Walt Disneys tegnefilmer har siden mellomkrigstiden hatt et stort og begeistret publikum. Den mest unike er trolig Fantasia (1940) hvor sekvensene akkompagneres av musikkhistoriske klassikere; her Mikke Mus som Trollmannens læregutt i sekvensen etter Goethes dikt Der Zauberlehrling og med Paul Dukas' orkesterstykke av samme navn på lydsporet.

Kommunenes Filmcentral. Begrenset gjenbruk

Det første praktisk anvendelige kamera for opptak av levende bilder ble utviklet 1889–91 av William K. L. Dickson i Thomas Edisons laboratorium i West Orange, New Jersey. Det fikk navnet Kinetograph. Kameraet benyttet film på nitrocellulosebasis som Eastman Kodak-selskapet hadde begynt å produsere I 1889. I et lite provisorisk studio begynte Edison å produsere korte filmer som ble vist i det såkalte Kinetoscope, et titteskap hvor én person kunne se om gangen. Nyskapningen ble presentert for publikum i New York i 1894.

1896 viste brødrene Lumière sine filmer i USA, og samme år viste også Edison og andre amerikanske pionerer film på lerret.

I de første årene bestod repertoaret av aktualitetsfilmer og korte innslag med kjente eller ukjente underholdere. Et viktig skritt mot filmen som fortellerkunst kom I 1903 da Edwin S. Porter laget The Great Train Robbery, en 12 minutter lang westernfilm med en sammenhengende dramatisk handling.

Et stort antall småkinoer, de såkalte nickelodeons (av nickel = 5 cent, og odeon, teater), vokste frem. Allerede i 1907 hadde disse et samlet daglig besøkstall på 1 mill. I en viltvoksende bransje konkurrerte en rekke selskaper, med navn som Biograph, Vitagrap og Essanay, om å fylle behovet for filmer og få sin del av fortjenesten. Etter forslag fra Edison opprettet de ledende filmselskapene I 1908 trusten The Motion Picture Patents Company, som forsøkte å kontrollere både produksjon, distribusjon og tekniske patenter. Trusten fikk blant annet enerett på råfilm fra Eastman Kodak.

Mellom 1907 og 1913 flyttet filmbransjen fra New York til California. Trusten var én av årsakene, siden selskaper som forsøkte å drive utenfor avtaleverket, ble drevet ut av New York. Enda viktigere var det nok at kinoenes behov for film nå var så stort at en helårlig produksjon var påkrevet, og dessuten at de forskjellige filmsjangerne, blant annet westernfilmen, bedre kunne produseres i mer eksotiske landskaper. En av dem som lette etter et annet sted å etablere seg, var Cecil B. DeMille, som etter hvert skulle bli en av den nye filmbransjens sentrale personligheter. I Los Angeles, i den til da anonyme forstaden Hollywood, fant han og andre filmprodusenter det ideelle sted å starte på nytt. Navnet Hollywood var snart synonymt med amerikansk film.

Trusten mistet snart sin innflytelse, blant annet fordi den insisterte på énakteren (10–12 min.) som standard for filmlengde, og ble endelig oppløst i 1918.

Filmskuespillerne var til å begynne med anonyme. Men selskapene fikk stadig flere henvendelser fra beundrere, og intervjuer med enkelte skuespillere begynte å dukke opp i populære magasiner. Da Florence Lawrence i 1910 gikk over fra Biograph til IMP, satte PR-mennene ut rykter om at hun var død. Da hun viste seg offentlig ble det oppløp. Heretter ble filmene markedsført gjennom «filmstjernene», og det ble spunnet myter rundt dem for å øke apellen.

Et stort gjennombrudd for den amerikanske filmen – og for filmen som fortellerkunst overhodet – kom med D. W. Griffiths storslåtte, over tre timer lange The Birth of a Nation (En nasjons fødsel, 1914), som skildret den amerikanske borgerkrigen. Skildringen beveget seg uanstrengt fra hverdagslige scener i intimsfæren til borgerkrigens slagmark. Filmens selvhøytidelige tone og åpenlyse rasisme forhindret den ikke i å bli en sensasjonell kinosuksess, og å gjøre inntrykk på en hel generasjon.

