Faktaboks

Andy Warhol
egentlig Andrew Warhola
Uttale
wˈårhoul
Født
6. august 1928, Pittsburgh, Pennsylvania, USA
Død
22. februar 1987, New York City, USA
Andy Warhol
Gjennom sine malerier, objekter, filmer og sin person står Andy Warhol trolig i publikums øyne som den fremste representant for popkunsten.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Pepsi Cola

Andy Warhol. Pepsi Cola, maleri, 1962. Wallraf-Richartz-Museum, Köln. – Illustrasjon, se også grafikk.

© /KF-arkiv ※ BONO.
Lisens: Vernet verk
Silketrykk av Marilyn Monroe
Utsnitt av Andy Warhols Marilyn Diptych fra 1962.
Silketrykk av Marilyn Monroe
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Mao Zedong
Av /Scanpix.

Andy Warhol var en amerikansk maler, grafiker og filmkunstner. Han omtales gjerne som en av de fremste representantene for strømningen popkunst. Warhol ble særlig kjent for å bruke kommersielle merkevarer og kjente personer som motiver i sin kunst. Disse verkene fikk stor betydning fordi de utforsket nye aspekter ved masseproduksjon og kapitalisme samt kjendisliv og media.

Etableringen av atelieret The Factory gjorde Warhol til en innflytelsesrik skikkelse i New Yorks kunstmiljø fra 1960- til 1980-tallet. Nettverket som sirkulerte rundt Warhol, ble også inkludert i hans kunstneriske prosess. Venner og bekjente både samarbeidet om og fikk være med i kunstfilmer og -forestillinger. Mange av Warhols filmer blir nå ansett som kultklassikere.

Nattverden i kamuflasje
Nattverden er over 7,5 meter bredt, blekk og akryl på lerret, 1986, Whitney Museum of American Art i New York.
Av /Scanpix.

Bakgrunn

Andrew Warhola vokste opp i en arbeiderklassefamilie som slo seg ned i byen Pittsburgh. Hele familien utvandret fra Tsjekkia til USA rundt 1921. Andrew var den mellomste av tre brødre. Hans fødselsdato har tidligere blitt estimert til årene 1928–1931, men flere kilder peker mot at 6. august 1928 er Warhols rettmessige fødselsdato.

Andrew hadde et nært forhold til sin mor, Julia. Faren, Ondrej Warhola, var sjeldent hjemme ettersom han var kullminearbeider og tok arbeid rundt omkring i delstaten Pennsylvania. Da Andrew plutselig ble syk som åtteåring, leste Julia høyt for ham fra tegneseriene i avisen. Som barn hadde han totalt tre anfall med Sydenhams korea, en nevrologisk tilstand som kan gi tics og muskelkramper.

Warhols fascinasjon for populærkultur blir sporet tilbake til barndommen. Kjendismagasiner, radio og tegning ble en distraksjon i sykdomsperioder og hadde en viktig innflytelse under oppveksten. Interessen for kommersielle kunstformer som tegneserier fulgte Warhol helt til studiene, og han tok eksamen med grafisk design som hovedfag i 1949.

New York

Jackie Kennedy

Andy Warhol var kanskje den fremste representanten for popkunsten i amerikansk kunst. Jackie Kennedy (1965) er ett av mange bilder han laget med portretter av berømte kvinner.

© /KF-arkiv ※ BONO.
Lisens: Vernet verk

Med forkortet navn flyttet Andy Warhol til New York kort tid etter at han ble uteksaminert. Her fikk han en respektabel jobb som reklametegner og arbeidet med å lage illustrasjoner store deler av 1950-tallet. Warhol tjente godt på sine ukentlige oppdrag for skoforretningen Israel Miller. I tillegg tegnet han for store magasiner som Harper’s Bazaar og Vogue ogvant priser for sitt arbeid. Men Warhol hadde ambisjoner om å bli kunstner.

På starten av 1960-tallet begynte han å eksperimenterte med ulike teknikker og medier, samtidig som han holdt fast på de kommersielle motivene fra reklameverdenen. Det var en enkel og ren stil, lik den fra etikett-design, som ble hans varemerke som kunstner.

Kapitalisme og kunst

Colaflasker
Av /Scanpix.

Warhol fikk sitt gjennombrudd som kunstner da han solgte sine første Cola-flaske-malerier til galleristen Ivan Karp i 1960. I 1962 ble også en serie på 36 malerier av Campell's suppebokser utstilt i Ferus Galleriet i Los Angeles. Gallerieieren, Irving Blum, endte opp med å kjøpe alle verkene selv. Warhols verk ble oppfattet som både nyskapende og banale av kritikere. Hermetikkboksene var produkter som mange amerikanere forbandt med etterkrigstidens industrialisering, og fikk nå en forhøyet og symbolsk status ved å bli presentert som kunst.

