brann

Glødebranner er definert som forbrenning av materiale uten flammer, men under utvikling av varme og lys. Det er en langsom forbrenningsprosess som bare kan foregå i faste materialer.

Ulmebranner er forbrenning av materiale uten utvikling av lys, men ofte med dannelse av røyk.

Flammebrann er forbrenningsprosess med åpen flamme der brenslet er i gassfase.

Antennelsen kommer for eksempel som følge av uforsiktig bruk av åpen ild, feil ved eller feilaktig bruk av elektriske apparater eller ildsteder, selvantennelse, varmgang i maskiner, lynnedslag eller såkalte «varme arbeider» (sveising, skjærebrenning, taktekking).

I norsk statistikk over brannårsaker benyttes følgende klassifisering:

• eksplosjon
• lynnedslag
• selvtenning
• påsatt brann
• feil bruk av elektrisk utstyr
• elektrisk feil
• bar ild
• ukjent

Bak begrepene ligger som oftest menneskelige feil, uforstand eller feilhandlinger, mange ganger uaktsomhet, noen ganger grov uaktsomhet eller forsett. Menneskelige feil er nær sagt alltid den underliggende faktor som avgjør brannens muligheter til å inntreffe og vokse.

• Les mer om brannstiftelse.

Vedvarende eller voksende brann forutsetter brennbart materiale, oksygen og overskudd av energi. Slokking kan skje ved at man fjerner én av disse faktorene; et tett og tungt teppe (ullteppe) som legges over brannen kveler branntilløpet; en brann i et tett rom forbruker oksygenet og kveles; vann kjøler ned, fjerner dermed energi, og danner dessuten en dampsky som fortrenger friskluft.

Slokkemidlene kan deles i grupper etter slokkeeffekten. Vi skiller da mellom midler som virker hovedsakelig kjølende, hovedsakelig kvelende og både kjølende og kvelende.

Aktsomhet og ansvarsfølelse forebygger brann. Brann- og eksplosjonsvernloven setter krav om at enhver har et ansvar for å forebygge brann. Loven krever også at enhver som oppdager brann, skal gjøre hva han kan for å varsle, slokke og begrense brannen. Når brannsjefen krever det, har enhver plikt til å delta i slokkearbeidet.

Sett opp mot satsingen som er gjort for å redusere branntapene, kan man konstatere for perioden 1990 – 2004 at:

1. det er liten nedgang i antallet branndøde, men heller ingen økning
2. det er sterk reduksjon i de samlede materielle tap i første del av perioden, men økning i siste del
3. det er sterk reduksjon i storbrannene
4. det er ingen enkeltbranner med tap av mange menneskeliv
5. antallet og tapene ved boligbranner øker

Dødsfallene på grunn av brann skyldes stort sett forgiftning. Når brannen utvikler seg i mer eller mindre lukkede rom, vil den raskt komme i underskudd på oksygen, og ufullstendig forbrenning danner karbonmonoksyd (kullos). Denne meget giftige gassen er uten lukt, og sløver raskt evnen til å tenke klart. Ufullstendig forbrenning kan også føre til dannelse av andre giftige gasser.

En rekke faktorer påvirker dødsrisikoen: alder, da eldre reagerer langsommere og har skrøpeligere fysikk; alkohol, da rusmidler påvirker dømmekraften og reaksjonsevnen; røyking, da stadig bruk av åpen ild øker risikoen; redusert fysisk og mental tilstand, da tretthet og utmattelse reduserer årvåkenheten og evnen til å ta vare på seg selv. I tillegg er det forskjell mellom kjønnene; mer enn 3/4 av dem som omkommer ved brann er menn.

Tidlig i 1950-årene lå årlige erstatningsutbetalinger etter brann på ca. 0,25 % av bruttonasjonalproduktet. Frem til 1988 steg prosentverdien til det tredobbelte, og toppet seg det året med en total utbetaling på ca. 3300 mill. kr.

Land der aktsomhet og omtanke har høy status, som Sveits og Japan, utmerker seg ved svært lave brannskader.

Erfaringene etter bybranner med store ødeleggelser rundt 1900 førte i 1908 til bestemmelsene om murtvang for hus i by og tettbebyggelse. Frem til 1950-årene var det liten økning i brannskadene og i tap av menneskeliv, deretter ble tapene større. På 1960-tallet vedtok man derfor en rekke lover og forskrifter som hadde til hensikt å styrke brannvernet. Blant annet ble det i 1963 gitt en egen lov, hotellbrannloven, som stilte strenge krav til overnattingssteder og institusjoner. Videre ble det i 1965 vedtatt ny bygningslov, som med forskrifter fra 1969 fikk omfattende brannbestemmelser og til sist ny lov om brannvernlov i 1970.