Etter den første verdenskrig var Hollywood uten konkurranse fra Europa, og fikk en klar dominans på verdens kinoer. Tiden ble også en gullalder i den amerikanske filmen. Komediekunsten ble utviklet til sitt høyeste nivå, først og fremst av Charles Chaplin og Buster Keaton som skapte hver sin udødelige outsider-figur. Filmstjerner som Rudolph Valentino, Douglas Fairbanks, Mary Pickford og Greta Garbo vant en enestående popularitet over hele verden.

Innvandrede regissører spilte en betydelig rolle: Ernst Lubitsch med sine komedier, den store svenske fortelleren Victor Sjöström og tyskeren F. W. Murnau med sin ytterst ekspressive og virtuose kamerateknikk. En av epokens betydeligste regissører ble østerrikeren Erich von Stroheim som med Greed (1924) skapte et forbilde for senere realisme i filmkunsten.

Med sin skildring av eskimoenes liv i Nanook of the North (1922), laget Robert Flaherty den første egentlige dokumentarfilmen, og startet dermed en viktig tradisjon i den amerikanske filmen.

Lydfilmen, som rent teknisk lenge hadde vært en mulighet, ble innført blant annet med Warner Brothers' kinosuksess The Jazz Singer (1927). Lydfilmen innebar en både teknisk og estetisk omveltning. Filmskuespillernes utvidede uttrykksregister skapte nye muligheter, og sjangere som gangsterfilmen, screwball-komedien og skrekkfilmen blomstret. Også westernfilmen, en av stumfilmens mest populære sjangere, kom tilbake. Like viktig var det at filmen nå kunne bringe med seg stemmene og dansetrinnene til store entertainere som Fred Astaire og Ginger Rogers, Judy Garland og Gene Kelly.

Lydens inntog brakte Hollywood opp av en inntektsmessig bølgedal i slutten av 1920-årene. Gjennom de store investeringene ble enkelte av filmselskapene omdannet til store Wall Street-finansierte foretak med skuespillere, regissører, manusforfattere og annet personell på fast kontrakt. De var noen av de største og mest effektive «filmfabrikker» verden har sett: Metro-Goldwyn-Mayer (MGM), Paramount, Twentieth Century-Fox, Warner Brothers, Radio-Keith-Orpheum (RKO), Universal og Columbia. Størstedelen av de ansatte arbeidet ikke i Hollywood, men med distribusjon og markedsføring i verdensomspennende nettverk.

I en egen kategori stilte selskapet United Artists som var startet av Douglas Fairbanks, Mary Pickford, Charles Chaplin og D. W. Griffith. Selskapet hadde ikke egne studioer, men leide seg inn hos andre.

Siden Griffiths storhetstid var en amerikansk fortellemetodikk etablert, en form kjennetegnet av et smidig «usynlig» filmspråk og en rettlinjet og «lettlest» dramaturgi som satte hovedpersonene kontinuerlig i fokus. Til tross for den samlebåndaktige massetilvirkningen satte selskapene et visst preg på sine filmer, som Paramount med sin sofistikerte «europeiske» stil, eller Warner Brothers' med sine jordnære filmfortellinger. Enkelte regissører maktet å sette sitt eget personlige stempel på filmene: John Ford, Howard Hawks, Josef von Sternberg, Frank Capra, William Wyler, George Cukor og Vincente Minelli.

For den jevne publikummer var det skuespillerne som gav filmene personlighet: Greta Garbo, Joan Crawford, Bette Davis, Myrna Loy, Jean Arthur, Katharine Hepburn, Carole Lombard, Barbara Stanwyck, Ingrid Bergman, Judy Garland, Fredric March, Clark Gable, Spencer Tracy, James Stewart, Cary Grant, Gary Cooper og John Wayne.

De første tegnefilmstudioene ble etablert rundt 1910, men i 1930-årene kom et gjennombrudd, først og fremst gjennom Walt Disney. På kortfilmsiden fikk han snart konkurranse av tegnefilmavdelingene ved Warner Brothers og MGM. Med Snow White and the Seven Dwarfs (1937) startet Disney også produksjon av helaftens tegnefilmer.

I og med den fremvoksende fascismen og en ny verdenskrig kom mange av Europas ledende filmskapere, fotografer og skuespillere til Hollywood, med navn som Fritz Lang og Alfred Hitchcock i spissen. Selskapene laget en rekke filmer med tema fra krigen, viktigst for krigsinnsatsen var nok dokumentarfilmene som Capras Why We Fight-serie.