I et kunsthistorisk perspektiv kunne motivbruken også gi gjenlyd i readymades fra 1913-tallet. Marcel Duchamp ledet an med verk som Fontene (1917), hvor et pissoar ble snudd opp ned og presentert som en drikkefontene. Men til forskjell fra readymades, hvor objekter ble tatt ut av sin hverdagslige sammenheng og gitt ny funksjon, var Warhols kunstverk representasjoner av hverdagsobjekter.

The Factory

Warhol ville at bildene hans skulle møte — til og med mette — en gryende etterspørsel i kunstmarkedet. En måte å oppnå dette på var å lage mange variasjoner av de samme motivene. Han oppdaget raskt fordelen med å benytte silketrykk-metoden for å reprodusere motivene sine effektivt. Da atelieret hans flyttet fra et lite loft til større lokaler i East 47th Street, ble det kjent som The Factory. Assistentene til Warhol fikk en viktig rolle her ettersom de bidro i hvert steg av silketrykk-produksjonen, nesten som på et samlebånd. Bare fra 1962 til 1964 produserte gruppen i The Factory rundt 2000 bilder.

Men utover å være en form for kunstfabrikk ble atelieret også et samlingssted for musikere, skuespillere, modeller og andre kunstnere. For Warhol var miljøet en kilde til ideer og aktuelle trender. Enkelte personer i dette miljøet, som Edie Sedgewick, Joe Dallesandro og Nico, fikk dessuten ta del i Warhols kunst. De hadde en utstråling og stil som inspirerte Warhol til å komme opp med begrepet superstjerne.

Både håpefulle assistenter og unge bohemer bodde tidvis på The Factory. Da atelieret flyttet i 1967 til 33 Union Square West, gikk det også et rykte om at Warhol jobbet så mye at han bodde der. Etter dette flyttet atelieret flere ganger og holdt produksjonen gående, men som samlingspunkt hadde det sin storhetstid i 1960-årene. I 1984 flyttet kunstvirksomheten til et vanlig kontorbygg, og The Factory ble dermed i praksis oppløst.

Popkunstens betydning

Popkunst dukket opp på midten av 1950-tallet, men vokste for alvor frem i New York på 1960-tallet. Glansdagene til den abstrakte ekspresjonismen, med kunstnere som Jackson Pollock i bresjen, hang fortsatt igjen i kunstmiljøet. Men interessen for 'kunst for kunstens skyld' begynte å falme, og popkunstnerne vendte fokuset mot populærkulturens gryende innflytelse i samfunnet. Reklamebransjen var blant annet i vekst på 1960-tallet og benyttet nå fjernsyn i tillegg til magasiner for å selge merkevarer og spesifikke livsstiler. Målet til mange popkunstnerne ble å granske medienes reelle budskap og avdekke hvordan massemedier ble brukt som et kynisk verktøy for å fremme et kapitalistisk samfunn.

For det tradisjonelle kunstpublikumet kunne popkunsten være vanskelig å svelge. Mens de non-figurative dryppmaleriene til Pollock representerte høy-kultur og elite, henviste kunstmotiver som Campbell's suppebokser, Brillo-såpe og Heinz ketsjup til industri og dermed lavkultur. Arbeidsmetoden til Warhol stod også i kontrast til eksklusiviteten som rådet i modernismen. Praksisen var tidligere at kunstverket skulle lages for kunstnerens hånd og dessuten være et resultat av mye tid og energi investert. Men Warhol gikk bort fra denne eksklusiviteten og jobbet med en form for kommodifisering av kunst.

Innflytelse

Warhol blir ofte sammenliknet med kunstneren Roy Lichtenstein, som var kjent for å ta inspirasjon fra tegneseriespalter. I likhet med Lichtenstein utforsket Warhol tegneserier som motiv i starten av 1960, men han la det fra seg fordi han mente Lichtenstein gjorde det bedre enn ham.

Mens Warhol gjerne betegnes som en av popkunstens mest innflytelsesrike kunstnere, er det samtidig den engelske kunstneren Richard Hamilton som anerkjennes som popkunstens foregangsmann. Hamilton startet trenden med å bruke utklipp fra livsstilsmagasiner til å lage kollasjer som kunne inneholde kritiske samfunnskommentarer.

