I New York var reisende teaterkompanier virksomme før og etter den amerikanske uavhengighetserklæringen. Det var byens velstående borgere som bygde teatrene, og innen 1825 var New York den viktigste teaterbyen. Likevel kan man ikke snakke om noen nasjonal amerikansk scenekunst før mot slutten av 1800-tallet. Inntil midten av 1800-tallet var det i stor grad engelske skuespillere som dro på turneer i statene, bl.a. kjente skuespillere som E. Kean, Macready og J. B. Booth. Senere kom europeiske stjerner som Sarah Bernhardt og Eleonora Duse på lengre gjestespill i USA. Også amerikanske skuespillere reiste på slike turneer i løpet av århundret, av hvilke kan nevnes Edwin Forrest (1806–73), David Warfield (1866–1951) og kompaniet til Barrymore-familien.

Ensemblespill på faste teatre forekom nesten ikke før første verdenskrig, med unntagelse av Edwin Booth (1833–93) som i 1869 prøvde å skape en fast Shakespeare-scene i New York. USA har tradisjonelt ikke hatt noe statsstøttet teater, og de fleste scener er i stor grad drevet forretningsmessig og delvis av store truster. Landet opplevde da heller ikke noen nasjonal dramatikk før langt inn på 1900-tallet. Etter 1918 er dette forhold til dels sterkt forandret. En rekke kunstnerisk nyskapende teatre ble startet, slik som Washington Square Players, Provincetown Players, Theatre Guild og Civic Repertory Theatre.

Universitetene har betydd mye for utviklingen gjennom sin praktiske og teoretiske undervisning og ved å legge forholdene til rette for et allsidig studentteater. I mellomkrigstiden vokste det frem en nyskapende amerikansk dramatikk preget av nye måter å kombinere tradisjonelle dramatiske former med modernistiske retninger, slik som drømmespillteknikk, stasjonsdrama og ekspresjonisme. Blant de viktigste navnene fra denne tidens dramatikk er Eugene OʹNeill og Maxwell Anderson. Noen av periodens ledende skuespillere var Eva le Gallienne, Helen Hayes, Walter Hampden og komedieparet Alfred Lunt og Lynn Fontanne.

En egen amerikansk versjon av K. S. Stanislavskijs metode for en naturalistisk skuespillerstil vokste frem med Lee Strasberg (1901–82) som i 1931 startet The Group Theatre sammen med Harold Clurman og Cheryl Crawford. Dermed ble det skapt en tradisjon for ensemblespill, ikke minst gjennom virksomheten til Actors Studio i New York som Strasberg ledet fra 1951. Et moderne regiteater var det regissørene Elia Kazan (1909–2003) og Joseph Papp ( 1921–91) som introduserte. Kazan var den ledende regissør på Broadway i 1940-årene og ble særlig kjent for sin oppsetning av Tennessee Williams En sporvogn til begjær. Papp grunnla i 1954 Shakespeare Workshop som senere ble til New York Shakespeare Festival med friluftsforestillinger i Central Park, og ledet teatrene i Lincoln Centre i 1970-årene og senere The Public Theatre.

Theatre Guild var dramatikernes eget teater og fikk betydning for nyere amerikansk dramatikk. Foruten Tennessee Williams kan en også nevne Arthur Miller, Edward Albee og etterhvert Neil Simon, Lillian Hellman, Jack Gelber og senere dramatikere som Sam Shepard og David Mamet. I mye større grad enn det europeiske har amerikansk teater vært et kommersielt teater, men såkalt fund raising og private sponsorer har spilt en desto større rolle for å opprettholde en stabil virksomhet. Lincoln Center Repertory Theatre, som åpnet i 1963 med Arthur Millers Etter syndefallet i Elie Kazans regi, fikk stor betydning.

Sentrum for amerikansk teater har siden 1800-tallet vært teatergaten Broadway i New York. Her utviklet det unikt amerikanske musikkteateret, musikalen, seg i første halvdel av 1900-tallet – i en smeltedigel av importert europeisk musikkteater (opera, operette) og i det amerikanske varietéteateret, delt i den mer familievennlige vaudevillen og den mer grovkortete burlesken. Sjangeren kom til å bli USAs dominerende bidrag til det internasjonale teateret, med komponister og tekstforfattere som George & Ira Gershwin, Cole Porter, Jerome Kern, Richard Rodgers, Larry Hart og Oscar Hammerstein II.

