egenskaper en skal registrere for å nå avlsmålet. Deretter beregnes arvbarhetene til de ulike egenskapene det avles for; melkemengde, tilvekst og fôrutnytting, kroppsbygning, produktkvalitet, fruktbarhet, helse, eksteriør og så videre. Det bygges opp databaser med informasjon om alle prestasjoner det skal avles for og med slektskapsinformasjon for alle dyr i databasen. Så beregnes det avlsverdier og foretas seleksjon, det vil si bestemmes hvilke dyr det skal avles på etter hvilke avlsmetoder. En avlsverdi er et tall som uttrykker dyrets relative verdi som avlsdyr i forhold til de andre dyra i rasen/populasjonen (se avlsverdi).

Hos produksjonsdyra er elementene i en avlsplan overveiende basert på beregninger av genetisk forbedring, økonomisk betydning av de ulike egenskaper og de genetiske sammenhenger mellom egenskapene. Hos sportsdyr som hest finnes det godkjente avlsplaner for alle raser, og på hund RAS-dokumenter (rasespesifikke avlsdokumenter) som skal være styrende for avlen. Likevel er avlsmålene for sports- og familiedyr ofte mer subjektive, og avlsplanene ikke i så sterk grad forskningsbaserte som hos produksjonsdyra.

Den genetiske endringen i en rase eller populasjon bestemmes av egenskapenes variasjon, arvelighet, hvor sterkt det selekteres (seleksjonsintensitet) og generasjonsintervallets lengde. Den genetiske endringen må så balanseres mot innavlsutvikling. I raser/populasjoner med få avlsdyr er dette viktigere enn å oppnå stor genetisk endring. Men også i raser med mange dyr må en unngå å bruke de beste handyrene for intensivt, fordi det fører til slektskapsavl med innavl som følge. En innavlsøkning på under en halv prosent per generasjon er ønskelig i et avlsprogram. Innavlsøkninger over en prosent per generasjon er svært uønskelig.

Avlsmålene har endret seg gjennom tidene. For eksempel har kua blitt avlet som trekkdyr, som gjødselprodusent, for eksteriøre trekk, og fra 1900-tallet mer intensivt for melkemengde. Tradisjonelt hadde staten ansvaret for avlstiltakene i husdyravlen fra slutten av 1800-tallet. Husdyrutstillinger, stambokføring og avdråttskontroll (husdyrkontroll) har vært drevet i Norge i over 150 år. Moderne husdyravl basert på kvantitativ genetikk og matematisk statistikk startet i Norge i slutten av 1950-årene. Husdyravlerne i Norge har stort sett samlet seg i én avlsorganisasjon for hver dyreart, og dagens avlsorganisasjoner har selv ansvaret for avlsarbeidet med testingsstasjoner, husdyrkontroll og seminavl (kunstig sædoverføring). Fordi de norske gårdene er små og antall dyr lite på hver gård, har samvirkebaserte avlsorganisasjoner fått en dominerende plass i norsk husdyravl og sørget for en effektiv avl for økonomisk viktige egenskaper.

Fra ca. 2010 har genomisk seleksjon blitt en del av avlsarbeidet husdyr. Informasjon fra et stort antall genetiske markører, såkalte SNPer (single nucleotid proteins) fra blod eller hårprøver brukes til å beregne dyrs avlsverdier uten å vite hvor de spesifikke gensegmentene er lokalisert på kromosomene. Sammenhengen mellom SNPer og dyrs fenotyper er basert på undersøkelser i såkalte referansepopulasjoner, der en både har målt/registrert egenskaper og SNPer. Dermed kan et dyr få avlsverdi uten at egenskapen er målt/registrert på dyret selv. Slike genomiske avlsverdier kommer som et tillegg til tradisjonelle avlsverdier (basert på fenotyper) i avlsoppleggene for norske husdyr framover.

Fortsatt er hovedutvalget av avlsdyr likevel basert på egne prestasjoner (egen fenotype) og egenskapene til slektninger. Slike avlsverdier har vært i bruk siden 1990-tallet hos produksjonsdyrrasene, mens en på sports- og hobbydyr fortsatt baserer avlsdyrutvalget mest på dyras egne prestasjoner. Tradisjonelt definerte man utvalg av avlsdyr basert på utvalgsmetoder som egen prestasjon, avkomsgransking (avkommets prestasjoner), avstamning eller slektninger i sideledd (vesentlig hel- og halvsøsken)

I dag benyttes informasjon om alle relevante slektninger når et dyrs avlsverdi skal beregnes, såkalte BLUP-avlsverdier. Avlsarbeidet bygger vesentlig på kvantitativ genetikk, molekylærgenetikk samt matematiske og statistiske metoder for å beregne avlsverdier.