I USA var Jasper Johns og Robert Rauschenberg sentrale kunstnere innenfor den tidlige popkunsten. Johns verk kan plasseres i overgangen mellom abstrakt ekspresjonisme og popkunst. Gjennom en kombinasjon av kollasj og maling laget han kunst med figurative «pop»-motiver som det amerikanske flagget, tall og bokstaver, som likevel kunne se abstrakte ut på nært hold. Rauschenberg var, på sin side, først ute med å avbilde merkevarer som Cola-flasken i sin kunst.

Film og musikk

Warhol eksperimenterte også med filmmediet i løpet av 1960-tallet. I kunstfilmen Søvn (1964) er filmsubjektet en sovende mann. Filmen varer i seks timer, men består i hovedsak av en 20 minutters sekvens som repeteres. Dette grepet er også i tråd med repetisjonene som preger silketrykkene fra samme periode.

Empirefra 1964, på sin side, viser en utsikt over Empire State Building over et tidsforløp på åtte timer. Warhols filmer ble etter hvert mer aktive, dokumentariske, men også fantasifulle. Filmen Vinyl (1965)er i stor grad inspirert av plotet i boken A Clockwork Orange. Chelsea Girls (1966)inkluderer mange av Warhols venner fra The Factory-miljøet. Subjektene improviserer store deler av handlingen i filmenes plot og snakker fritt om temaer som rus, seksualitet og kjendisstatus.

I 1966 annonserte Warhol at han ville tre bort fra maleriet for å fokusere på film. Paul Morrissey, en nær venn og kreativ samarbeidspartner, tok styringen i Warhols filmproduksjon etter noen år. Filmene Flesh (1968) og Heat (1972) som ble skrevet og regissert av Morrissey, er B-filmer med et mer regelrett plot, laget for et mainstream filmmarked.

Exploding Plastic Inevitable

Warhol var også lidenskapelig opptatt av musikk. Han ble introdusert for gruppen The Velvet Underground og fattet såpass interesse for musikken at han inntok rollen som musikkprodusent i 1965. Bandet ble opprettet av blant annet vokalist og gitarist Lou Reed og multiinstrumentalisten John Cale i 1964. Warhol oppfordret Velvet Underground til å samarbeide med den tyske modellen og skuespilleren Nico. Han hadde også fingrene med i andre kreative prosesser.

I 1966 initierte Warhol prosjektet Exploding Plastic Inevitable, et omreisende multimedia show. Forestillingene bestod i at Velvet Underground spilte musikk, mens Warhol projiserte filmene sine i bakgrunnen og improviserte lysshow. De ble viktige «happenings» i mange ungdoms- og undergrunnsmiljøer.

Det ikoniske albumet The Velvet Underground & Nico (1967) ble også prydet med Warhols Banan som cover. Bananskallet på coveret var et klistremerke som kunne skrelles av og avsløre en lyserosa banan under. Samarbeidet mellom Velvet Underground og Warhol samt Nico nådde derimot et sluttpunkt kort tid etter at albumet ble lansert.

Stil og formspråk

Dronning Sonja i Henie Onstad Kunstsenter
Dronning Sonja har alltid vært interessert i kunst. Her presenterte hun en utstilling på Henie Onstad Kunstsenter som bestod blant annet av hennes egen private samling, bilder hun selv hadde laget, og seks bilder som Andy Warhol hadde laget av dronningen. Oslo, 14. juni 2012.
Orange Marilyn Monroe
Orange Marilyn er ett av fem bilder popkunstneren Andy Warhol skapte i 1964, basert på et stillbilde av skuespilleren fra filmen Niagara, 1953.
Av /Scanpix.

Den distinkte og enkle stilen i Warhols tidlige kunst blir gjerne trukket frem som hans kjennetegn. I tillegg er repetisjoner et mye omtalt aspekt av Warhols kunst. Gjentakende bruk av det samme bildet i verk som Marilyn (1963) kunne også være en måte å tømme bildet for mening på. Marilyn-serien ble produsert etter at filmstjernen og modellen Marilyn Monroe ble funnet død. I tiden som fulgte, sirkulerte en flom med fotografier av stjernen samt spekulasjoner rundt hennes død i massemediene. Warhol så på dette som enda en måte å fetisjisere Monroe på, samtidig som hun i bunn og grunn «bare var en dame».

