Folkemusikk. To norske folkemusikkinstrumenter er hardingfele og langeleik. Hardingfela ovenfor har tilhørt Myllarguten og finnes nå på Norsk Folkemuseum.

Aschehoug forlag. begrenset

Folkemusikk, den musikk en folkegruppe har gjort til sin egen, til forskjell fra de profesjonelle musikeres kunstmusikk. Begrepet folkemusikk er ideologisk betinget og omstridt og knyttes bl.a. til musikalsk stil, sjanger, funksjon, bruk, traderingsmåte (muntlig overlevering), fremføringspraksis, sosiologiske og etniske kriterier.

Folkemusikk finnes i alle kulturer. Mens man i europeisk kunstmusikk tradisjonelt har oppfattet musikkverket som noe avsluttet, skapt av en bestemt opphavsperson til en bestemt tid, videreføres folkemusikken vanligvis muntlig og undergår forandringer og tilpasninger, etter den funksjon musikken i øyeblikket har, etter utøverens tekniske ferdigheter osv. Selv om folkemusikken undertiden kan tilbakeføres til en bestemt opphavsperson, blir dét i dette lys av mindre interesse. Tilsvarende kan sies om folkemusikkens alder. Karakteristisk for en levende folkemusikktradisjon er at gammelt og nytt trives side om side, underordnet spørsmålet om musikken tjener en aktuell funksjon. Men forskjellige stiltrekk kan røpe at noe musikk må ha gamle røtter mens mye har yngre. De tidligste nedskrevne folketoner vi kjenner i Europa, er trolig fra 1200-tallet. Spørsmålet om hvor folkemusikken stammer fra, må sees i lys av det som er sagt ovenfor. Det kan påvises at mye av folkemusikken har vandret fra land til land, og fra distrikt til distrikt innen landegrenser. Om en melodi er kommet annetsteds fra, vil det skje tilpasninger til lokale forhold og aktuell funksjon.

Sett i globalt perspektiv må hovedtyngden av folkemusikken sies å være vokal. Men folkemusikk knyttet til instrumenter er også rik og utrolig mangslungen. Noen instrumenter er særegne for spesielle kulturer, som den finske kantele og norske langeleik, mens andre er felles for flere land og kulturer, som f.eks. sekkepipe og munnharpe. Men selv om instrumenter er i bruk i mange kulturer, kan de få en lokal utforming og utsmykning, og en spillemåte, funksjon og repertoar som er spesiell for lokalkulturen.

Folkemusikk i Norge har røtter langt tilbake og er dokumentert i litterære kilder fra norrøn tid, men først på 1800-tallet begynte den systematiske innsamlingen. Samisk folkemusikk ble første gang nedtegnet 1799; se samer (musikk).

I norsk folkemusikk er de eldste kjente formene knyttet til seterbruket. Vokalformer på grensen mellom rop og sang så som kauking, huving, gukko og laling ble brukt til kommunikasjon over lange avstander. Tilsvarende ble lokk brukt til å kalle på dyrene. Instrumental stemmebruk og særpregede tonale, rytmiske og melodiske mønstre vitner om setermusikkens høye alder og funksjonsbetingede utforming. Luren hørte også hjemme på seteren, mens bukkehorn og seljefløyte var gjeternes instrumenter.

De eldste kjente folkevisene kan ut fra tekstene føres tilbake til norrøn tid og levde i muntlig overlevering til 1800-tallet, da de ble nedskrevet. Middelaldervisene omfatter ridderviser, kjempeviser, legendeviser (f.eks. Draumkvedet), trollviser og bergtakingsviser. Blant nyere typer er skjemteviser, sjømannsviser, bryllupsviser, obskøne viser, rallarviser, drikkeviser og skillingsviser. I en særskilt klasse står gamle- og nystevet (se stev). Gamlestevet synges til de fire Draumkved-melodiene, og til nystevet finnes det mellom 30 og 40 melodier.

De religiøse folketonene utgjør en stor gruppe. For en stor del består de av folkelige koralvarianter rike på forsiringer, særegne rytmiske og tonale vendinger. Populære tekstforfattere har vært H. A. Brorson, P. Dass og T. Kingo. Barneviser og bånsuller kan føres langt tilbake i tiden.

