hestekjøretøy

Hestekjøretøy. Romersk reisevogn fra keisertiden. Relieff.

Av .
Lisens: fri

Hestekjøretøy er kjøretøy til transport av personer eller gods som blir trukket av hest. Kjøretøyet kan være utstyrt med hjul (vogn, kjerre), eller meier (slede) til bruk på vinterføre. Slike kjøretøyer var, inntil jernbanen ble anlagt, enerådende på landtransportens område, og de var i utbredt bruk som transportmiddel til omkring 1950.

Vogner

Denne flotte vogna tilhører Osebergfunnet som ble hauglagt i 832.
Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Kjøretøyer med hjul har vært i bruk fra ca. 3000 år før vår tidsregning i mesopotamisk område. Tohjuls kjøretøyer er antakelig eldre enn firehjuls, men begge typer finnes på relieffer og i keramikkmodeller fra flere steder, for eksempel på den kjente mosaikkfrisen fra Ur, ca. 2500 fvt. Funn av trefigurer fra Mohenjo Daro viser at også India hadde oksekjerrer henimot år 3000 fvt. Kjøretøyer med to hjul var i oldtiden utbredt rundt hele Middelhavet, som transportkjerrer, jakt- og stridsvogner, veddeløpskjøretøyer og triumfvogner.

Perserne, og senere romerne, som hadde et utbredt veinett, brukte også firehjuls vogner. Med det romerske veinettet, som i keisertiden omspant hele middelhavsområdet, Mellom-Europa, Balkan og Lilleasia, utviklet også kjøretøyene seg. Hjulbeslag og akslinger av jern kom i bruk, reisevognene ble overdekket og forsynt med seter og puter, ofte også med køyer for overnatting. De trange gatene i romerske byer kan tyde på at vognene også må ha hatt svingbar forstilling. De fleste romerske vogner ble, som de øvrige oldtidskjøretøyer, trukket av to eller flere trekkdyr.

I Nord-Europa er hjulkjøretøyer kjent fra flere helleristninger. Vognene fra offergraver i Dejbjerg mose på Jylland (Dejbjergvognene, ca. 100 fvt.) er firehjuls praktkjøretøyer av keltisk type, som har likhetstrekk med en ca. 400 år eldre vogn fra Vix i Nord-Frankrike. Også Osebergfunnet omfatter flere kjøretøyer, blant annet en rikt utskåret vogn, som har vært trukket av to hester. Disse vognene har neppe vært brukt til annet enn religiøse seremonier.

De vanlige transport- og bondevognene utviklet seg som typer lite fra oldtiden og opp til 1900-tallet. Den romerske transportvognen er i hovedtrekkene lik den vanlige mellomeuropeiske bondevognen, kjent helt frem til nyere tid; i Norge som stivvogn eller forlengelsesvogn til tømmer- og plankekjøring.

Vogner for persontransport

Wilhelm IIs karjol
Av .

Gigg fra midten av 1800-tallet. Gamle Hvam.

Av /KF-arkiv ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Personkjøretøyene har særlig fra 1600-tallet av gjennomgått en rik utvikling, og viser en mangfoldighet av typer. Før den tid var veiene i dårlig forfatning, og middelalderens firehjulsvogner med halvrundt telttak var fremdeles i bruk utover 1500-tallet. Ca. 1600 ble vognenes fatinger opphengt i lærremmer, en form for fjæring. Disse såkalte karosser var meget store, og kupeen var bygd som et sluttet rom med kuskebukk utenfor; tidligere hadde kusken sittet på en av hestene. Vognen ble trukket av to eller flere hester.

Både på 1600- og 1700-tallet ble vognene rikt utstyrt, med treskjærerarbeid, forgylling og kostbare tekstiler. Vognens størrelse og utstyr gav uttrykk for eierens rang og verdighet. Enda vognene etter hvert ble lettere og mer elegante, var konstruksjonen den samme helt til ca. 1800. Da ble trykkfjærer innført, og vognen ble mer behagelig.

