Nordisk religion, religionen hos de nordiske folk, både i de nordiske land og i land som ble befolket fra Norden, før kristendommen ble innført. Om de nordiske folks religion i den tidsperioden det her er tale om, vet vi i virkeligheten svært lite, enda mindre enn man før var tilbøyelig til å tro. Det henger sammen med at forskningen stiller seg mer kritisk enn tidligere til det kildemateriale man har lagt til grunn for beskrivelsen av nordboenes religion i hedensk tid. Det tidsspennet vi har for oss, er også så vidt og opplysningene, særlig fra de eldste tider, så sparsomme at man ikke uten videre kan gå ut fra at vi har å gjøre med bare en enkelt «religion», men vel like gjerne med religionsvarianter som har skiftet fra tid til tid og fra kulturform til kulturform.

Om religionen i eldre steinalder (tiden før ca. 3000 fvt.) vet vi så å si ingenting. I yngre steinalder (3000–1500 fvt.) har menneskene praktisert karakteristiske skikker ved begravelse. I Sør-Skandinavia, og også i det sørøstlige Norge, finnes bevart gravkammer oppført av svære steinblokker, som kan tyde på at menneskene har regnet med et liv etter døden. Fra denne tid og fra bronsealderen (1500–500 fvt.) finnes dessuten helleristninger med figurer som har vært tolket som uttrykk for fruktbarhetskult. I yngre bronsealder ble likbrenning vanlig.

Fra eldre jernalder (500 f.Kr.–600 evt.) har vi mye mer av gravfunn, nå også skjelettgraver ved siden av branngravene. I begge slags graver fikk den døde med seg en del bruksgjenstander. Det er vanlig å tro at den tids mennesker mente den døde ville ha nytte av disse tingene i tilværelsen etter døden. Dette passer også med forestillinger vi senere møter i hedensk norrøn diktning. Skikken med likbrenning, ved siden av begravelse uten brenning, holdt seg i Danmark, Norge og særlig i Sverige like til hedendommen tok slutt.

I den «romerske» jernalder (fra vår tidsregnings begynnelse til ca. år 400) blir forbindelsene mellom germanerne og Romerriket livligere. Vi får nå enkelte opplysninger om germanernes religion hos romerske forfattere, først og fremst i Tacitus' verk Germania (ca. 100 evt.). Her heter det om germanerne: «Av guder dyrker de særlig Merkur, som de på visse dager også har for skikk å ofre mennesker til. Herkules og Mars blidgjør de med godkjente offerdyr.» Tacitus forteller videre at germanerne ikke har gudebilder og gudshus, men har helligdommer i lunder og skoger.

Allerede i Tacitus' tid hadde man begynt å identifisere bestemte germanske guder med tilsvarende romerske. Heroen Herkules, kjent for sin styrke, svarer hos Tacitus åpenbart til guden Tor. Men denne identifiseringen fikk særlig klart uttrykk hos germanerne da de, og også nordboene, overtok romernes sjudagersuke: Tacitus forteller om en gudinne, Nerthus, som ble dyrket ved havet i nord og høytidelig kjørt omkring i en vogn. Språklig svarer dette navnet nøyaktig til navnet på den nordiske guden Njord, far til Frøy og Frøya. Disse tre blir i norrøn mytologi betegnet som et særskilt slags guder, «vaner», mens de andre gudene av høyeste rang heter «æser». Men både i de germanske dagnavn og i senere norrøn mytologi er æser og vaner nøye sammenknyttet i gudekollegiet.

Tacitus visste ikke om gudebilder hos germanerne. Men den arabiske forfatter Ibn Fadlan, som år 922 traff nordiske kjøpmenn i Sør-Russland, forteller at de ofret mat og drikke til en høy trepåle «med et ansikt som ser ut som et menneskeansikt». Ibn Fadlan var også nærværende da en nordisk høvding ble begravd på den måten at han ble brent om bord på sitt skip med all slags utstyr. I graven fikk høvdingen også med en rekke dyr og dessuten en trellkvinne. At tilsvarende høvdingbegravelser ble praktisert i Norden, ser vi av for eksempel Oseberghaugen i Norge, som er fra omtrent samme tid, og som inneholdt to kvinneskjeletter og en overveldende mengde utstyr, blant annet en praktfullt utskåret vogn, som må ha vært til kultisk bruk likesom gudinnen Nerthus' vogn hos Tacitus.

At man i Norden i vikingtiden ikke bare hadde gudebilder, men også gudshus, går klart frem hos den tyske forfatter Adam av Bremen. I 1070-årene skrev han et verk om erkebiskopene av Hamburg-Bremen (som de nordiske kirker den gang hørte inn under), hvor han forteller om hedensk gudsdyrking som også i hans tid foregikk hos svearne. I Uppsala var det et stort tempel (norrønt hof), og inne i det tre gudestøtter, som var oppstilt på den måten at «Tor, som er den mektigste, har sete i midten, mens Odin og Frøy har plass på begge sider. Tor, sier de, er herre i luften og råder for torden og lyn, vind og regn, klart vær og grøde. Den andre, Odin, 'den rasende', fører krig og gir menneskene djervhet mot fiendene. Den tredje er Frøy, som gir de dødelige fred og vellyst. Hans bilde lager de med en stor fallos.» Adam beretter også om en stor offerfest som blir holdt i Uppsala hvert niende år, og hvor det da ofres ni stykker av alt levende som er av hankjønn. Kroppene ble hengt opp i en lund i nærheten, og ofringene ble ledsaget av offersanger, som var «så grove at det er best å tie om dem».

