Det nåværende Usbekistan tilhørte i oldtiden og tidlig middelalder i perioder Baktria, det persiske rike, det gresk-baktriske rike og til sist Kushanariket, som ble knust av heftalittene ca. 425 evt. På ruinene oppstod det små statsdannelser, blant annet rundt Bukhara og i Fergana, som det tyrkiske kaganat på 500-tallet sikret seg kontroll over.

705–715 erobret araberne området og omvendte befolkningen til islam. Under det iranske samanide-dynastiet på 900-tallet løsrev man seg fra kalifatet i Bagdad, og Bukhara ble hovedstad og et stort økonomisk, kulturelt og vitenskapelig sentrum. 

Fra ca. 1000 kom området som i dag er Usbekistan under de tyrkiske karakhanidene, og ble språklig tyrkisert samtidig som det tyrkiske herrefolket gikk over til islam (sunnismen). I 1220–21 ble hele området herjet av Djengis Khan og i 1360-årene av Timur Lenk. Sistnevnte grunnla Timuride-dynastiet (1370–1507), som gjorde Samarkand til kulturelt og vitenskapelig sentrum i riket.

I 1499–1500 ble Bukhara og Samarkand inntatt av de nomadiske usbekerne, som etter hvert slo seg ned som bofaste bønder. Usbekerne grunnla tre emirater under Shaibanid-dynastiet: i Khiva (Hiva), Bukhara og Kokand, og de ble det dominerende tyrkerfolk i regionen.

I 1865–76 erobret det russiske imperiet Usbekistan. Khanatene i Bukhara og Khiva ble protektorater, mens resten av landet ble direkte innlemmet i russisk «Turkestan». Det russiske tsar-regimet gjorde få forsøk på å russifisere folkeslagene i Turkestan. Russerne betraktet befolkningen som inorodtsy, «fremmedkulturelle», og styrte den delvis etter andre lover enn den øvrige befolkningen. Blant annet innkalte ikke russerne Turkestans innbyggere til krigstjeneste da den første verdenskrig brøt ut. Da de russiske myndighetene i 1916 likevel valgte å utskrive «inorodtsy» til militærtjeneste, utløste dette et omfattende opprør.

Russiske arbeidere ved Tasjkents fabrikker gikk i bresjen for Oktoberrevolusjonen i Usbekistan, og ble lenge kraftig motarbeidet av den innfødte usbekiske befolkningen. I 1918–23 pågikk det harde kamper i hele regionen mellom Den røde hær og islamske nasjonalister (basmatsji-bevegelsen). Etter at motstanden var slått ned, delte sovjetiske myndigheter Turkestan opp i etnisk definerte unionsrepublikker.

Den usbekiske unionsrepublikken ble opprettet i 1924 og kom svært godt ut av grensedragningene. Selv om Tadsjikistan i sør ble utskilt fra Usbekistan som en egen unionsrepublikk i 1929, ble viktige tadsjikiske kultursentra som Bukhara og Samarkand liggende i den usbekiske republikken. I 1936 ble Karakalpakia ved bredden av Aralsjøen overført fra russisk til usbekisk jurisdiksjon og gjort til en autonom republikk i den usbekiske SSR.

Usbekistan var den eneste sovjetrepublikken i Sentral-Asia som hadde store fruktbare områder, især i Ferganadalen i øst, der det var stor produksjon av blant annet sitrusfrukter. Fra midten av 1930-årene ble imidlertid jordbruket i republikken i stigende grad lagt om til bomullsproduksjon for å gjøre Sovjetunionen uavhengig av bomullsimport. Den ensidige bomullsdyrkingen ble drevet med omfattende bruk av ugressmidler, noe som har skadet økologien i området. Den krevde også omfattende irrigasjon som tappet elvene for vann og bidrog til en akselererende uttørring av Aralsjøen.

I 1920-årene ble Usbekistan styrt av nasjonalbolsjeviker som på den ene side sovjetiserte republikken, på den annen side sikret at den beholdt et klart etnisk usbekisk preg. Josef Stalin fordømte disse lederne som høyreavvikere, og to av republikkens fremste politikere, Faizullah Khodjaev og Akmal Ikramov, ble dømt til døden under den tredje Moskvaprosessen i 1938.

