Varianter av påkostede actionfilmer, science fiction og komedier – kort sagt sjangerfilmer – satte et sterkt preg på den amerikanske filmen utover 1980-tallet. Skrekkfilmen vokste seg også stor i denne perioden, gjerne i form av lavbudsjettsproduksjoner rettet mot ungdom. Etter John Carpenters Halloween (1978) ble slasher en undersjanger innen skrekkfilm, Sam Raimi laget de kulterklærte Evil Dead-filmene, og Wes Craven startet sin A Nightmare On Elm Street-serie som skulle inspirere senere filmskapere.
John Hughes ble en markant leverandør av tenåringskomedie, enten som regissør, manusforfatter eller produsent. Visuelt anlagte regissører som Ridley Scott, James Cameron og John McTiernan fikk rom til å gjøre store produksjoner. 80-tallet var også en tid for hardtslående actionhelter som Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone.
Også de mer personlige stemmene innenfor Hollywood har i stor grad vendt seg mot sjangerfilmen, og mange av disse slo gjennom som uavhengige filmskapere – altså med filmer laget utenfor studiosystemet i Hollywood. Eksempler på dette er David Lynch, Coen-brødrene, Spike Lee, Jim Jarmusch og Quentin Tarantino, som alle representerer forskjellige visjoner om det moderne Amerika. Amerikansk independent-film fikk et oppsving på 1990-tallet ikke bare på grunn av regissørene og deres signatur, men også fordi uavhengige studioer som Miramax, Lions Gate og New Line Cinema ble betydningsfulle aktører på det amerikanske kinomarkedet.
Dataanimasjon hadde vært til stede i amerikansk film siden 1970-tallet, men på 90-tallet tok CGI (computer generated imagery) et kvantesprang. Synet av den første, dataanimerte dinosauren i Jurassic Park (Spielberg, 1993) fremsto realistisk på en helt annen måte enn CGI hadde gjort i film tidligere – og to år senere ble Disney- og Pixar-animasjonsfilmen Toy Story (Lasseter, 1995) tidenes første fullstendig dataanimerte spillefilm. Både på grunn av Toy Story og flere mer tradisjonelle animasjonsfilmer fikk Disney en ny renessanse i perioden 1989–1999. Filmer som Skjønnheten og udyret (Trousdale, Wise; 1991), Aladdin (Musker, Clements; 1992) og Løvenes konge (Allers, Minkoff; 1994) ble både kritiker- og kassasuksesser. De fleste av renessansefilmene baserte seg på allerede eksisterende fortellinger og eventyr, og den originalskrevne og gjennomarbeidede musikken var en vesentlig faktor til det brede nedslagsfeltet. I 2006 kjøpte Disney animasjonsstudioet Pixar, som siden da blant annet har stått bak Toy Story 3 (Unkrich, 2010) og Toy Story 4 (Cooley, 2019), Oppdrag Dory (Stanton, 2016) og De utrolige 2 (Bird, 2018) – alle blant de 50 mest innbringende filmene noensinne og eksempler på hvor viktig oppfølgere har vært i det amerikanske kino- og videomarkedet.
Den amerikanske dominansen på verdens kinoer, som begynte allerede under den første verdenskrig, var ved årtusenskiftet større enn noensinne, og på grunn av det høye kostnadsnivået i den amerikanske filmindustrien var inntektene fra utlandet svært viktige. Etter 2000 har filmserier og film-franchiser stått for en vesentlig del av det amerikanske filmmarkedet, slik som Ringenes Herre-trilogien, Harry Potter-serien, Christopher Nolans Batman-trilogi og Marvel-universet med sitt register av superhelter. Felles for alle de nevnte er at fortellingene baserer seg på populære bøker og tegneserier – en trend som eskalerte på tidlig 2000-tall. I denne perioden har det også kommet mange filmer basert på dataspill, slik som Resident Evil-serien og flere Tomb Raider-filmer.
Marvel Studios, et datterselskap under The Walt Disney Studios, har vokst seg store siden Iron Man i 2008, og har siden da lansert et tyvetalls superheltfilmer som henger sammen med hverandre. Også strømmetjenesten og medieprodusenten Netflix har blitt en sterk aktør med en mengde egenproduserte filmer – de fleste lanseres direkte på strømmetjenesten, men enkelte titler har også fått begrenset kino- og festivaldistribusjon.
Utover 2010-tallet ble det et større fokus på mangfold og representasjon i Hollywood enn tidligere, etter kritikk mot en mannsdominert og «hvit» amerikansk filmbransje. Kritikken resulterte blant annet i hashtagen #OscarsSoWhite – et opprop mot den lave andelen av ikke-hvite Oscar-nominerte, som startet i 2015.
En betydelig endring for amerikansk filmindustri på 2010-tallet har sitt utspring i det globale markedet, der man har begynt å tilpasse seg Kina – et stort og voksende kinomarked. Kinesiske produksjonsselskaper har vært inne på finansieringssiden av flere store Hollywood-produksjoner, og både dette og ønsket om å nå gjennom til et bredt publikum i Kina har ført til at flere amerikanske storfilmer har tilpasset seg kinesisk sensur. Et eksempel er Dr. Strange (Derrickson, 2016), der en rollefigurs etnisitet ble endret fra tibetansk til keltisk.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.