Tresnitt av Olaus Magnus av Olaus Magnus/Nordlysveien. Universitetsbiblioteket i Tromsø - 2001. Falt i det fri (Public domain)

Olaus Magnus (1490-1557) var svensk prest, historiker og kartograf. Olaus Magnus er regnet som Nordens første historiker med bokverket Historien om de nordiske folkene utgitt på latin i 1555 og kartograf med det kolorerte kartet Carta Marina fra 1539. Både kartet og historieverket fikk de neste århundrene svært stor betydning for oppfatningen av landene i Norden.

I en tid da Europas geografiske ekspansjonstrang og interesse for fremmede kulturer blomstret, ble Olaus’ historieberetning fra Europas ytterkant svært populær. Verket ble i løpet av 1500-tallet oversatt til de fleste europeiske språk og utgitt i stadig nye opplag.

I århundrene etter utgivelsen var Historien om de nordiske folkene et standardverk og det viktigste referansearbeidet om folkene i nord. Det markerte et gjennombrudd for europeernes kjennskap til Norden, og framstår som en hjørnestein i nordisk historieskrivning. 

Olaus Magnus ble født i Linköping i oktober 1490. Sin første reise foretok han allerede tidlig i tenårene da han besøkte Oslo hvor han oppholdt seg omlag ett år. Fra 1510 til 1517 studerte han i Tyskland. Etter studieoppholdet kom han tilbake til hjemlandet og virket som katolsk kanniker i Uppsala. På begynnelsen av 1520 var han prest i Stockholm og deretter i fødebyen Linköping.

I svensk historie er denne tiden svært dramatisk og begivenhetsrik. Landet løsrev seg definitivt fra den nordiske unionen og gjenreiste det svenske kongedømmet ved at Gustav Vasa kom på tronen i 1523. I løpet av 1520-tallet innførte kongemakten den lutherske lære på bekostning av katolisismen. Olaus Magnus opplevde selv mange av begivenhetene, blant annet den danske konge Christian IIs brutale krigføring i Sverige som kulminerte i Stockholms blodbad i 1520.

På grunn av innføringen av den protestantiske reformasjonen dro Olaus Magnus til Roma ved årsskiftet 1523/24 og kom siden aldri tilbake til Sverige. Johannes Magnus, en eldre bror av Olaus, ble Sveriges siste reelle katolske erkebiskop. Johannes døde i 1544 og Olaus ble hans etterfølger da han ble vigslet til svensk erkebiskop samme år. Av religiøse grunner kunne Olaus Magnus ikke utøve sitt erkebispeembete i hjemlandet. Allikevel representerte han Sverige i navnet ved en rekke viktige katolske kirkemøter i Europa.

Han fungerte som svensk delegat ved kirkemøtene som forberedte den katolske motreformasjonen i Europa. Ved det sentrale konsilet i Trient var eksilbiskopen på plass lenge før møtet åpnet mot slutten av 1545. Her hadde han ry på seg for å være den lærde mann fra det høye nord.

Før Olaus Magnus ble titulærerkebiskop og etablerte seg i Roma på 1540-tallet, reise han mye omkring i Europa. På disse reisene skaffet han seg et omfattende kontaktnett, særlig med geografisk interesserte personer. Med disse hadde han en omfattende brevveksling. Olaus Magnus levde halvparten av sitt liv i eksil: «Jeg som i 33 år har vært utsatt for forfølgelse og landflyktighet for troens skyld», skrev han selv i historieverket. Til tross for en slik bitterhet forble han imidlertid trofast i sin kjærlighet til Sverige og det ytterste nord. Ser vi bort fra hans mange harde utfall mot den lutherske villfarelse som rammet Norden, er hans historieverk preget av en dyp patriotisme og stolt skildring av de nordiske folkene.

I den hellige Birgittas hus i Roma, Chiesa di Santa Brigida, eller bare Birgittahuset, hvor Olaus hadde overtatt forstanderskapet i 1549, installerte han ei trykkpresse, leide noen boktrykkere og ga i rask rekkefølge ut flere bøker, deriblant hans eget arbeid. På sine siste år drev Olaus slik forlagsvirksomhet i Roma. Olaus Magnus døde i Roma 1. august 1557, 67 år gammel.

