Fra utstillingen «May You Live In Interesting Times» ved den 58. biennalen i Venezia, 2018. Av /NTB Scanpix/Splash News and Pictures. CC BY 2.0

Veneziabiennalen

Den nordiske paviljongen i Venezia. Sverre Fehn tegnet den elegante bygningen i 1958, fire år senere sto paviljongen ferdig. Det var en forutsetning at de eksisterende trærne på stedet skulle bevares, så Fehn tegnet dem inn som del av interiøret i den åpne og lyse betongstrukturen
Sverre Fehns paviljong på Veneziabiennalen
Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Artikkelstart

Veneziabiennalen er en internasjonal kunstutstilling i Venezia. Utstillingen har vært holdt siden 1895 og er den eldste av verdens kunstbiennaler (utstillinger som arrangeres annethvert år). Veneziabiennalen regnes som en av verdens viktigste mønstringer av samtidskunst.

Faktaboks

Også kjent som

italiensk La Biennale Di Venezia

Veneziabiennalen arrangeres i og omkring parken Giardini Pubblici, også kjent som Giardini della Biennale. En rekke nasjoner deltar med egne utstillinger, både i paviljonger bygget spesielt for biennalen og i lokaler rundt om i bykjernen. I tillegg arrangeres en hovedutstilling tilrettelagt av en utnevnt kurator i Sentralpaviljongen i Giardini-parken, fra 1995 også i det tidligere skipsverftet Arsenale nordvest for parken.

Veneziabiennalen er både en mulighet for deltakende nasjoner å vise det fremste av hjemlig kunst, og gjennom hovedutstillingen en presentasjon av viktige tendenser i internasjonal kunst. Siden 1972 har hovedutstillingen hatt en tematisk overskrift.

På den 58. biennalen i 2019 deltok 90 nasjoner, og utstillingen ble besøkt av 600 000 publikummere i løpet av de seks månedene den var åpen.

Historikk

Veneziabiennalen ble bestemt opprettet i 1893 som en fremvisning av tidens italienske kunst. I løpet av de første to tiårene ble utstillingen gradvis mer internasjonal. I 1907 ble den belgiske paviljongen den første til å bli bygd i Giardini-parken. I 1909 kom den tyske, britiske og ungarske paviljongen til. Siden da er i alt 29 paviljonger reist i Giardini, i tillegg til Sentralpaviljongen, formgitt av fremstående arkitekter fra de respektive landene.

I 1932 ble Filmfestivalen i Venezia etablert som del av biennalen, og i 1980 ble Arkitekturbiennalen arrangert første gang. Filmfestivalen arrangeres årlig, mens arkitekturutstillingen alternerer annethvert år med biennalen for kunst. Under den administrative enheten Biennale Foundation, opprettet i 2009, ligger også biennalene for musikk (etablert 1930), teater (1934) og dans (1999).

Viktige hendelser og verk

Veneziabiennalen har vært viktig for bredere kjennskap til og aksept for en rekke uttrykk og kunstneriske bevegelser. I 1920 var biennalen viet impresjonistisk og postimpresjonistisk maleri, som på det tidspunktet fremdeles ble ansett som avantgarde-kunst; to år senere ble en utstilling med afrikanske skulpturer presentert.

På grunn av andre verdenskrig ble ingen utstillinger arrangert mellom 1942 og 1948. Biennalen i 1948 inkluderte blant annet amerikanske Peggy Guggenheims betydelige kunstsamling, hvor kunstnere som Jackson Pollock og Mark Rothko ble vist for et europeisk publikum for første gang. Utstillingen førte senere til etableringen av museet Peggy Guggenheim Collection i Palazzo Venier dei Leoni i Venezia.

I 1950-årene ble flere av de abstrakte ekspresjonistene vist på Veneziabiennalen, og i 1964 en stor utstilling med amerikansk popkunst, hvor den da 38-årige Robert Rauschenberg ble den yngste vinneren av biennalens førstepris noensinne. I senere tid har blant annet Harald Szeemanns biennaler i 1999 og 2001 utmerket seg, da han viet stor plass til asiatiske og østeuropeiske kunstnere.

De nasjonale paviljongene

Til tross for at strukturen med nasjonale paviljonger av mange blir ansett som utdatert, blir de nasjonale utstillingene møtt med stor interesse, og flere av dem har vakt oppsikt i løpet av biennalens historie. Gerhard Richters 48 portretter i den tyske paviljongen i 1972 blir gjerne omtalt som den anerkjente malerens gjennombrudd. Hans Haackes installasjon Germania samme sted i 1993 besto i å hogge opp bygningens marmorgulv fra 1938, da den opprinnelige paviljongen fra 1909 ble revet og en ny reist av nazistyret, og er et referanseverk innen institusjonskritisk kunst.

Også Jenny Holzers installasjon i den amerikanske paviljongen i 1990, Marina Abramovitsj' performance i den italienske paviljongen i 1997 og Shirin Neshats videoinstallasjon Turbulent i den iranske paviljongen i 1999 står i ettertid som betydningsfulle hendelser i Veneziabiennalens historie. I nyere tid kan nevnes Mike Nelsons rekonstruksjon av en labyrintisk bygård i Istanbul i den britiske paviljongen i 2011, Anne Imhofs performative verk Faust i den tyske paviljongen i 2017, og Rugilė Barzdžiukaitė, Vaiva Grainytė og Lina Lapelytės omforming av den litauiske paviljongen til en sandstrand i 2019, som fungerte som scenografi for den klimadystopiske operaen Sun & Sea.

Sentrale kuratorer

Blant biennalens hovedkuratorer finnes navn som Germano Celant (1997), Harald Szeemann (1999, 2001) og svenske Daniel Birnbaum (2009). I 2005 ble spanske María Corral og Rosa Martinez de første kvinnelige kuratorene for hovedutstillingen. I 2015 ble nigerianske Okwui Enwezor, som blant annet hadde vært kunstnerisk leder for Documenta-utstillingen i Kassel i 2002, første kurator fra det afrikanske kontinentet til å lede Veneziabiennalen.

Norges deltakelse

Norge har deltatt på Veneziabiennalen etter andre verdenskrig, og har siden 1962 delt paviljong med Finland og Sverige. Den nordiske paviljongen er tegnet av Sverre Fehn, og framstår som en åpen struktur preget av elegant og enkel modernisme. Et stort rom i betong med en åpen glassfasade og trær som vokser gjennom taket er ment å oppheve skillelinjene mellom ute og inne.

Norges deltakelse administreres siden 2003 av Office for Contemporary Art i Oslo.

Norske kunstnere representert

Følgende kunstnere har representert Norge i Venezia etter andre verdenskrig:

Flere norske kunstnere har deltatt i Veneziabiennalens hovedutstilling, blant andre Jan Baker, Svein Finnerud, Knut Jørgensen, Per Kleiva, Reidar Rudjord og Nils Aas (alle i 1972), Kjell Erik Killi-Olsen (1986) og Bente Stokke (1990). I nyere tid har Torbjørn Rødland deltatt i Harald Szeemanns d'APERTutto (1999) og Anawana Haloba ble valgt ut av Daniel Birnbaum til hans Making Worlds i 2009. I 2011 deltok Ida Ekblad i kurator Bice Curigers ILLUMInazioni – ILLUMInations og i 2019 deltok Frida Orupabo i Ralph Rugoffs utstilling May You Live in Interesting Times.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Kunstutstillinger, -festivaler og -priser

Arve Rød
Høyskolelektor, Kunsthøgskolen i Oslo