Louis Armstrong var en av de store stilskaperne innen amerikansk jazz.

Anon. Begrenset gjenbruk

Fra begynnelsen av 1900-tallet og framover har USA hatt en avgjørende rolle i musikkhistorien. Nye stilarter som gospel, ragtime, blues, og  jazz,  ga grobunn for populærmusikken som raskt ble den dominerende musikksjangeren internasjonalt, og utgangspunktet for musikkindustrien slik den har utviklet seg. Innen kunstmusikken har USA hatt en rekke sentrale komponister i tillegg til at flere av de betydeligste europeiske komponister slo seg ned der fra 1930-tallet og utover.

Indianernes musikk har ikke hatt avgjørende betydning for utviklingen av en spesiell amerikansk kunstmusikk, selv om enkelte komponister har brukt indianske temaer i sine verker. De europeiske innflytterne på 1600- og 1700-tallet førte med seg sine hjemlands toner, spesielt salmer og åndelige sanger, men også dansemusikk og viser. Flere av melodiene er senere i endret form opptegnet som folkemusikk, hymner, cowboysanger og skillingsviser. Fra 1730-årene begynte konserter og operaforestillinger, såkalte ballad operas, å bli alminnelige.

Omkring 1800 begynte en egen amerikansk tonekunst å ta form, med åndelige sanger, representert ved Lowell Mason, som ved århundrets slutt ble erstattet med sentimentale vekkelsessanger (gospel hymns) med Ira David Sankey som den mest typiske representant. Det mest karakteristiske bidrag til musikklivet på 1800-tallet var slavenes spirituals (Fisk Jubilee Singers) og Stephen Fosters sanger.

Fra 1820-årene ble en rekke konsertinstitusjoner grunnlagt i de større byene, og europeiske virtuoser som Ole Bull og Jenny Lind feiret store triumfer. Et viktig tilsig av tyske musikere kom særlig etter det europeiske revolusjonsåret 1848, og tysk romantisk musikk fikk en dominerende plass i konsertlivet. Dvořáks virksomhet i USA 1892-95 satte sterke spor etter seg. Mot slutten av 1800-tallet begynte amerikanske komponister å gjøre seg gjeldende, blant andre den Grieg-påvirkede Edward MacDowell, operette- og marsjkomponisten John Philip Sousa og John Knowles Paine, som særlig fikk betydning ved sin lærervirksomhet.

Fra århundreskiftet fikk amerikansk musikk mer og mer et særpreg som skilte den ut fra samtidige strømninger i europeisk musikk, og etter hvert kom impulser fra amerikansk musikk tvert om til å sette sterke spor i europeisk musikk. Det som fremfor noe annet karakteriserer amerikansk musikk på 1900-tallet, er den fruktbare syntesen av afrikansk og europeisk musikktradisjon. Det begynte blant slavene på plantasjene i sørstatene, og utviklet seg etter hvert til ragtime (Louis Gottschalk, Scott Joplin), jazz, blues (W. C. Handy) og rock'n'roll. Denne blandingen av to kontinenters musikkulturer, som fant sted på et tredje kontinent, danner grunnlaget for det vi i vesten og i store deler av verden for øvrig forstår ved moderne populærmusikk, og betydningen til stilskapere som blant andre Elvis Presley, Ray Charles og Bob Dylan kan knapt overvurderes. Mye samtidsmusikk bygger også på denne utviklingen. Komponister som George Gershwin og Aaron Copland utnyttet elementer fra jazzen i opera og symfonisk musikk. I den lettere sjanger fikk den amerikanske avløser av operetten, musikalen, stor gjennomslagskraft med komponister som Irving Berlin, Jerome Kern, Cole Porter og Richard Rodgers.

Rundt 1920 gjorde en nyklassisistisk retning seg gjeldende med komponister som Walter Piston, Roger Sessions og Roy Harris. En foregangsmann for moderne polytonale og atonale strømninger var Charles Ives. Komponister som Samuel Barber, William Schuman, R. R. Bennett, Lukas Foss og Leonard Bernstein var blant de ledende fra 1940-årene.