Særlig populær på 1800-tallet var den elegante landaueren og den enklere victoriatrillen. Andre meget utbredte kjøretøyer var (tohjuls) dogcart, gigg, og cab (kabriolet). I Norge var karjol det vanligste skysskjøretøyet i andre halvpart av 1800-tallet . Videre har vi (firehjuls) kalesjevogn, jaktvogn, charabanc, faeton, kupé og berliner. Kareten var lukket med kuskebukk og tjenerplass, og ble særlig brukt av fyrstelige personer. Diligencen var en stor, tung vogn for person- og postbefordring i fast rute. I rutetrafikken kom utover 1800-tallet også hesteomnibussen og hestesporveien.

For transport i landbruket har forskjellige land og landsdeler utviklet ulike typer, oftest bestemt av terrenget og forholdene for øvrig. I senere år avløste luftgummihjul de eldre hjulene med jernbeslåtte felger.

Persontransport med trille ved Stueflotten skysstasjon.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Vogner til gods- og varetransport

Postkort som viser høykjøring med firehjuls vogn cirka 1905.

Høykjøring
Av .

Til gods- og varetransport i byene utviklet det seg på 1800-tallet en mengde spesialkjøretøyer, blant annet bakerivogner, bryggerivogner, brannsprøytevogner og renovasjonsvogner.

Vogner til hestesport

På 1900-tallet ble det til sportsbruk utviklet et par spesialkjøretøyer, som sulky til travkjøring og såkalt maratonvogn, et særskilt robust firehjuls kjøretøy, til bruk ved kjørekonkurranser med to- eller firspann.

Sleder

Dekorert og utskåret spisslede i tre og metall, malt av bygdekunstneren Peder Aadnes.
Av /Nasjonalmuseet.
Lisens: CC BY NC 3.0
Tømmerkjøring med geitdoning i Gjerpen i Telemark i 1952.
Tømmerkjøring.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Kjøretøyer med meier har antakelig utviklet seg fra det primitive slepedraget, som bestod av to stokker der forendene var festet til hestens sider, mens de bakre endene slepte langs bakken. Lasten ble bundet fast til stokkene omtrent på midten.

I århundrene før den organiserte veibygging begynte, var sleden det eneste hestekjøretøy av praktisk betydning i Norge. All tungtransport til lands ble kjørt på slede, hovedsakelig på vinterføre, da tilfrosne sjøer og vassdrag tjente som ferdselsveier. De store markedene, som krevde omfattende varetransport, var alle lagt til vinterhalvåret. Sleder ble til dels også brukt på sommerføre; høylass og lolass gled relativt lett på meier over stråstubb.

En slede består av to sammenbygde meier, oftest av treverk med jernbeslag, hvor det er festet bunn og karm for godstransport, eller kasse med seter, fating, for personbefordring. Sleden festes til hestens seletøy med drag eller skjæker.

De vanligste sledene i Norge har vært

  • langsleden, en kraftig konstruert arbeidsslede for tyngre transport
  • høysleden, som ble brukt til kjøring av stråfôr
  • sluffen, en lettere slede med fating og løse seter til kombinert vare- og personkjøring.

En spesiell type er geitdoningen, også kalt rustningen, som kom til Norge fra Sverige så sent som omkring 1900. Den består av to korte, solide sleder, «bukk» og «geit», forbundet med kjetting.

Spesielt for personbefordring er bredsleden med seter for 2–4 personer og kuskesete, og spissleden, en lettbygd slede for én person, med eller uten sete for skyssgutt, beregnet på rask kjøring. Grunntypen av sleder utviklet seg lite i historisk tid. Fra Osebergfunnet kjenner man to praktfullt dekorerte sleder med høy karm, i hovedtrekkene temmelig lik sluffen i dens siste utforming. Særskilt elegante kjøretøyer var «rokokko-sledene» med sine svungne fatinger, utskjæringer og malt dekor. Innelukkede sleder, såkalte sledekareter, til herskapsbruk var sjeldne kjøretøyer i Norge, men har hatt en viss utbredelse i andre nordlige land.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Høie, Bjørn K.: 40 norske hestekjøretøyer, 2002, isbn 82-996339-0-7, Finn boken
  • Olsen, Svein Magne: Hestekjøretøy: med hjul og meier på norske veier, 2001, isbn 82-529-2612-6, Finn boken
  • Olsen, Svein Magne: Hestekrefter i offentlig tjeneste, 2008, isbn 978-82-529-3209-6, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg