Brann er en uønsket eller ukontrollert forbrenningsprosess. Normalt dannes det flammer og røyk.
Brann er en uønsket eller ukontrollert forbrenningsprosess. Det er en varmeutviklende kjemisk reaksjon mellom oksygen og brennbart materiale. Normalt dannes det flammer og/eller glør, med eller uten røyk.
Branntrekanten viser de tre forutsetningene for brann.
Forutsetningene for brann er brennbart materiale (brennstoff), tilgang på oksygen og høy nok temperatur, det vil si energi i form av varme. Dette omtales noen ganger som «branntrekanten».
Slokking kan skje ved at man fjerner én av disse faktorene. For eksempel kan et tett og tungt teppe (ullteppe eller brannteppe) som legges over brannen, kvele branntilløpet og dermed hindre oksygentilgangen. En brann i et tett rom kan bruke opp oksygenet og dermed kveles. Vann kjøler ned og fjerner dermed energi, og danner dessuten en dampsky som fortrenger oksygenrik luft. Når det brennbare materialet er brent opp, slukker også brannen.
Ulmebrann er langsom forbrenning av materiale uten utvikling av lys, men ofte med dannelse av røyk. Elektrisk utstyr, for eksempel mobiltelefonladere, kan starte en ulmebrann.
Glødebrann er forbrenning av materiale uten flammer under høy temperatur og under utvikling av varme og lys (glør). Det er en langsom forbrenningsprosess som bare kan foregå i faste materialer. En brann i for eksempel et siloanlegg er ofte en glødebrann, noe som skyldes lite oksygen i brannområdet.
Flammebrann er forbrenningsprosesser med åpen flamme der brenslet er i gassfase. Et eksempel er en fullt utviklet husbrann. Både glødebranner og ulmebranner kan utvikle seg til en flammebrann. Se også ild.
En skogbrann har som regel både glødebrann, ulmebrann og flammebrann.
Antennelsen av en brann kommer som oftest som følge av uforsiktig bruk av åpen ild, tekniske feil ved, eller feilaktig bruk av, elektriske apparater eller ildsteder, selvantennelse, varmgang i maskiner, lynnedslag, eller såkalte «varme arbeider» (for eksempel sveising, skjærebrenning eller taktekking).
Politidirektoratet har ansvaret for innrapportering av brannårsak i bygninger til Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet (DSB). DSB fører statistikk over branner, ulykker og andre uønskede hendelser på samfunnssikkerhetsområdet. Politiet registrerer brann i bygninger etter årsak, det vil si hva som førte til brannen eller branntilløpet.
Klassifiseringen er:
Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) ble det i 2020 registrert 2966 branner i bygninger. Over 70 prosent av branner i bygning rapporteres med ukjent årsak. Innrapporteringen med hensyn til brannårsak er med andre ord mangelfull.
I boliger er kjøkken og stue hyppigste arnested, det vil si der brannen oppstår. Brann i komfyrer er den vanligste årsaken til utrykning i forbindelse med branntilløp i boliger, med nesten 55 prosent (2018). Elektrisk utstyr utgjorde i 2018 omtrent 16 prosent av utrykningene. Desember er den måneden hvor det er flest brannutrykninger til boligbranner. Det er også flest brannutrykninger mellom klokka 15 og 19. Årsaken skyldes flere hjemmeaktiviteter i denne tidsperioden, for eksempel matlaging og klesvask
Bak brannårsakene ligger ofte menneskelige feil, uforstand eller feilhandlinger. Som regel er det snakk om uaktsomhet, men noen ganger ligger det også grov uaktsomhet eller forsett til grunn (se brannstiftelse).
Brann sprer seg generelt på fire måter:
Varmeledning er transport av varme gjennom materialer. En stålbjelke som går igjennom en vegg, kan føre varme fra en brann i et rom til et annet rom og antenne brann i naborommet.
Varmestrømning (konveksjon)er den varmen som blir med røyken når den stiger opp fra brannen. For eksempel kan varmen fra en brann i et rom antenne taket.
Varmestråling er den varmen som stråler fra flammer og varm røyk til omgivelsene. Strålevarmen er oftest dominerende ved brannspredning. I en bygningsbrann kan brannen spre seg til nabobygg som følge av varmestråling.
Flygebrann er brennende partikler eller glør som transporteres fra en brann igjennom luften. En flygebrann kan antenne branner langt fra brannstedet (arnestedet), for eksempel ved en bygningsbrann eller en skogbrann.
Brannspredningen i et rom avhenger av hvilke materialer som finnes, hvilke mengder av materialene brannen kan nå og tilgangen på frisk luft (oksygen). I et rom med moderne innredning og materialer vil brannen vanligvis omfatte alt brennbart materiale, det vil si en overtenning, etter 3–10 minutter. I løpet av de neste 5–10 minuttene vil rommet være utbrent. I denne perioden utvikles store mengder energi, og brannen vil ha et voldsomt potensial for å spre seg utenfor rommet.
Årsakene til at en brann får anledning til å vokse seg stor, er vel så viktig som årsaken til selve antennelsen. Brannutredninger viser at det ofte enten ikke har vært etablert, eller har vært brudd på, elementære forebyggende tiltak. Svikt i branncellebegrensende eller brannseksjonerende bygningsdeler er vanlige. Selv ubetydelige hull eller sprekker kan spre brann der brannen bygger opp et overtrykk. Gjennom et hull vil det da presses overopphetede branngasser som raskt tenner i kontakt med frisk luft.
Slokkemidler kan deles i grupper etter slokkeeffekten. Det skilles mellom midler som virker hovedsakelig kjølende, hovedsakelig kvelende og både kjølende og kvelende.
Slokking kan skje ved at man fjerner én av de tre sidene i branntrekanten. For eksempel kan et brannteppe kvele branntilløpet og dermed hindre oksygentilgangen. En brann i et tett rom kan bruke opp oksygenet og dermed kveles. Vann kjøler ned og fjerner dermed energi. Når det brennbare materialet er brent opp, slukker også brannen.
Vann virker hovedsakelig kjølende og er et fortreffelig slokkemiddel. Det kan gjøres tilgjengelig hvor som helst, i så store mengder en måtte ønske. Det er billig, svært lett å bruke, og nesten alltid ufarlig. Vann er imidlertid ikke egnet der det brenner i væsker som er lettere enn vann (for eksempel bensin). I slike tilfeller vil den brennende væsken kunne flyte ut oppe på vannet. Brann i fett- og smultgryter må heller ikke forsøkes slokket med vann – fettet koker med en temperatur langt over vannets kokepunkt, og en vannstråle ned i fettet vil «eksplodere» i vanndamp som blåser fettet ut av gryta og opp i luften, der det skjer en lynrask forbrenning. Vann er dessuten vanligvis dårlig egnet til slukking av brann som har elektriske årsaker.
I tillegg til det tradisjonelle vannledningsnettet, hvor brannvesenet henter vann til brannslukking, finnes det også håndslukkere med vann. Husbrannslager brukes også.
Vannsprinkelanlegg er et vannrørsystem tilkoplet vannledningsnettet. Rørsystemet er som oftest montert i tak, høye reoler og fasader. På rørene er det montert små dyser (sprinkelhoder). Ved varmepåvirkning (brann) utløses sprinkelhodene ett av gangen og vannet spres som en paraply. Slike anlegg brukes ofte i fabrikker, store areal, kjøpesenter, hoteller og sykehus. Det kan også brukes i boliger.
Vanntåke (forstøvet vann) er både kjølende og kvelende. Ved hjelp av spesielle dyser og slokkeutstyr blir vann delt opp i ørsmå dråper. Ved riktig bruk av vanntåke kan en med kun titalls liter vann slokke branner som en tidligere hadde problemer med å beherske med tonn av vann. Vanntåke, og vann i dusjform, brukes i slokkesystem med stasjonære anlegg (sprinkleranlegg) og under brannvesenets innsats. Vanntåkeanlegg brukes effektivt i mindre rom, for eksempel datarom.
Brannteppe lages ofte av et silikonbasert varmebestandig glassfiberstoff og tåler vanligvis temperaturer inntil 500 °C. Det brukes ved mindre branntilløp, det vil si i startfasen, og kveler brannen. Vanlig størrelse er 1,2 × 1,2 meter.
Sand er et godt slokkemiddel mot små branner, også i brannfarlige varer og kjemikalier.
Pulver finnes i en rekke typer, tilpasset ulike branntyper. Til husholdningsbruk er ABE-pulver vanlig som håndslukkere (se brannslukkingsapparat). Slikt pulver slokker brann i væsker (B), i trevirke (A) og i elektriske anlegg (E). Pulverapparater finnes i ulike størrelser. Et 6 kg pulverapparat er vanlig i husholdningen og slukker de aller fleste brannene. Varighet for slukking er 10–15 sek.