Olaus Magnus store verk om de nordiske folkene kom ut på begynnelsen av 1555. Verket var inndelt i 22 bøker, som til sammen omfattet omlag 770 kapitler og over 800 sider. De aller fleste kapitlene var rikt illustrert med tresnitt, det finnes omtrent 500 av disse. Verket hadde slik imponerende tabloidkvaliteter sammenlignet med tilsvarende utgivelser i datidens Europa. Forfatteren hadde selv komponert utkastene til de fleste illustrasjonene.

Takket være boktrykkerkunsten og den nye interessen for ukjente områder, kom boka i lang tid framover til å bli retningsgivende for sentrale forestillinger om folket i nord. Den latinske førsteutgaven fikk raskt en stor leserkrets siden det var den første boka på latin som grundig beskrev de nordiske folkene for et geografisk interessert renessanse-Europa. Nye latinske utgivelser fulgte i 1558, 1562 og 1567. En fransk og italiensk utgave kom i 1561, i 1565 kom boka i spansk språkdrakt, i 1567 ble den oversatt til tysk og en hollandsk utgave forelå i 1598. En engelsk oversettelse forelå i 1658, mens den svenske oversettelsen først ble ferdigstilt på 1920-tallet.

Bare den latinske og svenske utgaven er komplett – en fullstendig engelsk utgave i tre bind ble utgitt i perioden 1996-1998 av The Hakluyt Society. Verkets mange opplag og utgaver på andre halvdel av 1500-tallet sier ikke bare noe om emnets popularitet, men også noe om den store innflytelse det fikk i det tidlig moderne Europa.

Den svenske historieskriveren hadde brukt svært mange år på sitt livsverk. På bakgrunn av notater fra sine reiser og informanter, har Olaus sannsynligvis påbegynt arbeidet med boka rundt 1530 og skrevet fram til høsten 1554. Store deler av verket har fått sin utforming ved de såkalte Tridentinske kirkemøtene 1545-47 og 1551-1552. Det var også her Olaus møtte mannen som boka er tilegnet; Adolf av Schauenburg var erkebiskop i Köln og viste enorm interesse for Norden og bokprosjektet til Olaus. Den svenske historiefortelleren baserte sine nedtegnelser på et velutviklet kunnskapsbegjær og en skarp iakttakelsesevne. Resultatet ble, for sin tid, en fullverdig geohistorisk og etnografisk forskningsbragd.

Olaus Magnus framstilling har i likhet med så mange andre arbeider fra 1500-tallet, klare encyklopediske trekk. Vi møter en forfatter som prøver å fange opp all relevant og gyldig kunnskap om sitt felt. Klima, natur, befolkning, næringsliv, krigskunst, trolldom, embetsverk, urbefolkning, dagligliv, dyreliv og historie er blant de sentrale emnene i beretningen.

Sammen med folkeliv, folketro, natur og klima er krigskunst en av grunnpilarene i verket. I krigføring spiller svenskene, ifølge Olaus, på lag med naturelementene til fiendens ulempe. En rekke vingnettbilder illustrer hvordan den svenske militærmakt ved hjelp av naturkreftene lokker angripere i feller. Fiendtlige krigsskip fryser fast ved østersjøkysten. Hele troppestyrker blir lokket til å synke ned i dyp snø eller gå gjennom tynn is. Fremmede makter som angriper Sverige må altså ikke bare kjempe mot en modig, dyktig og sterk militærmakt, men også mot storm, vind, vann, kulde, snø og is.

Klimaforholdene i nord frambrakte, ifølge Olaus, en hardfør befolkning preget av modighet, tapperhet og styrke. Ved å vise til samspillet mellom natur og mennesker i nord, særlig når det gjaldt krigskunst, ønsket Olaus Magnus å gi europeiske ledere et varsel om hva som ventet dem dersom de planla å innta hans kjære hjemland.

Olaus fikk utgitt et imponerende kart over Norden i Italia i 1539. Dette nokså detaljrike kartet ble påbegynt i Polen i 1527 og ferdigstilt på trykk i Venezia, som på begynnelsen av 1500-tallet utgjorde det første kartografiske kraftsentrum i Europa før nederlenderne overtok senere samme århundre. For sin tid var Carta Marina eller Carta Gothica, som Olaus ofte betegner det, usedvanlig stort (170cm 125cm). Dette var et pionerarbeid som gjør Olaus Magnus til en framtredende person innen tidlig moderne kartografi.

