kastrering - veterinærmedisin

Ved kastrering foretatt før kjønnsmodningen uteblir de sekundære kjønnskarakterene. Ved kastrering i voksen alder vil virkningene på dyret som helhet bli mindre uttalt, da de sekundære kjønnskarakterene allerede er etablert. Felles for unge og voksne hanndyr er imidlertid at kastreringen fører til et roligere gemytt, noe som henger sammen med at kastrering medfører bortfall av hannlig kjønnshormon (testosteron).

Vanligvis er det unge hanndyr som kastreres. Dette gjøres for drøvtyggernes vedkommende først og fremst for å unngå uønsket befruktning av hunndyrene på fellesbeite, men også for å få roligere dyr med fetere slakt, samtidig som man (hos sau og geit) unngår lukt og smak av brunst på kjøttet.

Hos dyr i vekst vil kastrering gi en viss reduksjon i tilveksten, men dette oppveies av andre fordeler. Hos svin kastreres unge hanndyr for å unngå rånelukt og rånesmak («kjønnslukt») på slaktet.

Kastrering av drøvtyggere skjer vanligvis ved knusing av sædstrengen med tang. Metoden tilsvarer den samene har brukt i århundrer når de kastrerte reinkalv med sine egne tenner. Hos hest og svin derimot fjernes testiklene helt.

Dyrevernloven med forskrifter fastsetter strenge regler for utførelsen av kastrering.

Kastrerte hanndyr har spesielle betegnelser: hingst kalles vallak, okse kalles gjeldokse eller kastrat, bukk kalles gjeldbukk, vær kalles gjeldvær, råne kalles galte, hanekylling kalles kapun.

• gjelde
• kastrering hos mennesket