Fiddlers Bid på Osafestivalen på Voss av . Begrenset gjenbruk

folkemusikk

Sekkepipe er et folkemusikkinstrument med stor utbredelse. Foruten i Skottland finner vi den i dag blant annet i andre keltiske områder i Storbritannia, Frankrike, Sverige, Polen, Italia, Nord-Afrika, Baltikum og flere av Balkanlandene. Denne sekkepipespilleren er fra det tidligere Jugoslavia.

Av /NTB Scanpix ※.

Folkemusikk er tradisjonell musikk med sterk lokal identitet og særpreg, som har blitt muntlig formidlet fra generasjon til generasjon.

Faktaboks

også kjent som:

tradisjonsmusikk

Folkemusikk finnes i alle land og kulturer og inneholder mange forskjellige sjangre og stilarter. En rekke sjangre, som dansemusikk, voggeviser (bånsuller) og arbeidsviser, finnes i folkemusikk fra hele verden. I norsk folkemusikk er slåtter, stev og ballader (folkeviser) eksempler på slike sjangre.

Det finnes forskjellige synspunkter på hva som kan regnes som folkemusikk, og hva som faller utenfor dette begrepet. Noen mener at folkemusikk må forstås som folkelig musikk, og at det i dag er helt andre musikksjangre enn den tradisjonelle folkemusikken som har denne funksjonen. Andre mener at folkemusikk må oppfattes som en historisk sjanger som fortsatt dyrkes i sin opprinnelige form. Begrepet folkemusikk kan derfor ha forskjellig mening fra person til person, og i land som for eksempel USA og til dels England vil uttrykket «folk music» først og fremst omfatte populærmusikalske artister som blant annet Bob Dylan og Joni Mitchell. Snakker man derimot om den tradisjonelle folkemusikken, vil man heller bruke begreper som «traditional music» eller «ethnic music».

Opphav

Joiken hører til blant Europas eldste folkemusikkformer. Inga Juuso var en av de fremste joikerne i sin samtid.
Inga Juuso
Av .

Folkemusikk blir vanligvis utformet gjennom at musikken videreføres muntlig fra en utøver til en annen. Gjennom disse overføringene blir musikken forandret og tilpasset etter den funksjonen musikken har i øyeblikket, etter utøvernes og brukernes preferanser, etter utøvernes tekniske ferdigheter og så videre. Dette skiller folkemusikken fra den europeiske kunstmusikken (klassisk musikk), der et musikkverk blir forstått som noe avsluttet, som er skapt av en bestemt opphavsperson, komponisten, på et bestemt tidspunkt. Folkemusikk kan også fra tid til annen tilbakeføres til en bestemt opphavsperson, men fordi musikken også fortolkes og endres ved å gjennomgå muntlig overlevering, blir det mindre viktig.

Forskjellige stiltrekk viser at noe musikk må ha svært gamle røtter, mens en god del er yngre. De tidligste nedskrevne folketonene vi kjenner til i Europa, er trolig fra 1200-tallet. Mye av folkemusikken har vandret fra land til land og fra distrikt til distrikt innenfor landegrensene. Om en melodi er kommet utenfra, vil det alltid skje tilpasninger til lokale forhold når det gjelder preferanser og funksjon.

I en levende folkemusikktradisjon eksisterer gammel og ny musikk side om side. Det som er viktig, er ikke hvor gammel musikken er, men at den har en bestemt funksjon, for eksempel som dansemusikk, bryllupsmusikk eller arbeidsmusikk. Likevel kan vi i flere land og kulturer oppleve at den eldste folkemusikken kan ha høyest status som uttrykk for lokal identitet.

Instrumenter

I norsk folkemusikk er hardingfela et viktig instrument. Tre hardingfelespelarar i Bø rundt 1911. Fra venstre: Einar Lund, Kristiane Lund og Gunnulv Borgen.

Tubaen har i enkelte land også blitt brukt som bassinstrument innenfor folkemusikken. Det gjelder spesielt i Bayern i Tyskland og Tyrol i Østerrike.

Av .
Lisens: CC BY 2.0

Hovedtyngden av folkemusikken i verden er vokal og består av en rekke sjangre som blant annet arbeidsviser, vuggeviser og episke folkeviser. Men folkemusikk knyttet til ulike instrumenter er også rik og utrolig mangfoldig. Noen instrumenter framstår som særegne for spesielle kulturer, som den finske kantelen, den svenske nøkkelharpen (nyckelharpa) og det lange alpehornet, mens andre instrumenter er felles for flere land og kulturer, som for eksempel sekkepipe, hakkebrett, munnharpe og en rekke former for fløyter. Selv om lignende instrumenter er i bruk i mange kulturer, vil de gjerne få en lokal utforming og utsmykning samt en spillemåte, funksjon og et repertoar som er spesiell for den lokale kulturen.