Avlsmetoder er prinsippene som benyttes for sammenparing av dyr innen en rase eller mellom raser. Sammenparing av dyr innen samme rase eller populasjon kalles reinavl og er den mest brukte avlsmetoden. Familieseleksjon betyr at en selekterer avlsdyr basert på hele familiens prestasjoner, der en ikke har enkeltindividopplysning. Dette er en avlsstruktur brukt mye i akvakulturnæringen (oppdrettsnæringen) og fjørfeavl.

Innavl er resultat av sammenparing av ekstra nære slektninger innen en rase. Innavl ble mye brukt i tidligere tider, men fører til innavlsdepresjon og ofte utvikling av arvelige defekter. Fortsatt brukes innavl i hundeavlen.

Krysningsavl er sammenparing av dyr fra ulike raser eller linjer, og brukes systematisk i svine- og fjærfeavlen som et supplement til reinavl innen rasene som krysses. Mye av krysningsavlen er bruksdyrkrysning, det vil si at de dyrene som produseres, ikke skal avles videre på, men bare være produksjonsdyr.

Ved gjennomført krysning brukes hanndyr fra én rase til hunndyr av en annen rase og deretter til hunndyrene av de følgende krysningsgenerasjoner. Dermed vil dyrematerialet i løpet av en del generasjoner endre seg fra én rase til en ny, det vil si til hanndyrrasen.

Et avlsprogram beskriver alle elementene i avlsarbeidet for en rase eller populasjon.

Ansvarlige for husdyravlen i Norge er vesentlig bøndene selv, gjennom samvirkeforetak. Tidligere var det staten gjennom statskonsulentene i husdyrbruk som ledet statens tiltak til fremme av avlen. Avlsorganisasjonene er stort sett landsomfattende, én for hver dyreart. Avlsorganisasjonene har ansvaret for de praktiske avlstiltakene og har egne avlskonsulenter som også er veiledere for bøndene. Storfeavlen er organisert gjennom GENO (Avlslaget for norsk rødt fe) eller TYR (Avlslaget for kjøttfe). Svineavlen er organisert gjennom NORSVIN og avlsarbeidet for sau og geit gjennom Norsk Sau og Geitalslag. Det nasjonale avlsarbeidet på fjørfe ble nedlagt i 1990-årene, og produksjonen i Norge av egg og fjørfekjøtt er basert på import av bruksdyr basert på besteforeldredyr fra internasjonale avlsselskaper. Pelsdyravlen organiseres av Norsk Pelsdyralslag. Hver hesterase har stort sett sin egen avlsorganisasjon, men hesteavlen er delvis koordinert gjennom Norsk Hestesenter, som har en egen avlsavdeling. Norsk Kennelklubb har, sammen med raseorganisasjonene, ansvaret for hundeavlen i Norge. Katteavl er vesentlig hobbybasert. Mattilsynet har tilsynsansvar for at husdyravlen drives i henhold til dyrevernloven der de helsemessige og etiske sider ved husdyravlen står i fokus.

Avlsarbeidet for ku, gris, sau, geit og pelsdyr drives med grunnlag i husdyrkontroller der data samles inn fra de enkelte gårder og produksjoner, testingsstasjoner (storfe, svin og fjærfe) og/eller annen organisert utnytting av hanndyrene (værringer, bukkeringer, reveringer og så videre). Kunstig sædoverføring er et viktig element i avlsarbeidet for mange husdyrarter, og sentrale seminstasjoner er opprettet for storfe, svin, sau og geit. I hesteavlen har utstillinger og stambøker fortsatt en viktig plass i avlsarbeidet, på de andre dyreartene er disse tiltakene mer av historisk og kulturell betydning. Hundeavlen er sterkt utstillingsbaser, bortsett fra de raser der gjeterprøver, jaktprøver og andre bruksprøver sørger for at eksteriøre egenskaper ikke tillegges for stor betydning i premieringssystemet.

Akvakulturnæringen (oppdrettsnæringen) som har sitt faglige utspring i husdyrnæringene benytter mange av de samme avlsprinsipp som husdyravlen for øvrig.

Typiske rekk ved norsk avlsarbeid er at det legges stor vekt på helse- og fruktbarhetsegenskaper, at egenskapene det avles for registreres i felten, det vil si på gården, i fjøset, grisehuset og så videre, og at den økonomiske betydningen av hver egenskap i avlsmålet har et langsiktig perspektiv. Det er stor oppslutning om husdyrkontrollene og avlen er fordelt på relativt få raser. Dette er hovedårsakene til at Norge er eksportnasjon av husdyrgenetikk, det vil si sæd, livdyr og avlskompetanse. Ansvaret for de utrydningstruede gamle norske husdyrrasene ligger hos Norsk Genressurssenter i samarbeid med raselag og interesselag. Her er oppgavene mer å ta vare på rasene enn å drive et aktivt avlsarbeid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.