De neste generasjonene usbekiske ledere utfordret ikke Moskva åpenlyst, men klarte likevel å sikre etniske usbekere større makt i sin egen republikk enn det som var vanlig i regionen. Med sin høye befolkningsvekst gikk Usbekistan i 1970-årene forbi Kasakhstan som den mest folkerike republikken i Sentral-Asia. Som et uttrykk for republikkens stigende betydning i Sovjetunionen ble Usbekistans mangeårige partisjef Sjaraf Rasjidov i 1966 valgt inn som kandidatmedlem til Politbyrået.

Jurij Andropovs antikorrupsjonskampanje i 1980-årene avdekket et omfattende korrupsjonsnettverk i Usbekistan med forgreninger til Moskva. Flere usbekiske ledere ble dømt til lange fengselsstraffer. I Usbekistan var det en utbredt oppfatning at usbekerne ble gjort til syndebukker for forhold som var vanlige i alle republikkene. Utrenskningene etterlot et politisk tomrom i republikken som ble fylt med nye folk, blant annet av Islam Karimov, partisekretær fra 1989, og president fra 1990.

Under perestrojka var det tilløp til aktiv politisk opposisjon mot kommunistregimet i Usbekistan. Partiene «Birlik» og «Erk» sprang ut av den sekulariserte intelligentsia, men også det islamske fornyelsespartiet IFS hadde betydelig oppslutning, især i Ferganadalen. Da det i juni 1989 brøt ut voldsomme etniske opptøyer i Fergana med over 200 døde, ble IFS holdt ansvarlig og forbudt.

Ved en allsovjetisk folkeavstemning i mars 1991 stemte over 90 prosent av Usbekistans befolkning for at Sovjetunionen burde bestå som en fellesstat. Etter det mislykkede kuppet i Moskva ble likevel Usbekistan proklamert som en uavhengig stat, 31. august 1991. Landet ble medlem av Samveldet av Uavhengige Stater (SUS) 21. desember samme år. Uavhengigheten ble bekreftet i en folkeavstemning 29. desember med 98 prosent tilslutning. Samtidig ble Islam Karimov valgt til president for den nye staten. 

Kommunistpartiet skiftet navn til Usbekistans demokratiske folkeparti og beholdt alle maktposisjoner. En rekke medlemmer av opposisjonen ble siden arrestert, anklaget for forsøk på statskupp. Motstandere av regimet ble også kidnappet i utlandet og brakt hjem til avhør og fengsling.

En ny grunnlov av 8. desember 1992 slo fast at Usbekistan er en sekulær stat. Som erstatning for reell opposisjon ble en rekke regimetro partier opprettet og representert i nasjonalforsamlingen, Oliy Majlis. I 1995 avholdt Karimov en folkeavstemning der 99,6 prosent av velgerne, ifølge offisielle tall, støttet forslaget om å forlenge hans funksjonstid som president frem til år 2000. Ved presidentvalget 2000 ble han gjenvalgt for fem nye år med 91,9 prosent, og ved grunnlovsendring i 2002 ble presidentens embetsperiode forlenget fra fem til sju år. Kun regjeringskontrollerte partier kan stille lovlig til valg, og opposisjonspartier som Birlik og Erk er ulovlige.

I 2008 signerte Karimov et dekret som forbød alle uavhengige grupper å nominere kandidater til parlaments- og presidentvalgene. Det var dermed kun regjeringskontrollerte partier som beholdt retten til å nominere kandidater. Ved valget i 2007 ble Karimov gjenvalgt for en ny periode med 90,7 prosent oppslutning. Opposisjonen og internasjonale observatører mente at valget var preget av fusk.

Ifølge Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) kontrollerte myndighetene alle offentlige opptredener i forbindelse med valget, og alle statskontrollerte mediebyråer oppfordret velgerne til å stemme på Karimov. OSSE påpekte liknende mangler ved presidentvalget i 2015, da Karimov nok en gang ble gjenvalgt som president, denne gang med 90,4 prosent oppslutning. Valgobservatører fra SUS og Shanghai-gruppen hevdet på sin side at valget hadde blitt gjennomført på demokratisk og rettferdig vis.