Hensikten med kartet var å imøtekomme interessen for Europas mindre kjente ytterkanter, samt å vise hvilke store geografiske og folkerike områder som var gått tapt for den katolske kirke i forbindelse med det Olaus kaller det lutherske kjetteri. Bokverket Historien om de nordiske folkene kan leses som en utførlig kommentar til de mange folkeslag som er avmerket på kartet fra 1539. Det var maktpåliggende å få fram at landskapet i nord var rikt både når det gjaldt befolkning og ressurser. Blant søreuropeere var det på denne tiden ikke uvanlig å oppfatte nordområdene som en folketom isørken, og som en stor hvit flekk på Europakartet. Carta Marina endret disse forestillingene.

Formålet med å fortelle de intellektuelle i renessansetidens Europa om Norden, var til dels det samme som lå til grunn for utarbeidelsen av kartet. Imidlertid er det tydelig at Olaus Magnus har ønsket å gjendrive vanlige forestillinger og rykter om Norden – særlig ryktet om goterne som usiviliserte barbarer. Herskende myter om det barbariske folket i nord blir i kapittel etter kapittel brutt ned ved å vise til «utenlandske tilsvarenheter». Folket som lever langt mot nord har riktignok visse særtrekk, men de har også sterke fellestrekk med folkene i sør både i livsførsel og mentalitet.

Det er verdt å understreke at når forfatteren beretter om befolkningens særtrekk, er det nesten utelukkende basert på ideer om Nordens fortreffelighet, som et slags arktisk paradis. Med all tydelighet går det eksempelvis fram at Olaus har større sans for de nordiske kvinnene, enn dem han observerte i Italia. Nordiske kvinner er, ifølge han, både vakrere og mer fruktsommelige enn sine medsøstre i sør, som Olaus mente var forfengelige moteslaver.

Olaus Magnus lyktes imidlertid bare delvis å bryte ned forestillinger om folkene i nord. Historieverket til den svenske erkebiskopen kom også til å sementere en rekke forestillinger om folkene under polarhimmelen. Ikke minst har sjø- og landkartet, Carta Marina, blitt mest kjent for sine dominerende sjøuhyrer og monster som boltrer seg i havbassenget utenfor Norges kyst.

I sin iver etter å trekke fram Nordens fortreffelighet kom forfatteren med visse antydninger om at polarmenneskene ikke bare allierte seg med naturkreftene, men også fikk hjelp fra visse andre makter i krig. Det var imidlertid de korte bemerkninger om hjelp fra overnaturlige krefter som sjokkerte leserne. Rykte om at svenskene tok i bruk samisk trolldomskyndighet i krigføring, kom til å bli en plage for den svenske stormakt utover 1600-tallet. Under Trettiårskrigen (1618-1648) da den svenske militærmakt vant flere betydningsfulle slag og hadde stor geografisk ekspensjon, ble det med belegg hos Olaus Magnus insinuert at den svenske framgang skyltes trolldom. Ryktet var en grov krenkelse av svensk ære og krigskunst.

Uppsalaforskeren Johannes Schefferus (1621-1679) fikk i oppdrag å rette opp det skammelige inntrykket gjennom korrekt informasjon om sametraktene i Lappland. Han og hans medhjelpere blant prestestanden i de svenske lappmarkene skulle undersøke forholdene, og komme med en mer sannferdig beretning for å rette på inntrykket. Dette resulterte i verket Lapponia, som kom i 1673.

  • Hagen, Rune Blix. Historien om folkene under de syv plogoksene (oppdatert sommeren 2016). 
  • Karlstrøm, Trond. Pygmei Hic Habitant. Myten om Norden på kart frem til 1600-tallet, Tromsø 2015.
  • Kjeldstadli, Knut. «Om verdens beskaffenhet», i Samtiden Nr. 2/1991.Lockert, Sigri Skjegstad. Havsvelget i Nord. Moskstraumen gjennom årtusener, Orkana Akademisk, Stamsund 2011.
  • Nigg, Joseph. Sea monsters: a voyage around the world's most beguiling marine map, The University of Chicago Press, Chicago and London 2013.
  • Olaus Magnus. Historia om de nordiska folken. (Fire bind) Med kommentar og etterord av John Granlund, Hedemora 1951. (Nyutgave: Stockholm 1976) (Paperbackutgave av verket fra 2010).
  • Sandmo, Erling. «Kunnskapssamfunn og samfunnskunnskap. Om sjøuhyrer, runebommer og fornuftens historie» i Samtiden 2/2014.
  • Zika, Charles. On the Margins of Christian Europe, i The Appearance of Witchcraft, Routledge, London and New York 2007.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.