På 1970- og 1980-tallet skjedde en dreining mot bygging av større enheter og åpne planløsninger som lovgivningen ikke var tilpasset. Jotunbrannen i 1976 fremstod som størst med 6 tapte liv og enorme materielle tap. I årene fremover skjedde en rekke store sykehjemsbranner. I 1979 omkom 14 pasienter i Sandnessjøen, 5 pasienter i Asker og i 1983 ytterligere 5 pasienter i Larvik. I 1986 fikk man brannen på Caledonien hotell i Kristiansand med 14 omkomne og store materielle tap. De materielle tapene hadde hatt en relativt sterk stigning, men med noen svingninger, før det ble en dramatisk økning i årene frem mot 1988 som peker seg ut som det verste året hva gjelder materielle tap.

Allerede i 1982 pekte et utvalg oppnevnt av Kommunaldepartementet på behovet for kraftig styrking av det forebyggende brannvernarbeidet både i kompetanse og kapasitet. På samme tid var det et politisk ønske om å styrke den faglige innsatsen på brann- og eksplosjonsvernområdet og å samordne og effektivisere utnyttelsen av de statlige ressurser. I 1985 ble Direktoratet for brann og eksplosjonsvern opprettet, og i 1987 ble ny brannvernlov vedtatt. Denne loven la grunnlaget for en ny generasjon regelverk på brannvernområdet. Det ble besluttet å utvikle forskrifter innen forebyggende brannverntiltak/eiers ansvar/brannvesenets tilsyn, organisering og dimensjonering av brannvesen og tilsyn med fyringsanlegg/feiervesenets virksomhet. Parallelt med dette arbeidet kom en utredning av i hvilken grad forebyggende tiltak kunne bidra til skadereduksjon på en kostnadseffektiv måte. Det hele munnet i 1990 ut i forskrift om brannforebyggende tiltak og brannsyn, kanskje den mest vidtrekkende regulering på brannvernområdet siden murtvangsbestemmelsene fra 1908. Forskriften ble gjort gjeldene for alle bygninger, uansett tidspunkt for oppførelse. Med denne forskriften innførte man som første land i Europa krav om røykvarsler og slokkeutstyr i alle boliger.

Brann og eksplosjonsvernloven som ble vedtatt i 2002 med forskrifter viderefører den strategi og de bestemmelser som ble gitt i brannvernloven av 1987 med forskrifter. I tillegg er kravet til systematisk sikkerhetsarbeid (internkontroll) innarbeidet i alle deler av loven med forskrifter.

Forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn forutsetter at sikkerhet er et produkt av organisatoriske og tekniske tiltak og setter krav om at eier/bruker/virksomhet skal sørge for at bygningen er bygd, utstyrt og vedlikeholdt i henhold til brannvernlovgivningen. Kommunen ved brannvesenet skal ved tilsyn påse at dette blir gjort og har en særlig plikt il å føre regelmessig (tilnærmet årlig) tilsyn med særskilte brannobjekter.

Som resultat av at en vesentlig del av branner i boliger oppstod som følge av feil ved skorstein eller feilmontering av ildsted og at feiing ikke var tilstrekkelig forebyggende, ble feiervirksomheten dreiet fra feiing til å også omfatte tilsyn med fyringsanlegg i forskrift om feiing og tilsyn med fyringsanlegg, vedtatt i 1998.

Forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen av 1995 videreført i forskrift med samme navn fra 2002 setter krav til hva en kommune som et minimum skal utføre av forebyggende og slokkende brannvern. Forskriften viderefører fokuset mot forebyggende brannvern som er første linje i det totale forsvaret mot brann. Forskriften legger videre stor vekt på samarbeid på tvers av kommunegrensene, bl.a. settes krav om at der tettsted ligger i to eller flere kommuner, skal kommunene samarbeide om beredskapen.

Forskriften fastsetter også en rekke krav til kompetanse hos personell i brannvesenet.

• brannvesen
• brannforsikring
• brannklassifisering
• brannstiftelse (mordbrann)
• norske storbranner

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
• Kollegiet for brannfaglig terminologi