Kommentatorer hadde i forkant av valget spekulert i et mulig maktskifte etter en rekke intriger i Usbekistans maktelite. Karimovs datter, Gulnara Karimova, anklaget sjefen for den usbekiske sikkerhetstjenesten Rustam Inoyatov for å ha forsøkt å forgifte henne som et ledd i å hindre henne i å overta makten etter sin far. I mars 2014 ble Karimova satt i husarrest i Tasjkent, anklaget for korrupsjon. I løpet av 2014 skal mange av hennes eiendommer ha blitt konfiskert. Myndighetene skal videre ha rettsforfulgt flere personer i Karimovas innerste krets bak lukkede dører (Walker, 2014).

Islam Karimov døde 2. september 2016, og få dager etter utpekte det usbekiske parlamentet Oliy Majlis Sjavkat Mirzijojev som interimpresident. 4. desember 2016 ble Mirzijojev valgt som landets president med 88,6 prosent oppslutning.

Uavhengige organisasjoner anser Karimov-regimet for å være et av de mest autoritære og undertrykkende i verden. Massemediene preges sterkt av sensur og selvsensur. Alle etniske minoriteter er garantert fulle statsborgerlige rettigheter, men svært mange europeere har flyttet til Russland, delvis av økonomiske grunner.

Menneskerettsorganisasjoner har gjentatte ganger kritisert regimet for svært grove overgrep: Den amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen Freedom House beskrev i 2015 landet som «et av verdens verste» når det kommer til menneskerettighetsbrudd. De få kritiske journalistene og aktivistene i landet skal ha blitt utsatt for tortur, urettmessige straffeforfølgelser og tvangsinnleggelser på psykiatriske sykehus. En FN-rapport fra 2013 beskriver tortur i rettsvesenet som et «systematisk» fenomen som går ustraffet hen (FN, 2013).

Etter uroen i landet i 2004/2005 har stadig færre internasjonale organisasjoner og medier fått lov til å operere i landet. Usbekiske myndigheter stengte kontorene til BBC, Radio Liberty, Freedom House og mange flere i 2004. Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch ble utvist fra Usbekistan i 2011. Internasjonale organisasjoner peker også på tvangsarbeid som et stort problem. Rundt én million usbekere – både barn og voksne – blir hver høst tvunget til å arbeide med å sanke bomull. Bomull er Usbekistans viktigste eksportvare

I 1998 grunnla Tahir Yuldashev og Juma Namangani Usbekistans islamske bevegelse (IMU), som erklærte jihad mot usbekiske myndigheter samme år. IMU er mistenkt for å stå bak bombeattentatene i Tasjkent i 1999 som drepte 16 mennesker, samt bombeattentater og skyting i Tasjkent og Bukhara i mars 2004, som krevde minst 47 liv.

Uroen som fulgte IMUs fremvekst førte til stadig hardere motreaksjoner fra regimets side, særlig mot religiøse grupper. Usbekiske sikkerhetsstyrker slo hardt ned på gruppen, noe som førte til at IMU flyktet til nabolandet Kirgisistan, og i 2000 til Afghanistan. I Afghanistan sverget IMU sin ed til Taliban, og led store nederlag etter at USA og senere NATO startet sin krigføring mot ulike terrorgrupper i landet (Stein, 2011). IMU har nå sin hovedbase i stammeområdene (FATA) i Pakistan, og gruppen uttalte i 2015 at den anser seg som medlem av terrororganisasjonen Den islamske stat. 

Den 13. mai 2005 åpnet regjeringens sikkerhetsstyrker ild mot tusenvis av demonstranter i den usbekiske byen Andizjan. Myndighetene hevdet at bare 187 ble drept, og at nesten alle disse var «terrorister som ble finansiert fra utlandet». Journalister på stedet rapporterte om en massakre på forsvarsløse sivile der kanskje så mange som 1000 ble drept. En rapport Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) publiserte i 2005 anslo tallet på dødsofre til mellom 300 og 500 (OSSE, 2005). I tillegg kommer sannsynligvis enda flere sårede som følge av skuddsalver mot demonstrerende folkemasser.