Religiøse forestillinger ble ikke bare knyttet til menneskenes daglige kamp for tilværelsen i jordbruk og fangstliv, men også til deres sosiale organisasjon og lovgivning. Bindende eder ble svoret under påkallelse av gudemaktene. Fred og orden ble sikret på alle rettsgyldige ting ved at tinget ble vigslet av en høvding. Det ser i det hele ut til at høvding- og prestefunksjon var forent hos en og samme person. Noen spesiell prestestand hører vi ikke om i Norden i hedensk tid. Som nevnt bestod gudsdyrkelsen (kulten) av ofringer, gjerne ledsaget av andre rituelle handlinger. Slike riter var ofte uklart skilt fra trolldom og magi, som man møter både i runeinnskriftene og diktningen, og mange steder omtalt i prosalitteraturen.

Om offentlig gudsdyrkelse (blót) leser vi ikke bare hos fremmede forfattere som Tacitus og Adam av Bremen, men også i den islandske sagalitteraturen. I Snorre Sturlasons saga om kong Olav den hellige fortelles det at inntrønderne pleide holde tre hovedblot på Mære – høstblot, midtvintersblot og sommerblot. Sagalitteraturen tok likevel til å vokse frem mer enn hundre år etter kristendommens seier i Norden, og de detaljerte beskrivelser av blotskikker, for eksempel hos Snorre, eller av interiøret i et hedensk hov på Vest-Island i Eyrbyggja saga, er man ikke nå lenger tilbøyelig til å feste mye tiltro til. Det meste vi har av opplysninger om hedendom i Norden, gjelder offentlig gudsdyrking. Et mer personlig forhold hører vi om i sagalitteraturen, hvor en person velger seg en enkelt gud til sin fulltrúi («den man har spesiell tillit til»). Et slikt intimt forhold til en hedensk gud, Odin, har vi et uvanlig gripende uttrykk for i den islandske skalden Egil Skallagrimssons berømte dikt Sonatorrek (Sønnetapet).

På nordisk grunn har vi svært lite av samtidskilder som gir opplysning om hedensk religion. Runeinnskriftene (fra ca. 200 evt. og senere) forteller nesten ingen ting.

Fra nyere, kristen tid (1100-tallet og senere) har vi derimot en rik litteratur, som blant annet inneholder opptegnelser av skaldedikt fra hedensk tid, og også av viktige eddadikt, som blir holdt for å være fra hedendommen. I denne diktningen møter vi hele skaren av norrøne hovedguder og gudinner, av æsene først og fremst Odin, Tor, Ty, Ull, Balder og Frigg, og dessuten vanene Njord, Frøy og Frøya. Vi kan merke oss at mens Tor i ukedagsnavnene er den øverste gud, identifisert med romernes Jupiter, og også er kalt den mektigste av gudene i Uppsala-hovet (hos Adam av Bremen), er Odin den høyeste av gudene ikke bare hos Tacitus, men også i den norsk-islandske diktning og mytologi. I tillegg til gudene av høyeste rang leser vi om flere typer guddommer av lavere rang, om alver og dverger, og også om æsenes uforsonlige fiender jotnene. Disse kan bare uklart skilles fra bergriser og troll. Ofte blir de «rådende» makter i tilværelsen oppfattet kollektivt og betegnet med et intetkjønnsord i flertall, som bǫnd, hǫpt, regin eller rǫgn. Et ord av denne type er også guð (el. goð), som i hele den germanske verden i misjonstiden ble tatt i bruk til å betegne kristendommens ene Gud.

Både forestillingene om disse guddommer og viktige naturfenomener satte menneskenes fantasi i sving, og ble opphav til en frodig mytedannelse som vi kjenner særlig godt fra islandsk overlevering (se norrøn mytologi).

Et annet kildemateriale som man like til det siste har tillagt stor betydning, og som forteller om hedensk kult, er navnematerialet. Vi har en mengde norrøne personnavn sammensatt med Þor- (Þórólfr, Þorsteinn, Þórbjǫrg osv.). Ikke minst har man interessert seg for stedsnavnene, både de som har et gudenavn til forledd, som Torshov (Þórs-hof), Onsøy (Ódins-ey), Odense (Óðins-ví), Norderhov (Njarðar-hof), Frösön (Freys-ey), og andre gårds- og bygdenavn som Horg (Hǫrgr), Hov, Hove (Hof), Hovstad (Hofsstaðir), Helgafell (tolket som «Det hellige fjellet») osv. Men i hvilken grad disse navnene vitner om hedensk gudsdyrking, er omdiskutert.

  • Steinsland, Gro: Norrøn religion : myter, riter, samfunn, 2005, isbn 82-530-2607-2, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.