Slaget på Lyrskoghede
I slaget på Lyrskog hede i 1043 vant Magnus den gode over vendere. «Slaget på Lyrskoghede», illustrert av Halfdan Egedius for Magnus den godes saga, fra 1899-utgaven av Snorre Sturlassons Heimskringla.

Slaget på Lyrskog hede ble utkjempet i 1043 mellom danske og norske styrker ledet av kong Magnus den gode på den ene siden, og vendere på den andre. Magnus, som var både norsk og dansk konge, vant slaget og satte dermed en nordgrense for vendernes ekspansjon inn i Danmark.

Faktaboks

Også kjent som

Lyrskoghede, dansk Lyrskov hede

Lyrskog hede er en hedestrekning i dagens Tyskland, ved landsbyen Lürschau, 5 kilometer nord for Schleswig.

Bakgrunn

Magnus den gode var sønn av Olav den hellige og ble i 1035 valgt til norsk konge. I 1042 oppnådde han også å bli konge av Danmark. Som dansk konge måtte Magnus slå ned flere opprør langs rikets sørlige grense, blant annet fra venderne.

Venderne var et slavisk folkeslag som etablerte seg i dagens Polen og Nord-Tyskland allerede på 600-tallet. Venderne besto av mange ulike stammer og grupperinger som vekselvis skattet til frankerne og danskene, og senere til de tyske kongene. På 1000-tallet var mange av de østlige stammene ennå ikke blitt kristnet, og det var flere av disse som hadde trengt seg sørover og tatt seg inn i Danmark i 1040-årene.

Våren og sommeren 1043 herjet Magnus med leidangsflåten langs den vendiske kysten for å temme opprøret. Ved Oders utløp brant han Jomsborg til grunnen og fordrev innbyggerne. Jomsborg var blitt etablert allerede i 970-årene av den danske kongen Harald Blåtann som et av hans militære støttepunkter i øst, og var ment å skulle skremme venderne fra å angripe Danmark. Da Magnus angrep, var imidlertid Jomsborg trolig blitt en vendisk festning, og flere av vendernes framstøt mot Danmark kan ha blitt satt i gang herfra.

Slaget

Slaget på Lyrskog hede
Kong Magnus svinger øksa under slaget på Lyrskog hede. Fantasi-fremstilling fra 1800-tallet.
Slaget på Lyrskog hede
Av .

I slutten av september 1043 hadde Magnus klart å samle hæren helt sør ved Lyrskog hede. Her tok Magnus imot en tallmessig overlegen vendisk hær. Magnus og nordmennene hadde tatt oppstilling i senter av formasjonen. Den danske hæren, under ledelse av Svein Estridsson, var plassert på flanken lengst vekk fra et skogholt. Dette skjedde ifølge kildene fordi de ikke skulle kunne rømme inn i skogen, noe som kan tyde på at Magnus ikke hadde altfor stor tiltro til danskenes lojalitet. På flanken nærmest skogen sto Magnus’ saksiske allierte under ledelse av hertug Ordulf, som var gift med halvsøsteren til Magnus, Ulvhild. Med så tette familiebånd utgjorde Ordulf en trofast alliert.

Overfor Magnus’ hær sto en samlet vendisk hær på over 10 000 mann (noen kilder sier over 15 000). Det blir i skaldekvad berettet at kong Magnus red framfor troppene og oppildnet dem med å fortelle om en drøm han hadde hatt, der hans far – den hellige kong Olav – hadde forkynt at han skulle være med dem under slaget og gi dem seier.

Slaget på Lyrskog hede ble ikke langvarig, men det skal ha vært et av samtidens blodigste. Det ble sagt at «aldri tidligere har så mange falt i et slag i Norden». Noen oppblåste kilder hevder at så mange som 15 000 vender ble drept. Hvor mange av Magnus’ menn som falt, sier kildene ingenting om. Vi vet heller ikke hva slags overtak Magnus fikk på den store vendiske hæren, men mye tyder på at kongens hær var en krigsvant styrke som kunne opptre disiplinert i møte med venderne. Vi vet heller ikke hva slags vendisk styrke det er snakk om, men kanskje dreide det seg om et stort bondeoppbud ledet av en liten gruppe profesjonelle krigere. Dette kan være med på å forklare hvordan seieren ble så overlegen.

Etterspill

Selv om seieren over venderne førte til økt støtte til Magnus blant mange danske stormenn og blant befolkningen for øvrig, ble kongedømmet hans raskt truet av Svein Estridssons egne ambisjoner. Svein hadde lenge sett på seg selv som den rettmessige tronarvingen til Danmark. Han hadde pleiet nære forbindelser til den svenskekongen Anund Jakob, som så med bekymring på den norske kongens økende makt. Dermed var det med Anund Jakobs støtte at Svein overraskende utropte seg til dansk konge i 1043/1044. Det oppsto borgerkrigslignende tilstander i Danmark, der hovedskillet først gikk ved Øresund. Øst i dagens Sverige satt Svein, støttet av svenskekongen og morens familie i Skåne, mens Magnus hadde støtte fra Jylland, Sjælland og Fyn. Magnus fortsatte likevel å være dansk konge fram til 1047, da han døde under en ekspedisjon til Danmark.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg