I det første århundret etter den engelske koloniseringen tidlig på 1600-tallet viste bygningskunsten i USA liten kunstnerisk utfoldelse. Husene var mest av tømmer, en konstruksjon som trolig først ble introdusert av skandinaver som innvandret på østkysten i 1630-årene. Man benyttet seg også av den spanske adobeteknikken, og den eldste stående ikke-indianske bygningen i USA, guvernørpalasset i Santa Fe (1614), er oppført i denne teknikken. I sørstatene ble det tidlig bygd i teglstein, blant annet St. Luke-kirken i Isle of Wightcounty (Virginia). Den ble oppført i 1632 i gotiske former, mens profanbygningene viste renessansepreget engelsk middelalder-tradisjon både i oppbygning og innredning. De eldste kirkene ble også oppført i adobe, for eksempel San Esteban, Acoma, New Mexico (ca. 1630), i en nøktern festninglignende arkitektur.

Fra ca. 1700 begynte Inigo Jones', Wrens og Gibbs' klassisisme å prege arkitekturen, og såkalt colonial style blir utviklet under engelsk innflytelse, for eksempel med George Washingtons hjem, Mount Vernon i 1770-årene. Selv om rokokkoen (spesielt i møbelkunsten) i Chippendales stil spilte en rolle før uavhengighetskampen (1765–83), var det bare en direkte fortsettelse av den tidligere hovedlinjen når man etter krigen sluttet seg til den klassisistiske utviklingen i Europa. Møbelsnekkeren William Savery (1720–87) representerer Chippendale-tradisjonen, mens Peter Harrison (1716–75) er den ledende klassisistiske arkitekten.

Etter uavhengighetskrigen fjernet man seg fra disse stilimpulsene og nærmet seg en tyngre romersk preget stil, stimulert av president Thomas Jefferson (1743–1826), som selv virket som arkitekt. Det var en naturlig følge av den intime kontakten med Frankrike i kampårene at franske arkitektoniske former nå gjorde seg sterkt gjeldende i USA. Retningens banebrytende verk, Virginias Capitol i Richmond (1785–1799), ble bygd av Jefferson med bistand av Clérisseau og etter modell av Maison Carrée i Nîmes i Frankrike. Capitol i Washington ble betrodd hans elev William Thornton (1759–1828).

Charles Bulfinch (1763–1844) er senempirens ledende arkitekt; retningen representeres også av Robert Mills (1781–1855), som blant annet utførte Washington-monumentene i Baltimore (1814–42) og Washington (1848–84), dessuten av William Strickland (1788–1854) og Thomas U. Walter (1804–87).

Til ca. 1860 rådet i USA en sann entusiasme for antikken. Bygningene ble i det minste utstyrt med søyler hvis det ikke lot seg gjøre å gjennomføre klassisismen. For kirkebygningenes vedkommende hersket nygotikken. Etter borgerkrigen i årene 1861–65 viste arkitekturen et broket bilde av historiens stilarter.

En pioner i modernismen er Henry H. Richardson (1838–86), som forlangte ekthet i materialbruk og enkelhet i utforming av fasader. På den måten pekte Richardson fram mot Chicago-skolen, en gruppe arkitekter som var de første som bevisst arbeidet med utforming av høyhus. De gav med dette en arkitektonisk løsning på det problemet som vokste fram som følge av at tomtene i storbyenes sentrale forretningsstrøk var kostbare.

Den ledende arkitekten i Chicago-skolen var William Le Baron Jenney (1832–1907), som blant annet stod for oppføringen av Home Insurance Building (1884–85), det første høyhuset med bærende stålskjelett. Louis Sullivan (1856–1924), som i en periode var i kompaniskap med den danskættede Dankmar Adler (1844–1900), gikk lengre i sin understrekning av det rasjonelle og dekorløse i en rekke forretningsbygg, for eksempel Schlesinger-Mayer Building, Chicago (1899). Hos ham spores også art nouveau-trekk, kombinert med en konstruktiv og rasjonell løsning, for eksempel Carson Pirie Scott & Co., Chicago (1903–04).

Tilbakeslaget i den revolusjonerende utviklingen kom etter Chicago-utstillingen i 1893 med en free classic-bevegelse, stilimitasjon og nygotikk, som for eksempel skyskrapere: Woolworth Building (1912) av Cass Gilbert (1859–1934), og Empire State Building, 381 m høy, bygd i 1929–31. Raymond Hood (1881–1934) hører til de ledende i denne periode med hovedverket Rockefeller Center, New York (1931–35).