Skum fortrenger friskluften (oksygen) og kjøler ned brannen. Dette brukes mot brann i brennbare væsker, i flyhangarer, tankanlegg for brennbare væsker, med mer. Det brukes også i håndslukkere.
Karbondioksid (kullsyre, CO₂) var tidligere mye brukt mot branner i skip og industri, men skaper problemer for personsikkerheten, fordi gassen helt fortrenger oksygen i rommet den blir utløst. Menneskeliv blir dermed satt i akutt fare ved utløsing. CO₂ brukes i dag i håndslukkere og er effektiv ved brann i elektrisk utstyr og mindre mengde brennbare væsker, for eksempel brann i en fettgryte. CO₂ egner seg imidlertid dårlig ved større branner i materialer som treverk, tekstiler og papir.
Spraybokser som skal slukke branner finnes også på markedet. De har svært begrenset slukkeeffekt og er ikke godkjent som eneste slukkemiddel i en bolig.
Halon(gass med klor, fluor og karbonforbindelser) ble tidligere mye brukt i tekniske rom. Gassen slokker ved å forpurre selve forbrenningsprosessen. Gassen er ikke giftig og dreper derfor ikke mennesker som befinner seg i det rommet der brannen skal slokkes. Det er likevel nå forbudt å bruke, da gassen har en negativ effekt på ozonlaget i atmosfæren.
Inertgasser (gassene nitrogen, argon og karbondioksid) slokker brannen ved at gassen fortrenger oksygen. Inertgassene har overtatt for halogen. Gassene er ikke miljøskadelige, korrosive eller giftige. De brukes ofte i beholdere plassert i et rom og utløses enten automatisk, for eksempel ved røykutvikling, eller manuelt. Inertgassanlegg brukes oftest i datarom, kontrollrom, arkiv og andre steder hvor vann som slukkemiddel er uheldig. Det brukes også i noen typer museum.
Halokarbongasser er hovedsakelig gassblandinger av halogenerte hydrokarboner. Gassene spaltes i giftige, korrosive og miljøskadelige stoffer ved varmepåvirkning, det vil si når de slukker et branntilløp. De brukes i beholdere som inertgasser. Fordelen med halokarbongassene er at de kan kondenseres til væske og dermed trenger liten plass i forhold til inertgasser. Både inertgasser og halonkarbongasser har dårlig effekt ved ulmebranner.
Dødsfall på grunn av brann skyldes stort sett forgiftning. Når brannen utvikler seg i mer eller mindre lukkede rom, vil den raskt komme i underskudd på oksygen, og ufullstendig forbrenning danner karbonmonoksid (kullos). Denne meget giftige gassen er uten lukt, og sløver raskt evnen til å tenke klart. Ufullstendig forbrenning kan også føre til dannelse av andre giftige gasser.
En rekke faktorer påvirker dødsrisikoen. Noen eksempler er:
I tillegg er det forskjell mellom kjønnene; mer enn ¾ av dem som omkommer ved brann er menn. Av de omkomne mennene var det 2/3 som var påvirket av alkohol, mens det samme var tilfellet for 1/3 av de kvinnene som omkom.
Tidlig i 1950-årene mistet årlig cirka 25 personer i Norge livet som følge av brann. Frem til rundt 1970 steg dette tallet til cirka 70. I 1979 omkom 91 personer i brann. Rundt år 2000 omkom det i gjennomsnitt 65 personer hvert år. I de på påfølgende årene var det en tydelig reduksjon i antall omkomne i brann. Rundt 2020 var antall omkomne i brann redusert til et gjennomsnitt på cirka 40 personer.
Forklaringen til at antall dødsofre i brann har sunket på 2000-tallet kan knyttes til holdningskampanjer og kravet om røykvarslere i alle boliger. En viktig risikofaktor ved dødsbranner er røyking. Når andelen av befolkningen som røyker går ned, slik det har gjort på 2000-tallet, så vil det redusere antallet dødsbranner.
De aller fleste brannene som krever menneskeliv, skjer i hjemmet og omfatter én til to omkomne. Det er flest menn blant ofrene, og få barn.
Eldre og pleietrengende personer med nedsatt funksjonsevne og/eller rusavhengige er spesielt utsatt for å omkomme i brann. Personer over 70 år har fire til fem ganger høyere risiko for å omkomme i brann sammenlignet med resten av befolkningen. Andre risikofaktorer er psykisk lidelse, alkoholpåvirkning og røyking. For eldre over 67 år er nedsatt førlighet og nedsatte kognitive evner, for eksempel demens, tilleggsrisikofaktorer.