Folkemusikkbegrepet

Strengeinstrumentet oud er vanlig i arabisk musikk.
Oud
Av .
Lisens: CC BY ND 2.0

Begrepet folkemusikk er ideologisk betinget og omstridt og blir blant annet knyttet til både musikalsk stil, sjanger, funksjon, bruk, traderingsmåte (muntlig overlevering), fremføringspraksis samt sosiologiske og etniske kriterier. Begrepets opprinnelige mening er «folkets musikk», noe som står i motsetning til den kunstmusikken som opp gjennom historien først og fremst har vært dyrket av de høyere samfunnslagene.

Samfunnsutviklingen har i løpet av 1900-tallet mange steder ført til store endringer i folks forhold og tilknytning til musikk, og mange mener at det er andre musikksjangre som i dag framstår som de mest folkelige. I Norge har man for eksempel argumentert med at det nå er sjangre som visesang, dansebandmusikk og populærmusikk med lokal forankring (trønderrock, stavangerrock og så videre) som representerer den folkelige musikken.

Folkemusikken har på sin side utviklet seg til å bli en sjanger som langt på vei dyrkes av grupper av spesielt interesserte personer uavhengig av sosial status. Som en følge av dette mener flere at den tradisjonelle folkemusikken i stedet må sees på som en «klassisk» sjanger, som i hovedsak fikk sin form på 1800-tallet og siden har vært dyrket i denne spesielle formen. Her kan det trekkes paralleller til kunstmusikkens bruk av begreper som barokkmusikk og spesielt klassisk musikk, som opprinnelig betød musikk som oppsto i wienerklassisismen, men som etter hvert av mange blir brukt generelt om store deler av kunstmusikken uavhengig av de enkelte stilepokene.

I tillegg til den klassiske folkemusikken har det i nyere tid oppstått sjangre som den populariserte gammeldansmusikken og den samtidige folkemusikken, som begge bygger på den klassiske folkemusikken. Noen har også argumentert med at man burde legge bort folkemusikkbegrepet og i stedet erstatte det med begrepet tradisjonsmusikk.

På midten av 1980-tallet dukket begrepet verdensmusikk (world music) opp som et samlebegrep som til dels henspiller på folkemusikk som ikke faller innenfor de vestlige musikktradisjonene, og til dels på at folkemusikere fra ulike land, kulturer eller tradisjoner spiller sammen.

Historikk

Begrepet folkemusikk oppsto på slutten av 1700-tallet i en periode da den tradisjonelle folkekulturen i mange europeiske land var på sterk retur. Nå begynte de intellektuelle i mange land å interessere seg for folket og dets kulturelle uttrykksformer. I kjølvannet av denne nyvunne interessen dukket det opp flere nye begreper, spesielt innenfor det tyske språkområdet. Den tyske forfatteren Johann Gottfried von Herder kalte sine visesamlinger fra 1770-årene for Volkslieder, og etter hvert blir Volksbuch, Volkskunde og Volksmusik vanlige uttrykk. Tilsvarende begreper blir snart tatt i bruk også i andre land, og det tyske Volkslieder ble til canti populari i Italia, népdalok i Ungarn, narodnyje i Russland og folkeviser i Skandinavia.

Begrepet folkemusikk oppsto således blant de europeiske intellektuelle og ikke blant de som dyrket og utøvde denne musikken. I Norge begynte man på midten av 1800-tallet å operere med begrep som folkeviser, fjellmelodier, folkesanger og nasjonalmusikk, mens samlebegrepet folkemusikk ikke synes å ha slått ordentlig gjennom før omkring 1900.

I 1954 vedtok The International Folk Music Council følgende definisjon av begrepet folkemusikk: «Folkemusikk er produktet av en musikktradisjon som har vokst fram gjennom den muntlige overføringens prosess. De faktorer som former tradisjonen, er:

  1. kontinuitet, som knytter fortid til nåtid;
  2. variasjon, som springer ut av den enkeltes eller gruppens kreative impuls;
  3. utvalg, som gjøres av samfunnsgrupper og som bestemmer den form eller de former som musikken skal videreføres.»

En beslektet måte å definere folkemusikk på kan være å betrakte den som et sett av musikalske normer som har særlig verdi i kraft av å være tradisjon, gjennom særpreg som gjør disse normene til bærere av meddelelser om etnisk, nasjonal og lokal identitet, uten hensyn til yrke, klasse, alder eller kjønn, og som direkte og/eller indirekte kontrolleres av individer og grupperinger som deler disse verdiene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg