rustning

Viktige betegnelser på en ridderrustning.

Av /Store norske leksikon ※.

Rustning. Ridder i rustning, 1500-tallet. Også hesten er pansret.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Rustning er et ord som brukes på alle de forskjellige delene som krigeren fra den tidligste tid benyttet til å beskytte kroppen sin med mot motstanderens støt og hugg. Allerede i steinalderen beskyttet krigeren seg med huder med hårlaget ut i forbindelse med et skjold av vidjer, overtrukket med dyrehud. Da man fikk bronse, ble det etter hvert innført en enkel hjelm.

Faktaboks

Etymologi
av middelnedertysk

Materialet har til de forskjellige tider variert. Hudene ble erstattet av lær, lerretsplater stoppet med hamp, som etter hvert ble forsynt med ringer eller skjell av bronse og jern, ringflettverk og uthamrede bronseplater og jernplater, inntil det kom fullstendige rustninger av stålplater. En levning av disse holdt seg til første verdenskrig som kyrass.

Historikk

Rustninger ble anvendt i alle oldtidens kulturstater. 2000 år fvt. bar de assyriske krigerne rustninger av lær eller metall, og også hestene var pansret. De greske og romerske krigerne hadde hjelm, ryggplate, brystplate og benskinner av bronse. Senere ble lærrustninger innført. Det tunge persiske rytteri var både for rytters og hests vedkommende fullstendig pansret med ringpanser fra hode til fot, hjelm med visir, skjold og lanse som senere middelalderens riddere i Europa.

Rustninger ble først alminnelige i Europa på 500- og 600-tallet og gikk etter hvert over til å være et kjennemerke for adelen. I den tidligste middelalderen var det sirkelrunde, hvelvede skjoldet det eneste alminnelig brukte dekkvåpenet for germanske folk. Etter hvert fikk man hjelmer, det vil si jernluer, prydet med en oppstående kam, og brynjen. På korstogenes tid ble brynjen forsynt med en hette til å trekkes opp over halsen og hodet, og over hetten bar man hjelmen. Brynjens ermer ble forlenget med hansker i form av vanter, og bena ble dekket av brynjehoser med føtter. Brynjen ble båret over en polstret underkledning.

Fra slutten av 1100-tallet brukte man lukkede hjelmer med sprekker for øynene og luftehull for munnen, og langskjoldet, som ble båret over høyre skulder, ble innført. Brynjen beskyttet bra mot pileskudd og hugg, men kunne ikke motstå lansestøt, som man avverget med skjoldet. Man innførte derfor en brystplate som ble båret utenpå brynjen og som i begynnelsen var av lær, senere av jern. Etter hvert ble også ryggplaten innført, og skinnerustningen utviklet seg, idet først bena og siden armene ble dekket av jernskinner. Midt på 1400-tallet var rustningen blitt et plateharnisk som nesten helt omsluttet kroppen og lemmene.

Etter hvert som ildvåpnene utviklet seg ble platenes tykkelse økt, og av hensyn til vekten ble det ene stykket etter det andre av harnisket sløyfet. Åpne huer uten visir, stormhuer, fortrengte den lukkede hjelmen, og ved slutten av trettiårskrigen var bare brystplaten og ryggplaten igjen som rustning hos tungt kavaleri.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg