sirkus

I Romerriket var sirkus opprinnelig en avlang stadion med avrundede kortsider og bane for vognkjørsel og kappløp, tilsvarende den greske hippodrom. I klassisk tid utviklet det seg til å omfatte store anlegg, gjerne med rik arkitektonisk utsmykning, bestemt for opptog, kampleker og alle slags folkeforlystelser.

I denne formen bestod det av selve banen (arena) som ved en mur (spina) var delt i to halvdeler, en for frem- og en for tilbakekjørsel. Muren var plassert litt på skrå slik at startbanen var litt bredere nærmest startsiden. På muren var det i endene plassert mål- eller vendesøyler (meta) for å markere vendepunktene. Rundt arenaen hevet tilskuerplassene seg, de nederste forbeholdt rangspersoner. Den ene kortsiden var opptatt av magasiner og staller (carceres), som vognene kjørte ut fra når løpene begynte.

Et sirkus fantes gjerne blant de offentlige bygningene i enhver større romersk provinsby. I Roma var det flere sirkuser, og det eldste og største, Circus Maximus, lå i dalen mellom Palatin- og Aventinhøyden. Det eldste anlegget ble av tradisjonen ført tilbake til slutten av kongetiden (tidlig 500-tallet fvt.). Hovedtrekkene i den bygningen som kjennes fra keisertiden, var utformet av Julius Caesar og Augustus. Arenaen var 568 m lang, bredden rundt 80 m og tilskuerkapasiteten minst 75 000–80 000 mennesker. Av Circus Maximus finnes bare ubetydelige rester, det samme gjelder Circus Flaminius på den søndre delen av Campus Martius, påbegynt 221 fvt., og Circus Varanius, ikke langt fra Lateranet (oppdaget 1959). Helt forsvunnet er Caligulas sirkus på den nåværende Peterskirkens plass. Av Maxentius' sirkus like utenfor Roma ved Via Appia står ennå betydelige rester.

Det moderne sirkusets historie går fra antikkens sirkus via middelalderens omreisende gjøglertrupper, men starter egentlig i 1768, da den britiske kunstrytteren Philip Astley (1742–1814) oppdaget at sentrifugalkraften gjorde det mulig å stå på hesteryggen når hesten galopperte i sirkel. Sirkelen ble rammen rundt rideoppvisningen, og den første moderne bruken av sirkus-navnet skjedde 1782, da en av Astleys medarbeidere, Charles Hughes, åpnet sitt eget Royal Circus for sine rideoppvisninger.

Astley turnerte over store deler av Europa og medvirket til opprettelsen av nye sirkus i en rekke land. Hughes tok sirkuset til Russland. I tillegg til rideoppvisningen kom snart også markedsgjøglerne til sirkuset: sjonglører, linedansere og akrobater. Fra det folkelige teateret kom klovnene, fremvisningen av ville dyr begynte rundt 1830, og kunster i den flyvende trapes ble første gang vist i 1859 av franskmannen Jules Léotard (1838–1870). Disse utgjør fortsatt hovedelementene i en sirkusforestilling.

I 1834 kom tyskeren Friedrich Anton Barthel til Norge. Han opptrådte som markedsgjøgler, blant annet som tryllekunstner, og en tid hadde han også sitt eget telt. Men det var ikke før i 1920 at en av hans etterkommere, Rudolf Berny Barthel, startet sirkusvirkomhet med Cirkus Britannia. Etter at han giftet seg med Elvira endret de i 1929 navnet til Cirkus Berny. Det eksisterte som familiedrevet sirkus fram til det ble nedlagt i 1984 under Liv Berny Løkens direksjon.

Det første norske sirkuset ble etablert av artisten Gunnerius Halvorsen og hadde premiere i Christiania i 1860. Det turnerte også i Danmark, men eksisterte bare noen få år.

Det neste norske sirkuset var Cirkus Norbeck som eksisterte fra 1904 til 1929, drevet av den karismatiske bryteren og hestedressøren Karl Norbeck. I 1913 starten dansken Leth Carstensen Cirkus Globus. Han tok senere norsk statsborgerskap. Sirkuset gikk konkurs i 1932.

Cirkus Empress startet i 1925 og ble ledet av ekteparet Leonardi. Dette ble med enkelte avbrudd drevet fram til 1959. En sesong prøvde Cirkus Empress seg med tre manesjer etter modell fra USA, men det ble ingen økonomisk suksess.

Etter andre verdenskrig var det mange som startet nye sirkus i Norge. I løpet av få år kom og gikk Cirkus Ikellos (1946–1948), Cirkus Empire (1946), Cirkus Orient (1947–1948), Cirkus Rex (1948–1950), Cirkus Hippodrom (1948) og Cirkus Texas (1949).

I 1949 startet Cirkus Arnardo, og det eksisterer fortsatt, nå med tredje generasjon som direktør. I løpet av få år bygget han opp virksomheten til å bli landets ledende sirkus, og Arne Arnardo var den ubestridte sirkuskongen. Det var bare Cirkus Berny som var konkurrent, men i 1952 startet Cirkus Løwe og holdt på til 1974.

Den unge sirkusentusiasten Knut Dahl startet i 1975 Cirkus Merano. Det tok straks en stor markedsandel på grunn av sin gode kvalitet. En sesong hadde de to teltturneer samtidig, og i flere år avsluttet de sesongen i Polen med et program forsterket med rovdyrnummer.

I 1989 startet linedanseren Jan Ketil Smørdal Cirkus Agora.

I 1992 etablerte artisten Thor Gujord det lille Cirkus Zorba, som fortsatt spiller på småsteder landet rundt, fra 2013 med Ronja Gujord som daglig leder.

Det har ved flere andre anledninger vært forsøkt å starte andre, nye sirkus, men noen har bare hatt to-tre forestillinger før videre drift har blitt oppgitt. Det har de siste årene også vært mange gjestespill fra utenlandske sirkus.

Parallelt med utviklingen av norske sirkus, har det dukket opp nysirkus over hele landet. I motsetning til i tradisjonelt sirkus hvor artistene gjerne har vært født inn i bransjen, kan i prinsippet hvem som helst læres opp til å delta i en nysirkusforestilling.

Noen store utenlandske nysirkus er det svenske Cirkus Cirkör og de kanadiske Cirque du Soleil og Cirque Eloize.

• Circus Maxentius
• Circus Maximus
• nysirkus