Ikrom Yakubov, en tidligere tjenestemann i den usbekiske sikkerhetstjenesten, hevdet at president Karimov selv beordret skytingen mot protestantene. En OSSE-delegasjon fikk imidlertid ikke lov til å besøke Andizjan, etter at regimet har avvist alle krav om en uavhengig granskning. Informasjonen om hendelsene baserer seg derfor i hovedsak på vitnesbyrd fra overlevende som flyktet til nabolandet Kirgisistan.

Skytingen fant sted under en rettssak mot 23 lokale forretningsmenn som stod tiltalt for å tilhøre en forbudt islamsk bevegelse, Akromiya. Væpnede menn stormet fengselet for å befri fangene, og folk strømmet ut i gatene for å vise sin sympati da regimets sikkerhetsstyrker åpnet ild mot folkemengdene. Ett år etter blodbadet var om lag 180 personer blitt dømt til harde straffer for å ha deltatt i urolighetene; de fleste fikk mellom 12 og 20 års fengsel etter rettssaker som stort sett ble holdt bak lukkede dører.

Myndighetene slo samtidig til mot den politiske opposisjonen ellers i landet, særlig den med basis i islamsk fundamentalisme. Etter hendelsene i Andizjan ble de usbekiske politistyrkene, grensepolitiet og innenriksdepartementet satt under sikkerhetstjenestens kontroll (Burnashev & Chernykh, 2007).

Etter selvstendigheten har Usbekistan i sin utenrikspolitikk tatt sikte på å bevare et godt forhold til Russland, men samtidig også minske avhengigheten til Moskva. Forbindelsene til så vel USA som Kina ble styrket i 1990-årene. Som Sentral-Asias største nasjon tar Usbekistan åpenbart sikte på en regional lederrolle, og president Karimov har forholdt seg ambivalent til regionalt og internasjonalt samarbeid.

1994 opprettet Usbekistan, Kasakhstan og Kirgisistan en tollunion, men forholdet til nabolandene er ikke problemfritt. Grenseområdene til nabolandene Kirgisistan og Tadsjikistan er minelagt, og det er svært høye tollbarrierer som vanskeliggjør handel. Grensetvistene skyldes blant annet at Usbekistan har liten tiltro til at Kirgisistan og Tadsjikistan er i stand til å håndtere transnasjonale trusler som narkotrafikk og terrorisme.

Håndteringen av vannressursene er også et problem i forholdet til Usbekistans sentralasiatiske naboer. Både Kirgisistan og Tadsjikistan har et overskudd av vannressurser, men Usbekistan mener at landets naboer i øst hindrer det fra å få sin andel av vannressursene fra regionens to største elver: Syr Darya og Amu-Darja.

I juni 2001 sluttet Usbekistan seg til den nye sikkerhets- og samarbeidsorganisasjonen Shanghai-gruppen (SCO), sammen med fem naboland. Usbekistan var videre med på å grunnlegge en annen sikkerhetsblokk, Collective Security Treaty Organisation (CSTO). Landet trakk seg ut av CSTO i 1999, ble med igjen i 2006 og trakk seg ut nok en gang i 2012. Usbekistan ble medlem av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i 1992, og NATOs militære samarbeidsprogram Partnerskap for fred i 1994.

Etter terrorangrepene mot USA i september 2001 fikk USA tillatelse til å bruke flybasen Karshi-Khanabad (K2) sør i Usbekistan for å nedkjempe Talibanstyrkene i Afghanistan. Et av ofrene for amerikansk bombing var en av regimets farligste fiender, da IMUs hovedstyrke ble så godt som utslettet i sitt baseområde i Afghanistan. Den legendariske IMU-lederen Juma Namangani ble drept under et amerikansk angrep i november 2001.

President Karimov dro i 2002 til USA og undertegnet en avtale om strategisk partnerskap og bruk av den viktige Khanabadbasen (også kjent som K2) i byen Karsji. USA ga videre Usbekistan et stort oppsving i militær støtte. Tyskland og andre NATO-land fikk tilgang til basen i Termez, like ved grensen til Afghanistan. I juli 2005 ble baseavtalen til USA uventet sagt opp av Karimov-regjeringen, som krevde at amerikanske tropper skulle forlate K2 innen årets utgang.