Sullivans elev Frank Lloyd Wright (1869–1959) ble en fornyer av amerikansk arkitektur. I nært slektskap med de moderne strømningene på det europeiske kontinentet, oppførte han bygninger som med sin frie forming av volumer la vekt på samspillet mellom bygning og natur, innerom og uterom, slik som Falling Water (1936). Lloyd Wright ble etter hvert mer opptatt av rent formale studier i sin arkitektur, en tendens som er tydelig i Johnson Wax Company (1936–39 og 1950) og spesielt i Guggenheim-museet i New York (1946–59). I sin Broadacre City-plan fra 1934 oppsummerte han synspunkter fra europeisk byplanlegging og brukte dem på amerikanske forhold. På denne måten kom han til å få innflytelse også på de kommende tiårs utvikling av amerikansk forstadsbebyggelse slik vi ser det blant annet i Boston og New Haven.

Arkitekturen i USA de første tiårene etter krigen er sterkt preget av innflyttede arkitekter. De fant i det ekspansive amerikanske samfunnets storbyutvikling en god grobunn for den internasjonale stilens raffinerte stål- og glassarkitektur. Blant de mest betydningsfulle var tyskeren Walter Gropius (1883–1969), ungareren Marcel Breuer (1902–81), østerrikeren Richard Neutra (1892–1970), som også er kjent som arkitekturskribent. I tillegg kommer finnen Eliel Saarinen (1873–1950), og kanskje særlig tyskeren Ludwig Mies van der Rohe (1886–1969). Van der Rohe er blitt stående som den fremste eksponenten for den internasjonale stilen, med bygninger som Illinois Institute of Technology (1945–46) og Seagram Building i New York (1956–58), den siste i samarbeid med Philip Johnson (f. 1902).

Av andre betydningsfulle bygninger oppført etter andre verdenskrig bør også nevnes William Harrisons FN-bygning (1945–51), Eero Saarinens terminalbygning på Kennedy-flyplassen (1956–62), Skidmore, Owings og Merrills John Hancock Center, Chicago (1966–70) og World Trade Center i New York, tegnet av Minoru Yamasaki og Emery Roth & Sons (bygd 1962–77, ødelagt 11. september 2001).

Louis Kahn (1902–74) inntar en helt spesiell stilling i denne første generasjonen av etterkrigsarkitekter, og har etter hvert fått stor innflytelse også i andre deler av verden, blant annet ved store utbygginger i India og Pakistan. Gjennom sin evne til å tolke byggeoppgavene formalt, særlig ved bruk av lyset, slik som i First Unitarian Church i Rochester (1963–64), gav han arkitekturen en dimensjon som sprengte rammene for den internasjonale modernismens formoppfatning. Khan var en viktig inspirasjonskilde for hva vi kan kalle den andre generasjonen av etterkrigsarkitekter.

Robert Venturi (f. 1925) la med sine mange collage-aktige småhus i 1960-årene grunnen for det postmodernistiske oppgjøret med funksjonalismen. Hans ideer ble senere utviklet på det teoretiske planet av Charles Jencks (f. 1939), mens en lang rekke yngre arkitekter, særlig på vestkysten, tegnet og oppførte postmodernistiske bygninger. Venturi ble tildelt Pritzker-prisen i 1991.

En av de mest markante skikkelsene innenfor amerikansk postmodernisme var Michael Graves. Hans kontorbygning i Portland, Oregon (1980–82) og Humana Building (1985) i Louisville, Kentucky, vil begge bli stående som hovedverk fra denne perioden.

Det mest slående uttrykket for klassisk inspirert amerikansk postmodernisme var likevel Piazza d'Italia i New Orleans (1978), tegnet av Charles Moore (1925–93). Med boliganlegget Sea Ranch (1964–65) på den amerikanske vestkysten innvarslet Moore en fornyet interesse for regionalt særpreg.

Philip Johnson (1906–2005) var den mest typiske eksponenten for den eklektisistiske holdningen som preger en rekke amerikanske arkitekter. Etter å ha arbeidet sammen med Mies van der RoheSeagram Building, tilpasset han seg de mange og raske skiftningene i nyere arkitektur. Hans AT & T Building i New York (1978–83) er en postmodernistisk tolkning av den amerikanske skyskraperen. Den er formet som et renessansemonument kronet av en skrågavlet topp med sirkulær gjennomhulling. Johnsons kirke i Grove Garden (1977–88), med sin overdådige bruk av glass, er en senmodernistisk krystallkatedral.

Av arkitekter som markerte seg mot slutten av 1900-tallet og ved inngangen til 2000-tallet, kan blant andre nevnes Cesar Pelli, Richard Meier, Frank Gehry og Thom Mayne og Steven Holl. De er alle blitt kjent for fremragende bygg, mange med preg av landemerker. Det gjelder ikke minst Canary Wharf Tower i London og Petronas-tårnene i Kuala Lumpur av Pelli, og i like stor grad Gehrys Guggenheim-museum i Bilbao. Meier er særlig kjent for sine mange museumsbygninger, mens Mayne gjennom sitt selskap Morphosis i Santa Monica har utført en rekke nyskapende bygg, ikke minst i California. Et eksempel er Diamond Ranch High School in Pomona. Han ble tildelt Pritzker-prisen i 2005.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.