Et særegent og utpreget amerikansk talent var Orson Welles med sin sensasjonelle debutfilm Citizen Kane (1941). Her brøt han med den lineære dramaturgien og den klare identifikasjonen med hovedpersonen, men skildret i stedet livet til aviskongen Charles Foster Kane (basert på virkelighetens William Randolph Hearst) som en ikke-kronologisk mosaikk.

Et interessant fenomen i etterkrigstiden var film noir, den mørke og harde kriminalfilmen som vokste ut av etterkrigstidens kyniske mentalitet og økonomiske lavkonjunktur. Nye idoler gjorde seg også gjeldende, deriblant «fenomener» som Marlon Brando, James Dean, Montgomery Clift og Marilyn Monroe.

Et dominerende trekk i etterkrigstiden ble kampen mot fjernsynet, ført bl.a. med tekniske nyvinninger som stereolyd og bredformat. Men ingenting kunne stoppe nedgangen i billettinntektene. Helt frem til 1946 hadde filmselskapenes inntekter vist en jevn stigning, men da konkurransen fra fjernsynet for alvor begynte å gjøre seg gjeldende, sank de raskt, fra 1,6 milliarder dollar i toppåret 1946 til 900 millioner dollar i bunnåret 1962. Antallet produserte spillefilmer sank fra 467 i 1946 til 168 i 1966. Selskapene gikk over fra å produsere selv til å finansiere uavhengige produsenter og distribuere deres filmer. De gamle storselskapenes navn kunne fortsatt sees på kino, men de forsøkte seg på stadige nye former for distribusjonssamarbeid. Etter hvert ble de kjøpt opp av amerikanske og utenlandske konglomerater. Det var således i en annen type filmindustri at 1960-årenes nye regissører, blant dem Sam Peckinpah, Arthur Penn, Francis Ford Coppola, Robert Altman, Martin Scorsese og Woody Allen, gjorde seg gjeldende.

Fra 1970-årene stod de to regissørene, produsentene og gründerne George Lucas og Steven Spielberg for en ny omveltning med sine enorme kinosuksesser. Lucas laget den naivistiske Star Wars-trilogien (1977–83), Spielberg forvandlet science fiction til familieunderholdning med Close Encounters of the Third Kind (1977) og E. T. (1982), og sammen laget de den seriefilm-nostalgiske trilogien om Indiana Jones (1981–89). Disse filmene ble «blockbusters», påkostede filmer som «alle» må se og som fungerer som bransjens økonomiske lokomotiver. Barn og ungdom ble filmbransjens hovedmarked på en annen måte enn tidligere. Filmene ble knyttet opp mot salget av leketøy og rekvisitter, og de forskjellige underholdningssjangerne ble aktivt brukt til å markedsføre hverandre, f.eks. ved å lansere musikk gjennom film og omvendt. Kinosuksesser ble maksimalt utnyttet gjennom oppfølgere og gjennom nye former for distribusjon etter at filmen var utspilt på kino – video, DVD, kabel-TV osv.

Varianter av påkostede actionfilmer, science fiction og skrekkfilmer, ofte ispedd svart humor og bygget på digitalisering av bilde og lyd, satte derfor et sterkt preg på den amerikanske filmen ved årtusenskiftet, og gir rom for visuelt anlagte regissører som Ridley Scott, James Cameron og John McTiernan, og hardtslående «muskelbunt»-skuespillere som Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone. Den amerikanske dominansen på verdens kinoer, som begynte allerede under den første verdenskrig, er ved årtusenskiftet større enn noensinne, og på grunn av det høye kostnadsnivået i den amerikanske filmindustrien er inntektene fra utlandet svært viktige.

Også de mer personlige stemmene innenfor Hollywood har i stor grad vendt seg mot sjangerfilmen for å bli hørt og sett. Regissører som David Lynch, Oliver Stone, Coen-brødrene, Gus van Sant og Quentin Tarantino representerer forskjellige visjoner om det moderne Amerika, fra det morbide og gruoppvekkende hos Lynch til Coen-brødrenes stilrene ironi. I tillegg finnes såkalte uavhengige produsenter («independents») som lager film innenfor en helt annen økonomi med produksjoner på lavt budsjett.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.