Usbekistan avviste at dette var en reaksjon på at USA, sammen med NATO, Storbritannia og en rekke andre vestlige aktører hadde kommet med skarp kritikk mot regimet etter Andizjan-massakren. Samtidig som amerikanerne trakk seg ut, undertegnet Karimov en avtale med Russlands president Vladimir Putin om utvidet militært samarbeid. Tyskland fikk imidlertid fortsette å drifte sin base i Termez. Karimov hadde etter hendelsene Andizjan mottatt støtteerklæringer fra både Kina og Russland, som delte regimets syn på at usbekiske sikkerhetsstyrker hadde gjennomført en antiterroroperasjon.

Usbekistan havnet under et strengt sanksjonsregime fra EU og USA etter hendelsene i Andizjan, som ble løsnet opp i henholdsvis 2008 og 2011. En stor del av grunnen til dette var at NATO og USA startet tilbaketrekkingen fra Afghanistan. Tilbaketrekkingen gjorde Usbekistan til et viktig transittland for militært utstyr i det såkalte nordlige distribusjonsnettverket (NDN), da en av nettverkets ruter fra Afghanistan går via usbekisk territorium (Nichol, 2013).

  • Burnashev, Rustam & Chernykh, Irina (2007) "Changes in Uzbekistan’s Military Policy after the Andijan Events" China and Eurasia Forum Quarterly, Volume 5, No. 1. Central Asia-Caucasus Institute & Silk Road Studies Program.
  • Fjæstad, Kristin, & Kjærnet, Heidi (2014). “Performing statehood: Afghanistan as an arena for Central Asian states” Central Asian Survey (1)17.
  • FN (10 desember 2013). "Concluding observations on the fourth periodic report of Uzbekistan" United Nations Committee against Torture. Hentet fra: http://tbinternet.ohchr.org/_layouts/treatybodyexternal/Download.aspx?symbolno=CAT/C/UZB/CO/4&Lang=en 
  • Freedom House (18 mai 2015) Uzbekistan. Hentet fra: https://freedomhouse.org/report/freedom-world/2015/uzbekistan
  • Grigol, Ubiria (2016). Soviet Nation-Building in Central Asia: The Making of the Kazakh and Uzbek Nations .Central Asian Studies. London: Routledge.
  • Human Rights Watch (2005). “Bullets Were Falling Like Rain”. The Andijan Massacre, May 13, 2005. Vol. 17, No. 5(D)
  • Human Rights Watch (2015). World Report 2015: Uzbekistan. Events of 2014. Hentet fra: https://www.hrw.org/world-report/2015/country-chapters/uzbekistan
  • Khalid, Adeeb (2015) Making Uzbekistan: Nation, Empire, and Revolution in the Early USSR. New York: Cornell University Press.
  • Malashenko, Alexey (2012) “Uzbekistan: What Changes can be Expected?” Carnegie Moscow Center. Briefing, Vol. 14. Moscow Carnegie Endowment for International Peace.
  • Nichol, J. (2013) "Uzbekistan: Recent Developments and U.S. Interests" Congressional Research Service. 
  • Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE) (20 juni 2005) "Preliminary Findings on the Events in Andijan, Uzbekistan, 13 May 2005". Hentet fra: http://www.osce.org/odihr/15653?download=true
  • Rashid, Ahmed (2008) Descent into chaos: The US and the disaster in Pakistan, Afghanistan, and Central Asia. London: Penguin.
  • Sharipzhan, Merhat (6. august 2015). IMU Declares It Is Now Part Of The Islamic State Radio Free Europe, Radio Liberty.
  • Stein, Matthew (2011). "The Goals of the Islamic Movement of Uzbekistan and Its Impact on Central Asia and the United States". Foreign Military Studies Office.
  • Walker, Shaun (16. juli 2014). Uzbekistan's feuding first family and the mystery of the president's missing daughter. The Guardian.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.