I de andre nordiske landene er risikoen for tap av liv omtrent som i Norge.
| Periode | Gjennomsnittlig antall døde per år |
|---|---|
| 1945–1954 | 24 |
| 1955–1964 | 50 |
| 1965–1974 | 81 |
| 1975–1984 | 66 |
| 1985–1994 | 67 |
| 1995–1999 | 62 |
| 2000–2004 | 59 |
| 2005–2009 | 70 |
| 2010–2014 | 53 |
| 2015–2019 | 36 |
Tidlig i 1950-årene lå årlige erstatningsutbetalinger etter brann på ca. 0,25 % av bruttonasjonalproduktet (BNP). Frem til 1988 tredoblet prosentverdien seg til 0,75 %, og toppet seg det året med en samlet brannskadeutbetaling på ca. 3 300 millioner kr. I 2000 var forsikringsutbetalingene ved brannskader i boliger og næringsbygg på 3 000 millioner kr. Beløpet økte til et gjennomsnitt på 4 000 millioner kr i årene 2005–2009 og 5 100 millioner kr. i gjennomsnitt for årene 2010–2015. I årene 2015–2019 var de gjennomsnittlige årlige brannskadeutbetalingene økt til 5 400 millioner kr. I 2020 sank de samlede brannskadeutbetalingene til private og næring til 5 200 millioner kr. I 2020 utgjorde brannskadeutbetalingene til private 2 500 millioner kr og til næring 2 700 millioner kr.
Årsaken til de økte brannskadeutbetalingene på 2000-tallet kan henge sammen med velstandsøkningen i samfunnet og økte kostnader knyttet til gjenoppbygging etter brannskader i boliger og næringsbygg.
Brannskadeerstatningen til boligbranner i Norge er høyere enn i de fleste andre land. Årsaken til det er at boliger i Norge har større areal, og at en større andel av befolkningen bor i eneboliger, har dyrere inventar og bedre forsikringsordninger enn i sammenlignbare land.
I 2020 ble det i landbruket registrert 141 branner i driftsbygninger og 140 boligbranner med skade over 100 000 kroner. Samlet skadeserstatning for branner i bolighus og driftsbygninger var henholdsvis 254 og 198 millioner kroner. I tillegg til materielle tap fører landbruksbranner ofte til store dyretragedier. I tiårsperioden 2011–2020 gikk i gjennomsnitt mer enn 6000 dyreliv tapt ved brann årlig. Hvert år er det også branner som medfører tap av uerstattelige kulturhistoriske verdier, og tidvis også branner som kan lamme kritiske samfunnsfunksjoner.
Land der aktsomhet og omtanke har høy status, som Sveits og Japan, utmerker seg ved svært lave brannskader.
I 1987 ble en revidert brannvernlov vedtatt. Denne loven la grunnlaget for en ny generasjon regelverk på brannvernområdet. Det ble utviklet forskrifter innen forebyggende brannvern med krav til eiers ansvar, brannvesenets tilsyn, organisering og dimensjonering av brannvesen og feiervesenets virksomhet.
Forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn forutsetter organisatoriske og tekniske tiltak og setter krav om at eier/bruker/virksomhet skal sørge for at bygningen er bygd, utstyrt og vedlikeholdt i henhold til brannvernlovgivningen. Kommunen, ved brannvesenet, skal ved tilsyn påse at dette blir gjort, og har en særlig plikt til å føre regelmessig tilsyn med særskilte brannobjekter. Et sykehus skal for eksempel ha årlig tilsyn.
Det er også krav om at eier av boliger og fritidsboliger skal montere røykvarslere og manuelt slokkeutstyr i boligen og fritidsboligen. Disse skal kontrolleres jevnlig. Karv til antall røykvarslere, type slokkeutstyr og kontroll er beskrevet i Forskrift om brannforebygging.
Forskriften setter minimumskrav til hva en kommune skal utføre av forebyggende og slokkende brannvern. Forskriften fastsetter også en rekke krav til kompetanse hos personellet i brannvesenet.
Det er også krav om å gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser, forebyggende analyser og beredskapsanalyser. Disse analysene er grunnlag for å organisere og dimensjonere det forebyggende brannvernet samt brannvesenets utrykningsstyrke ut over minimumskravene i forskriften. Slike analyser vil beskrive hvilket utstyr, materiell og kompetanse brannvesenets skal ha for sitt forebyggende arbeide og sin innsats ved branner og ulykker.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er nasjonal brannmyndighet og fører tilsyn med de kommunale brann- og redningsvesenene.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.