sprangridning

Sprangridning, gren i ridesport hvor hest og rytter (ekvipasje) skal ri gjennom en bane og hoppe over hindre av forskjellig type og størrelse oppbygd av løse deler. I en sprangkonkurranse gis det feilpoeng for riv, sprangvegring (refusade), overskridelse av eventuell maksimaltid med mer. Sprangridning er en OL-gren fra 1912.

Det konkurreres i Norge i klasser med hinderhøyde fra 50 centimeter til 160 centimeter. Det siste er Grand Prix nivå – som brukes i alle internasjonale mesterskap. I en sprangkonkurranse kan det gis ridefeil og feil for tiden som er tellende for resultatet. Hesten kan vegre ved å stoppe opp foran hinderet, man kan rive et element på et hinder, ri feil vei i ridebanen eller ha overskridelse av tid. Vinneren av en konkurranse er den ekvipasjen som gjennomfører runden med færrest mulig feilpoeng og/eller raskest mulig tid, avhengig av metoden for bedømmelse i den respektive klassen. Det er egne klasser for hester og ponnier i Norge.

I sprangkonkurranser på det høyeste nivået, Grand Prix, inneholder som regel 12–14 hinder på cirka 150–160 centimeters høyde. Banen inneholder tekniske vanskeligheter som gjør at det ofte er få feilfrie ekvipasjer i forhold til antall startende. Banebyggerens oppgave er å bygge baner som inviterer til en god rytme dersom rytterne rir korrekt.