Medienes tendens til å lage sensasjon av tragedier ble videre utforsket i Katastrofe-serien til Warhol. Verket 129 dør i fly! (1962), basert på en avisoverskrift, underbygger hvordan fatalitet blir brukt for å lage blikkfang og selge flere aviser. Verk som Hvit bilulykke 19 ganger (1963) tar utgangspunkt i avisbilder fra en bilulykke som repeteres i en sekvens med 19 bilder. Disse verkene kan først virke forstyrrende i sin billedbruk, samtidig mister de også sin sjokkverdi ved at bildene blir repetert.

1970-tallet

Etter å ha utforsket filmmediet fra midten til slutten av 1960-tallet gikk Warhol gradvis tilbake til maling og silketrykk. I løpet av de tidlige 1970-årene produserte han noen få verk, men i hovedsak bestillingsverk og portretter av gallerister og kolleger.

I 1972 gjenopptok Warhol arbeidet med motivserier. Portrettene av den kommunistiske lederen Mao Zedong viser en ny retning hvor silketrykk kombineres med olje og andre medier. Selv om han malte andre kommunistiske motiver som hammeren og sigden, var det ikke deres historiske betydning Warhol var opptatt av. Poenget var å studere hvordan disse symbolene ble ansett i det vestlige kapitalistiske samfunnet.

Fra midten av 1970-tallet begynte Warhol å eksperimentere mer med stil og form. I silketrykkene startet det med håndmalte områder og distinkte penselstrøk. Han utforsket også ren abstraksjon, eksempelvis i Kamuflasje-serien og Oksiderings-serien. Førstnevnte var monumentale grafiske verk med kamuflasjemønstre i ulike farger. Sistnevnte var en serie med malerier som ble laget ved at Warhol inviterte venner til å urinere på et lerret med metallisk maling. Dette skulle igangsette oksidering, en kjemisk prosess som frembrakte distinkte farger og utflytende effekter. I verk som Basquiat Oxidation (1982) er et oksideringsmaleri brukt som en abstrakt bakgrunn for et silketrykksportrett av kunstneren Jean-Michel Basquiat.

1980-tallet og Basquiat

På 1980-tallet samarbeidet Warhol og Basquiat om å lage mer enn 100 malerier. I verkene kombineres Warhols popsymboler og avisoverskrifter med skrift og ikoner malt i Basquiats neo-ekspresjonsitiske stil. Samarbeidet i disse verkene var helt spesielt. Til tross for kontinuerlige idéutvekslinger og samtlige prosjekter med andre kunstnere hadde Warhol aldri før delt sine lerret og inkorporert noen andres stil på denne måten.

Warhols personlige liv

Det var mye mystikk rundt Andy Warhols personlige liv. Han inntok konsekvent en passiv holdning i møte med pressen. Warhol var ordknapp og svarte unnvikende i de fleste intervjuene han deltok i. Ellers sendte han gjerne assistenter og venner iført hvit parykk som stedfortredere. I selvbiografien POPism, skrevet av Warhol i samarbeid med sekretæren Pat Hackett, deler han imidlertid sine indre tanker og beskriver kunstscenen fra sitt eget perspektiv.

Kunstmiljøet rundt Warhol var inkluderende overfor homofile, transseksuelle og mange av New Yorks marginaliserte samfunnsgrupper. Han ble blant annet kjent med den radikale feministen og forfatteren Valerie Solanas og castet henne i filmen Jeg, en mann (1967). Solanas var grunnlegger og eneste medlem av den mannefiendtlige foreningen S.C.U.M (the Society for Cutting Up Men). Etter å ha sendt et filmmanuskript til Warhol som på mystisk vis gikk tapt, ble Solanas så opprørt at hun forsøkte å ta livet av kunstneren. 3. juni 1968 møtte hun opp på The Factory med pistol og fyrte av skudd mot Warhol og kunstkritiker Mario Amaya. Til tross for at Warhol ble truffet i lungene, magen og leveren, overlevde han angrepet. Men hendelsen, og det to måneder lange sykehusoppholdet, satte sitt preg.

Warhol fikk etter hvert problemer med galleblæren, men grunnet sykehusfobi utsatte han stadig å operere. Tilstanden ble kritisk, og Warhol hadde til slutt ikke noe annet valg enn å operere. Andy Warhol gikk bort 22. februar 1987 som resultat av en hjertearytmi etter operasjonen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Crow, Thomas. The Rise of the Sixties. New Haven: Yale University Press, 2004
  • Honnef, Klaus. Warhol. Köln: Taschen, 2021
  • Kellein, Thomas. Andy Warhol Abstrakt. München: Prestel-Verlag. 1993
  • Warhol, Andy og Pat Hackett. POPism. London: Penguin, 2007

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg