Den moderne fagretningen kulturhistorie studerer menneskers handlinger og tanker i fortid og nåtid og forbindelsen mellom den materielle kulturen og menneskenes fortolkning av virkeligheten.  En kulturhistoriker undersøker kulturelle og historiske prosesser som tradisjon, endring, innovasjon og spredning  – av for eksempel gjenstander, handlinger og fortellinger. 

Kulturhistorie har tradisjonelt vært en samlebetegnelse for en rekke kunnskaps- og forskningsområder med ulike fagtradisjoner og siktemål, både innenfor kunsthistorieantropologietnologi og folkloristikk og har hatt vestlig kultur fra 1500 til i dag som sitt primære studieobjekt.

Kulturhistorie som forskningsfelt går tilbake til slutten av 1700-tallet i Tyskland da historiefaget begynte å ta for seg enkeltregioner og nasjoners historie. Representanter for den første betydningsfulle fasen i kulturhistoriens historie er sveitseren Jacob Burckhardt (1818-1897) og nederlanderen Johan Huizinga (1879-1945). De forsøkte å lage et portrett av en bestemt tid og finne tidens ånd, den såkalte “Zeitgeist”, ved å studere den klassiske historien og mesterverker fra den aktuelle tiden innenfor kunst, litteratur og filosofi.

Den danske historikeren Troels Frederik Troels-Lund var inspirert av tyske kulturhistorikere og skandinaviske folklorister og ga ut et verk på 14 bind mellom 1879 og 1901 som han kalte Daglig Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede. Han ønsket å skille denne historien fra den politiske historien fordi den var viktig for at innbyggerne i et land skulle føle gjenkjennelse og fellesskap.

Denne ideen om “Volksgeist”, folkeånden eller nasjonsånden, var et uttrykk for romantikken og nasjonalromantikkens syn på folket som bærere av nasjonens «opprinnelige» kultur. Med folkekultur mentes her først og fremst bondekulturen. Ideen om Volksgeist var utgangspunktet for den omfattende kartleggingen av folkekulturen i store deler av Europa på 1800-tallet, som fant sitt uttrykk gjennom innsamling av blant annet folkeeventyr og sagn.

Interessen for folkekulturen var det imidlertid folklorister, etnologer og antropologer som førte videre, og innenfor historie- og kulturhistoriefaget ble folkekulturen først gjenoppdaget på 1960-tallet. Interessen for folkekultur og hverdagskultur som da ble vekket kan sies å ha vært en reaksjon på mangelen på vanlige menneskers tilstedeværelse i tidligere kulturhistorisk forskning. Denne utviklingen førte til at selve begrepet ‘kultur’ ble gjenstand for faglige undersøkelser.

Begrepet ’kultur’ kan defineres på flere måter. Det kan referere til såkalt finkultur, men det har blitt stadig mer vanlig å bruke et bredere kulturbegrep. På et tidspunkt ble folkekulturen inkludert i historikeres forståelse av kultur, og i dag bruker kulturhistorikere et utvidet kulturbegrepet, slik det har vært benyttet lenge i antropologien.

En dominerende forståelse av kulturbegrepet er Edward Tylors definisjon av 1871, hvor kultur ses på som et komplekst hele som inkluderte alle kunnskaper og vaner som en gitt gruppe mennesker erverver seg. Mange kulturhistorikere og andre historikere begynte å bruke dette bredere kulturbegrepet fra 1960-årene og framover. 

Tylors kulturbegrep har imidlertid blitt kritisert, blant annet av antropologen Clifford Geertz fra USA. Hans konkurrerende definisjon vektlegger kultur som et system av mening uttrykt i symboler som blir overført fra en generasjon til den neste. Han hevder videre at mennesker kommuniserer og utvikler sin kunnskap og holdninger til livet igjennom dette meningssystemet. Studiet av denne prosessen kaller Geertz historisk antropologi. Fagretningen historisk antropologi kan kalles en forløper for den nye kulturhistorien, men Geertz’ kulturbegrep og perspektiver har også vært viktig innenfor den nye kulturhistorien helt opp til vår tid.

Betegnelsen “ny kulturhistorie” ble, med utgangspunkt i boken New Cultural History, redigert av historikeren Lynn Hunt, tatt i bruk på slutten av 1980-tallet. Den nye kulturhistorien oppstod ut fra et ønske om å studere kulturens betydning i historien, heller enn en ensidig vektlegging av av økonomiske, politiske og sosiale faktorer. Dette medførte en jakt på nye metoder og innfallsvinkler, samtidig som den faglig interessen forskjøv seg mot studier av «vanlige» mennesker og dagligliv i fortiden, heller enn undersøkelser av finkulturelle uttrykk.

Den nye kulturhistorien har tatt opp i seg igjen interessen for folkekultur, samtidig som den er sterkt påvirket av et historisk-antropologisk perspektiv og kulturbegrep. Et hovedanliggende for den moderne kulturhistorien er studiet av kulturelle praksiser og representasjoner, som et mål mot å finne ut hvordan mening har blitt dannet og gitt uttrykk opp gjennom historien.

Ifølge den innflytelsesrike franske kulturhistorikeren Roger Chartier er det spesielt fire teoretikere som har hatt stor betydning for den nye kulturhistorien. De er den russiske kulturteoretikeren Mikhail Bakhtin, den tyske sosiologen Norbert Elias, den franske sosiologen Pierre Bordieu og den franske filosofen Michel Foucault. Disse har alle bidratt til interessen for studiet av praksiser og representasjoner, som er to av de viktigste teoretiske begrepene i den nye kulturhistorien.

  • Burke, Peter 2004, What is Cultural History?, Polity Press, Cambridge.
  • Davis, Nathalie Zemon 1987, Fiction in the Archives. Pardon Tales and their Tellers in Sixteenth-Century France, Stanford University Press, Stanford.
  • Elias, Norbert 2000, “Civilization as a specific transformation of human behaviour”, The Civilizing Process, Blackwell, Oxford.
  • Hunt, Lynn (red.). 1989. The New Cultural History: essays, University of California Press, Berkeley, California.
  • Troels-Lund, Troels Frederik 1894, “Om kulturhistorie”, Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede, ii-xi, Købehavn.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.