En husdyrrase er en gruppe dyr som det drives felles avl innen. Dette gjelder både tradisjonelle husdyr som storfe, og hobbydyr som hund og katt. Det er særlig felles ytre kjennetegn som farge, avtegn, størrelse, kroppsbygning og så videre som ofte kjennetegner en dyrerase, men enkelte raser kan ha stor variasjon i disse ytre kjennetegn.

Raser har normalt oppstått på grunn av menneskenes ønske om å avle uniformerte grupper av dyr som var gjenkjennelige og der de ytre kjennetegnene var dokumentasjonen på at dyret var reinraset (dette var i en tid en ikke hadde øremerker, elektroniske merker eller dyreregistere som i dag brukes til å identifisere enkeltdyr). Noen raser er likevel basert på subgrupper innen en art, som i tusener av år har vært utsatt for naturlig sseleksjon (fullblodsaraber, nordeuropeiske spælsauer, gamle jakthundtyper etc.). Mange av disse subgrupper av dyr ble likevel ikke definert som raser før på 17- og 18-hundretallet. 

De første europeiske raser ble definert i England fra 1750-årene. I Norge ble storfe- og hesterasene definert fra 1850-årene. De to eldste norske husdyrrasene er  telemarkskua og dølehesten. Det er de ansvarlige raseorganisasjoner som setter kravene til eksteriør og andre kjennetegn for en rase. En godkjent raseorganisasjon (godkjent av Mattilsynet) har ansvaret for avlen av vedkommende rase i Norge, inkludert rasebeskrivelser og for husdyrrasene også godkjente avlsplaner.

Det er en flytende grense mellom en rase og en populasjon, og én populasjon har normalt vært atskilt fra en annen over en lengre periode før den defineres som egen rase. Noen raser er nasjonale, andre er internasjonale. Rasen fjordhest er for eksempel spredt i mange land med ulike populasjoner i blant annet Norge, Danmark og Tyskland. Men norsk kvit sau finnes bare i Norge. Verdens mest utbredte husdyrrase er holsteinkua som finnes i over 200 land. Ved hjelp av kunstig sædoverføring / frossen sæd er mange lokale raser blitt globale.

Det er mange inndelingskriterier for husdyrrasene. De vanligste er: utviklingsgrad (naturraser, foredlede landraser og kulturraser), morfologiske karakterer (halelengde, hornform, hodeform og lignende), produksjonsretning (kjøtt, melk, kjøring, ridning og så videre), ulik miljøtilpasning (blant annet fjell- og sletteraser) og geografisk utbredelse (norsk landsvin, dansk landsvin og så videre). Landrasene har som regel en lengre historie enn kulturrasene, og er oftere formet av naturgitte forhold. Enkelte raser kan være bærere av sjeldne arveanlegg og er derfor viktige å bevare. Mye av raseinndelingen er likevel noe kunstig og til hinder for et effektivt avlsarbeid. Innen produksjonsrasene storfe, gris, sau, geit og gris er raseinndelingen ikke av avgjørende betydning for avlsarbeidet. I Norge hadde vi for eksempel i 1914 om lag 30 storferaser (hvert distrikt hadde sin rase), i dag har vi kun én dominerende melkerase (norsk rødt fe, NRF), samt seks gamle storferaser.

Innen mange arter er rasekrysninger helt vanlig i kommersiell produksjon, særlig på svin, fjørfe og kjøttfe. Innen hest, hund og katt er raseoppdelingen i mye større grad basert på eksteriør, og krysningsavl er lite brukt som avlsmetode.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.