I 1930- og 1940-årene slo dessuten en rekke av de betydeligste europeiske komponister, utøvere og musikkforskere seg ned i USA for lengre eller kortere tid, til dels av politiske årsaker, blant andre Stravinskij, Hindemith, Schönberg, Bartók, Milhaud, Varèse og Menotti, og tilførte amerikansk musikk kunstmusikalske impulser.

Amerikaneren John Cage fikk internasjonalt en vidtrekkende betydning som musikkestetiker og vakte oppsikt med sin bruk av musikalske virkemidler. I 1950-årene ble han fulgt av landsmenn som Earle Brown og Morton Feldman. Av viktige navn fra senere år kan nevnes den forsiktige modernisten George Crumb, den til dels ekstreme Terry Riley, multimediakomponisten Laurie Anderson og minimalistene Philip Glass og Steve Reich.

Mange jazzmusikere anerkjennes nå blant de store navn i amerikansk musikk, for eksempel Louis Armstrong, Duke Ellington, Charlie ParkerMiles Davis, John Coltrane og Ornette Coleman. I de senere år har stadig flere musikere og komponister begynt å rive ned gjerdene mellom tradisjonelle «båser» som jazz, popmusikk og kunstmusikk. Det gamle skillet mellom utdannede kunstmusikkutøvere og uskolerte jazz- og rockmusikere har også mistet svært mye av sin gyldighet, ettersom mange musikere gjør seg gjeldende på ulike områder; nevnes kan for eksempel Keith Jarrett, Frank Zappa og Wynton Marsalis. Samtidig har elektroniske instrumenter som synthesizere og effektpedaler, og ettervært programvare og datateknologi snudd opp ned på mange tilvante forestillinger om hva som er musikk, og hvordan den lages. USA er et av foregangslandene på dette området.

Et annet fremtredende trekk ved amerikansk musikkliv er graden av kommersialisering og karakteren av storindustri; «the music business» er et vanlig begrep. Musikk er en vare som masseproduseres og massekonsumeres, gjennom plater, cder, radio og TV, og etter hvert også nedlasting og strømming. Blant USAs flere tusen radiostasjoner er det svært mange som praktisk talt ikke sender annet enn musikk og reklame, og mange av disse har spesialisert seg videre: det finnes spesielle stasjoner for «svart» musikk, for countrymusikk og så videre. En del fjernsynsstasjoner har fulgt i de samme sporene; mest kjent er MTV, som med sine kontinuerlige sendinger av musikk-videoer ble en maktfaktor innen populærmusikken. Andre uttrykk for kommersialiseringen er de mange «hit-listene» (lister over de mest solgte platene) og den oppmerksomheten som disse blir gjenstand for, og konkurransepreget som blant annet manifesterer seg i forskjellige priser og utmerkelser, som den kjente Grammy Award.

Metropolitan Opera House i New York, grunnlagt 1883, er ved siden av La Scala i Milano regnet som verdens fremste operascene. Alle større byer har symfoniorkestre, de mest kjente er New York Philharmonic Symphony Orchestra, grunnlagt 1842, Boston Symphony Orchestra fra 1881 og Philadelphia Orchestra fra 1900.

Amerikansk musikkvitenskap og pedagogikk står høyt. De fremste musikkhøyskoler er Eastman School of Music i Rochester, New York, grunnlagt 1919, Juilliard School of Music i New York City fra 1920, Curtis Institute of Music i Philadelphia fra 1924 og Berklee College of  Music i Boston fra 1945. De fleste universiteter har lærestoler i musikk; Harvard University har hatt musikkundervisning siden 1862. Et av verdens største musikkbiblioteker finnes ved Library of Congress i Washington D. C., opprettet 1897.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.