Dansemusikk, se folkedans.

Instrumentalmusikken har tradisjonelt vært solistisk, først på 1800-tallet fikk samspill (f.eks. fele og klarinett) en viss utbredelse. Harpe gikk ut av bruk på 1800-tallet og tromme ble brukt frem til begynnelsen av 1900-tallet, mens trefløyte (som tussefløyte og sjøfløyte), munnharpe, langeleik, vanlig fele og hardingfele fortsatt dyrkes. Tidligere dominerte spillemenn (unntatt på langeleik, som var et kvinneinstrument), men i senere år har flere kvinner stått frem som ledende utøvere. Fra 1800-tallet har trekkspill oppnådd stor utbredelse, spesielt i gammeldansmusikken. På 1900-tallet ble også gitaren meget populær, bl.a. i visetradisjonen. Innenfor den organiserte folkemusikkbevegelsen er spelemannslag blitt svært vanlig.

Som nevnt var det først på 1800-tallet, under nasjonalromantikken, at innsamling og studium av norsk folkemusikk skjøt fart. Ut fra den tidens ideologi viet man særlig den folkemusikk oppmerksomhet som var spesielt gammel (f.eks. middelalderballadene) eller særnorsk (f.eks. hardingfelemusikken), og arbeidet ble særlig konsentrert om de strøk av landet som var spesielt rike på slik musikk.

En pioner i innsamlingsarbeidet var Olea S. Crøger, som imidlertid ikke fikk den støtten hun fortjente og derfor måtte vike plassen for L. M. Lindeman. Hans Ældre og nyere norske Fjeldmelodier ble bl.a. en viktig inspirasjonskilde for Grieg. Halfdan Kjerulf og Johan Svendsen brukte også folkemusikk og folketoneinspirert stoff i komposisjonene sine. Catharinus Elling fulgte opp innsamlingsarbeidet og la særlig vekt på å tolke folkemusikkens stilistiske særtrekk ut fra kunstmusikkens normer. Mer vitenskapelig orienterte samlere, som O. M. Sandvik, argumenterte for at folkemusikken følger sine egne normer som delvis skiller seg sterkt fra kunstmusikkens, og dette synet er senere utviklet videre innenfor en etnomusikologisk ramme.

De nasjonalromantiske forestillingene om folkemusikk, med fremhevelse av eldre tradisjoner og vekt på «autentisitet», har satt sitt preg på innsamling, forskning, formidling i massemedia og praktisk folkemusikkarbeid helt opp i vår tid. De senere årene har det skjedd en viss oppmykning av dette synet, bl.a. med sterkere vektlegging av folkemusikkens verdi som levende tradisjon der også nye, tidstypiske uttrykk til enhver tid finner sin plass. Et eksempel på dette er aksepteringen av gammeldans som en del av vår tids folkemusikk. Det stadig mer utbredte samarbeidet mellom folkemusikere og utøvere med bakgrunn fra andre musikkformer, f.eks. rock og jazz, peker i samme retning. Fra slutten av 1980-årene, og særlig i 1990-årene, har denne utviklingen skutt fart. Vi har fått en institusjonalisering av folkemusikken og en rekke yngre utøvere som går i spissen for både å videreutvikle og fornye den gamle musikken. Og gjennom utstrakt samarbeid med andre sjangere og i møte med andre lands folkemusikk har vi fått en moderne folkemusikk som appellerer til nye publikumsgrupper. Dette er en utvikling som har forsterket seg ytterligere på 2000-tallet.

Viktige organer innen innsamlingsarbeidet har vært Norsk folkemusikksamling og Rådet for folkemusikk og folkedans. Men fra 1970 og utover ble det opprettet en rekke fylkesvise folkemusikkarkiver; disse står nå for en viktig del av innsamlingen.

Folkemusikktradisjonen holdes i hevd i Norge bl.a. gjennom organiserte tevlinger (se kappleik), men også på en rekke festivaler, som for det meste ble etablert fra 1990 og utover. Etter 2000 har vi dessuten sett fremveksten av såkalte folkemusikkpuber, som også er blitt viktige arenaer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.