Sirkus, forestilling med dyr, akrobater, klovner med mer. Opprinnelig ble ordet brukt om sirkelformet bane til kappløp og liknende.

I moderne tid betegner sirkus en forestilling med klovner, dyr, akrobater og liknende. Vanligvis holder sirkuset til i transportable telt hvor fremvisningen foregår i en sirkelrund manesje, cirka 13 meter i diameter, dekket med sagmugg og omgitt av tilskuerplassene, men i en rekke byer finnes også faste sirkusbygninger; i Norge har det vært sirkusbygninger i Oslo og Trondheim.

Blant de mest kjente sirkus er de franske Cirque d'Hiver og Medrano, som har faste bygninger i Paris, det tysk-danske sirkus Schumann, hvis tradisjoner går tilbake til midten av 1800-tallet, Cirkus Hagenbeck i Tyskland og det amerikanske Barnum & Bailey Circus. En særlig sterk stilling har sirkus i Russland; 1927 ble det opprettet en egen skole i sirkuskunst i Moskva, og Moskva- og St. Petersburg-sirkusene regnes blant verdens fremste.

I det gamle Roma var sirkus opprinnelig en avlang stadion med avrundede kortsider og bane for vognkjørsel og kappløp, men i klassisk tid utviklet det seg til å omfatte store anlegg, gjerne med rik arkitektonisk utsmykning, bestemt for opptog, kampleker og alle slags folkeforlystelser.

I denne form bestod det av selve banen (arena) som ved en mur (spina)var delt i to halvdeler, en for frem- og en for tilbakekjørsel. Rundt arenaen hevet tilskuerplassene seg, de nederste forbeholdt rangspersoner; den ene kortsiden var opptatt av magasiner og staller(carceres), som vognene kjørte ut fra når løpene begynte.

Et sirkus fantes gjerne blant de offentlige bygninger i enhver større romersk provinsby. I Roma var det flere sirkuser; det eldste og største,Circus Maximus, lå i dalen mellom Palatin- og Aventinhøyden. Det eldste anlegg ble av tradisjonen ført tilbake til slutten av kongetiden (tidlig 500-tallet f.Kr.). Hovedtrekkene i den bygning som kjennes fra keisertiden, var utformet av Caesar og Augustus. Arenaen var 568 m lang, bredden ca. 80 m, tilskuerkapasiteten minst 75 000–80 000 mennesker. Av Circus Maximus finnes bare ubetydelige rester, det samme gjelder Circus Flaminius på den søndre del av Campus Martius, påbegynt 221 f.Kr., og Circus Varanius, ikke langt fra Lateranet (oppdaget 1959); helt forsvunnet er Caligulas sirkus på den nåværende Peterskirkes plass. Av Maxentius' sirkus like utenfor Roma ved Via Appia står ennå betydelige rester.

Det moderne sirkusets historie går fra antikkens sirkus via middelalderens omreisende gjøglertrupper, men starter egentlig 1768, da den britiske kunstrytteren Philip Astley (1742–1814) oppdaget at sentrifugalkraften gjorde det mulig å stå på hesteryggen når hesten galopperte i sirkel. Sirkelen ble rammen rundt rideoppvisningen, og den første moderne bruk av sirkus-navnet skjedde 1782, da en av Astleys medarbeidere, Charles Hughes, åpnet sitt eget Royal Circus for sine rideoppvisninger.

Astley turnerte over store deler av Europa og medvirket til opprettelsen av nye sirkus i en rekke land; Hughes tok sirkuset til Russland. I tillegg til rideoppvisningen kom snart også markedsgjøglerne til sirkuset: sjonglører, linedansere, akrobater. Fra det folkelige teateret kom klovnene; fremvisningen av ville dyr begynte ca. 1830, og kunster i den flyvende trapes ble første gang vist 1859 av franskmannen J. Léotard (1838–70). Disse utgjør fortsatt hovedelementene i en sirkusforestilling.