I annen del av århundret var hovedskikkelsene Frederick Loewe & Alan Jay Lerner, Jerry Herman og Fred Ebb & John Kander og regissøren og koreografen Bob Fosse. Sjangeren særpreges av å ha gitt uvanlig stor plass til kvinnelige utøvere som Gertrude Lawrence, Ethel Merman, Mary Martin, Julie Andrews, Liza Minnelli og Bernadette Peters. Bortsett fra verkene til den nyskapende og sterkt eksperimentelle Stephen Sondheim, opplevde musikalen en kunstnerisk tørke fra 1970-årene, og Broadway ble invadert av langt mer kommersielt, pop/rockpreget europeisk musikkteater. Musikalen er likevel fortsatt den dominerende teaterformen i New York og er en stor turistattraksjon i USA.

Off-Broadway ble betegnelsen på teatre i New York som har arbeidet mindre kommersielt og vært dramatisk nyskapende, mens off-off Broadway siden 1960-årene har vært innbegrepet for et ikke-kommersielt og eksperimenterende teater. Viktig for utviklingen av off-off Broadway var Ellen Stewarts legendariske teatersenter La Mama som ble startet i 1961, også på grunn av de europeiske gjestespillene som er blitt vist der. En av de viktigste teatergruppene i 1960-årene var The Living Theatre grunnlagt av Julian Beck og Judith Malina (1926-2015) med Paradise Now i 1968 som sin mest betydningsfulle forestilling. The Bread and Puppet Theatre arbeidet med kjempestore dukker på en nyskapende måte, mens Richard Schechners Performance Group integrerte publikum på en måte som var inspirert av det polske teaterlaboratoriet til J. M. Grotowski.

Performance Garage i Wooster Street ble et sentrum for mye av den nye teatervirksomheten i 1970- og 1980-årene, også etter at Performance Group hadde arbeidet der. Det gjaldt f.eks. prosjektgruppen Wooster Group som har spilt mye i Europa, og arbeider med tekstparafrasering og multimedia bl.a. i forhold til klassikere. Det visuelle teater, kalt theatre of images, ble til dels utviklet av Robert Wilson (f. 1941) i kjente oppsettinger som Einstein on the Beach og Civil Wars, og har betydd en revolusjon når det gjelder å realisere et teater med utgangspunkt i det visuelle.

Utenfor New York var det særlig i 1970-årene grupper inspirert av Commedia dell'Arte som tok opp aktuelle politiske og sosiale problemer. Den mest kjente er The San Francisco Mime Troupe, som igjen inspirerte Luis Valdez til gjennom sitt spanskspråklige El Teatro Campesino å ta opp problemene til de meksikanske landarbeiderne i det vestlige USA.

Fra midten av 1980-årene har det vokst frem et mer institusjonelt preget teater utenfor New York, slik som American Repertory Theatre i Harvard og Mark Taper Forum i Los Angeles. The Guthrie Theatre i Minneapolis er et av de viktigste regionalt baserte teatrene i USA. Av yngre nye regissører kan nevnes Peter Sellars, med nye frie innfallsvinkler til klassikerne, og Rezo Abdoh som er iransk-amerikaner og representerer en ny multikulturell trend.

Afro-amerikansk teater har gjort seg gjeldende siden 1800-tallet med fargede skuespillere og dramatikere, og i 1940- og 1950-årene eksisterte American Negro Theatre i New York. Samme sted har Negro Ensemble Company vært i drift siden 1967 som et viktig samlingssted for fargede amerikanske teaterkunstnere. Det har vært snakket om en Black Theatre Movement i USA uten at betegnelsen ennå ser ut til å ha fått noen offisiell status.

Amerikanske indianere har fortsatt å uttrykke sin identitet gjennom religiøse ritualer og story telling. Native American Theatre Ensemble har benyttet seg av vestlige teaterformer og bidratt til utviklingen av en egen indiansk dramatikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.