Dans i USA

Først med Isadora Duncan (1877–1927) fikk USA en danser som satte sitt preg både på dansens utvikling i hjemlandet og spesielt i Europa, hvor hun oppholdt seg mesteparten av sitt voksne liv. Med inspirasjon blant annet i de gamle greske dansene utviklet hun en individuell, ekspresjonistisk form, i sterk motsetning til den klassiske akademiske dans. Det var to andre amerikanske dansere som fikk størst innflytelse på utviklingen av dans i USA, paret Ruth St. Denis (1879–1968), med sine eksotiske orientalskinspirerte danser, og Ted Shawn (1891–1972). Disse to grunnla Denishawn-kompaniet, som ble den første skole innen amerikansk dans. To av deres dansere og elever, Doris Humphrey (1895–1958) og Martha Graham (1894–1991) fikk avgjørende betydning for amerikansk dans. Humphrey samarbeidet med Charles Weidmann, og senere med Jose Limon. Blant hennes elever var kjente navn som Louis Falco og Ann Halprin. Mer kjent i Europa er Martha Graham, blant annet gjennom sin spesielle danseteknikk som har dannet skole i mange land. Dansere og koreografer som Merce Cunningham, Paul Taylor og Anna Sokolow hadde sin bakgrunn fra Grahams kompani. Moderne dans i USA har nå en ny generasjon koreografer som gjør seg sterkt gjeldende både i hjemlandet og utenfor (Twyla Tharp, Laura Dean, Mark Morris, William Forsythe).

Koreografene Katherine Dunham og Pearl Primus søkte tilbake til de opprinnelige afrikanske dansene, enten i Vestindia eller i Afrika. Alvin Ailey og Donald McKayle fant inspirasjon i dagens svarte Amerika, og Arthur Mitchell dannet i 1968 det første svarte klassiske ensemble, The Dance Theatre of Harlem.

I mellomkrigstiden slo europeiske emigrantdansere seg ned i USA, hvor de opprettet sine egne skoler. Russeren George Balanchine grunnla i 1934 The School of American Ballet sammen med bankier-sønnen Lincoln Kirstein, skolen ble utgangspunktet for et av verdens ledende klassiske kompanier, New York City Ballet. Andre kjente klassiske ensembler er American Ballet Theatre, etablert i 1940, og Joffrey Ballet, etablert i 1956 av Robert Joffrey og Gerald Arpino. Dagens dansescene i USA er preget av en rekke gode regionale kompanier, for eksempel i San Francisco, Chicago, Boston, Salt Lake City, Miami og Pennsylvania.

Det kanskje mest typisk amerikanske bidrag til dansen er den amerikanske musikal. Her går linjen fra Agnes de Milles Oklahoma (1943), hvor dansen var et likeverdig dramatisk element, ikke underordnet sangen og musikken, frem til A Chorus Line (filmatisert 1985), hvor dansen står i fokus. Flere amerikanske dansere og koreografer har gjort seg sterkt gjeldende, ikke bare gjennom ordinære ballettforestillinger og musikaler, men også via en rekke musikkfilmer, hvor dansen er blitt popularisert, som for eksempel Jerome Robbins' West Side Story (filmatisert i 1961). Den store bredden innen amerikansk dans og den sterke innflytelse den har hatt for utviklingen innen dans, skyldes vel nettopp den store variasjon i bakgrunn og erfaring som amerikanske koreografer og dansere er i besittelse av.

Amerikansk dans er ikke bare preget av en ny generasjon dansere og koreografer. Selv om dans som kunstform i USA har fått en større utbredelse enn tidligere, har mindre økonomisk støtte både fra det offentlige og fra privat hold ført til stadig sterkere kommersielle hensyn og raskere utskiftning av ledere. Samtidig gjør etniske grupperinger seg også gjeldende innen dans, ikke bare med afrikanske og latinamerikanske røtter, men også indianske. The American Indian Dance Theatre, grunnlagt i 1991, forsøker å presentere de etniske dansene på en teatral måte, mer tillempet scenefremførelse.