Avl, al, rasjonell og planmessig bruk av de beste husdyrene for produksjon av neste generasjon. Avl omfatter avlsmål, registreringssystemer, utvalgsmetoder og selve seleksjonen. Et avlsprogram beskriver alle elementene i avlsarbeidet for en rase eller populasjon. Avlsmetoder bygger på kvantitativ genetikk og er hovedsakelig renavl, dvs. paring av dyr av samme rene rase; krysning, dvs. paring av dyr av forskjellig rase; eller slektskapsavl, dvs. paring av dyr som er mer eller mindre beslektet med hverandre.

Tidligere var det staten gjennom statskonsulentene i husdyrbruk som ledet statens tiltak til fremme av avlen. Nå er det bøndenes egne avlsorganisasjoner som organiserer og driver avlen. Avlsorganisasjonene er stort sett landsomfattende, én for hver dyreart. Avlsorganisasjonene har egne avlskonsulenter som også er veiledere for bøndene. Staten bidrar til avlsarbeidet på enkelte dyrearter gjennom økonomiske tilskudd over bl.a. jordbruksavtalen. I hesteavlen har utstillinger og stambøker fortsatt en viktig plass i avlsarbeidet, på de andre dyreartene er disse tiltakene mer av historisk og kulturell betydning. Avlsarbeidet for ku, gris, sau, geit og pelsdyr drives med grunnlag i husdyrkontroll, testingsstasjoner (storfe, svin og fjærfe) og organisert utnytting av hanndyrene (værringer, bukkeringer, reveringer osv.). Kunstig sædoverføring er et viktig element i avlsarbeidet for mange husdyrarter, og seminstasjoner er opprettet for storfe, svin, sau og geit. Innen fjærfenæringen ble det nasjonale avlsarbeidet nedlagt i 1990-årene, og oppformeringen som skjer i Norge er basert på import av besteforeldredyr fra internasjonale avlsselskaper.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.