I 1834 kom tyskeren Friedrich Anton Barthel til Norge. Han opptrådte som markedsgjøgler, blant annet som tryllekunstner, og en tid hadde han også sitt eget telt. Men det var ikke før i 1920 at en av hans etterkommere, Rudolf Berny Barthel, startet sirkusvirkomhet med Cirkus Britannia. Etter at han giftet seg med Elvira endret de i 1929 navnet til Cirkus Berny. Det eksisterte som familiedrevet sirkus fram til det ble nedlagt 1984 under Liv Berny Løkens direksjon. I dag driver hennes sønn Rune Berny Løken med teltutleie.

Det første norske sirkuset ble etablert av artisten Gunnerius Halvorsen, og hadde premiere i Christiania i 1860. Det turnerte også i Danmark, men eksisterte bare noen få år.

Det neste norske  sirkuset var Cirkus Norbeck som eksisterte fra 1904 til 1929, drevet av den karismatiske bryteren og hestedressøren Karl Norbeck. I 1913 starten dansken Leth Carstensen Cirkus Globus. Han tok senere norsk statsborgerskap. Sirkuset gikk konkurs i 1932.

Cirkus Empress startet i 1925, og ble ledet av ekteparet Leonardi. Dette ble med enkelte avbrudd drevet fram til 1959. En sesong prøvde Cirkus Empress seg med tre manesjer etter modell fra USA, men det ble ingen økonomisk suksess.

Etter den andre verdenskrig var det mange som startet nye sirkus i Norge. I løpet av få år kom og gikk Cirkus Ikellos (1946-48), Cirkus Empire (1946), Cirkus Orient (1947-48), Cirkus Rex (1948-50), Cirkus Hippodrom (1948) og Cirkus Texas (1949).

I 1949 startet Cirkus Arnardo, og det eksisterer fortsatt, nå med tredje generasjon som direktør. I løpet av få år bygget han opp virksomheten til å bli landets ledende sirkus, og Arne Arnardo var den ubestridte sirkuskongen. Det var bare Cirkus Berny som var konkurrent, men i 1952 startet Cirkus Løwe og holdt på til1974.

Den unge sirkusentusiasten Knut Dahl startet i 1975 Cirkus Merano. Det tok straks en stor markedsandel på grunn av sin gode kvalitet. En sesong hadde de to teltturneer samtidig, og i flere år avsluttet de sesongen i Polen med et program forsterket med rovdyrnummer. 

I 1989 startet linedanseren Jan Ketil Smørdal Cirkus Agora. Dette holdt på fram til 2009.

I 1992 etablerte artisten Thor Gujord det lille Cirkus Zorba som fortsatt spiller på småsteder landet rundt, fra 2013 med Ronja Gujord som daglig leder. 

Det har ved flere andre anledninger vært forsøkt å starte andre, nye sirkus, men noen har bare hatt to-tre forestillinger før videre drift har blitt oppgitt. Det har de siste årene også vært mange gjestespill fra utenlandske sirkus.

Parallelt med utviklingen av norske sirkus, har det dukket opp nysirkus over hele landet. I motsetning til i tradisjonelt sirkus hvor artistene gjerne har vært født inn i bransjen, kan i prinsippet hvem som helst læres opp til å delta i en nysirkusforestilling.

Noen store utenlandske nysirkus som har gjestet Norge, er det svenske Cirkus Cirkör og de kanadiske Cirque du Soleil og Cirque Eloize.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

21. mars 2013 skrev Herman Berthelsen

Jeg har omskrevet avsnittet "Norge" under oppslagsordet sirkus. Det som står inneholder mye feil og viktige unnlatelser. Jeg er forfatter av boken "Sirkus i Norge" (2009), og har forsket på sirkushistorien i over 30 år.

21. mars 2013 svarte Georg Kjøll

Takk for fine tekstforslag og gode rettelser, Herman! Som du ser at har jeg publisert det du har gjort som en del av oppføringen, og også gjort noen strukturelle endringer, samt satt deg som medforfatter.



Det hadde vært gøy om vi kunne publisert noen bilder sammen med denne artikkelen.Det finnes sikkert mye vi kan få tak i, men kanskje du vet om noe som egner seg spesielt godt, og som lar seg gjenbruke?



Alt godt fra Georg

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.