Kasakhere, sentralasiatisk folk, hovedsakelig bosatt mellom Kaspiske hav og nedre Volga i vest og Xinjiang i øst. De snakker et tyrkisk språk, og er kulturelt nært beslektet med kirgiserne og karakalpakene.

Kasakh-folket ble til ved en sammensmelting av tyrkiske og mongolske grupper på begynnelsen av 1500-tallet, og er sunni-muslimer siden 1600-tallet. De var et nomadisk rytterfolk og bodde i jurter, telt med en ramme av pilekvister og tekket med filtmatter. Buskapen bestod av hester, kameler, sauer og geiter. Tradisjonelt var folket delt i tre «horder», den store, den mellomste og den minste, som holdt til henholdsvis i den østlige, sentrale og vestlige delen av det nåværende Kasakhstan. Hordene var en kort periode tidlig på 1800-tallet forent under én khan i kamp mot russerne, men var ellers løse sammenslutninger av stammer, som igjen var inndelt i agnatiske klaner. Hver stamme ble ledet av en khan, og samfunnet var sterkt lagdelt, med høvdingslekter som utgjorde en rik og privilegert adel som regnet avstamning fra Dsjengis-khan.

Kasakherne kom under russisk herredømme i løpet av 1700- og 1800-tallet. Borgerkrigen etter revolusjonen og hungersnøden 1921–22, da én million kasakhere sultet i hjel, fikk hundretusener til å flykte til Kina og Afghanistan, likeså tvangsbosettingen og kollektiviseringen i 1920- og 1930-årene. Mange er senere vendt tilbake, og lever av kooperativt februk og jordbruk. Store deler av deres hjemland er blitt kolonisert av russere og ukrainere.

Omkring 2000 talte kasakherne til sammen noe over 9 millioner, hvorav vel 7 mill. i Kasakhstan, 1,2 mill. i Kina, 80 000 i Mongolia, 900 000 i Usbekistan, foruten en del i andre tidligere sovjetrepublikker og i Afghanistan.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.