avis

Avisstrukturen, avisenes tilhørighet og graden av uavhengighet er nært knyttet til det enkelte lands egne tradisjoner, historie og samfunnsforhold. I stater med liten pressefrihet har avisene karakter av å være talerør for myndighetene. I andre land kan pressen være sterkt politisert, det vil si at hver avis er talerør for et enkelt politisk parti.

Tidligere var det vanlig at avisene opererte som politiske organer med tette bånd til de politiske partiene. Redaksjonell uavhengighet har stått som et sentralt premiss siden partipressen ble gradvis svekket og forsvant rundt 1980 og en mer markedsorientert presse vokste frem. Avisene var ikke lenger i første rekke målbærere av spesielle politiske ideer, men ville tilby kundene, leserne, en stoffblanding av blant annet nyheter, kommentarer og underholdning. Samtidig skulle avisene være attraktive for annonsørene. Ettersom avisene vektlegger ulike typer stoff, og dermed innretter seg mot ulike målgrupper, utviklet de seg forskjellig og fordelte seg på en akse fra såkalte kvalitetsaviser, innrettet mot et kritisk, lesende publikum, til utpregede populæraviser eller tabloidaviser som konkurrerte med TV om oppmerksomheten. I land som Storbritannia og USA var forskjellen mellom kvalitetsavisene og enkelte av populæravisene svært stor. I Norden har forskjellen tradisjonelt vært mindre, siden også løssalgsavisene leverte seriøst politisk og kulturelt innhold, mens de store abonnementsavisene hadde mer underholdningsstoff enn tilfellet er i en del andre land.

Ulik lokal tilknytning fører også til variasjon i avistypene. Rene lokalaviser tar utgangspunkt i en by eller et tilsvarende område. I tillegg til å være forum for lokale nyheter og debatt, fyller disse en viktig rolle som lokalt annonseorgan. Regionaviser har en utbredelse over et større område. Få aviser er rene riksaviser. For eksempel har de store og kjente avisene i USA, som The New York Times og Washington Post, ikke noen reell riksdekning. I Norge er det bare løssalgsavisene VG og Dagbladet som med noen rett kan kalles riksaviser.

I Norge oppstod det i 1990-årene to nye typer aviser: gratisaviser og søndagsaviser. Gratisavisene baserte inntektene sine utelukkende på annonser. Dagbladet startet søndagsavis i 1991 og ble raskt fulgt av de andre store riksavisene og regionsavisene. Antallet søndagsaviser steg frem til rundt 2005, deretter har tallet sunket, og fra 2016 er det bare Aftenposten og VG som utgir søndagsaviser.

Datateknologi og offsetteknikk revolusjonerte produksjonen av aviser. Den første overgangen var fra bly til fotosats, og denne var for det meste fullført for norske avisers vedkommende i 1970-årene. Neste fase i effektiviseringen var å la journalistene selv skrive inn på avisenes dataanlegg, noe som førte til sterk motstand blant typografer. Særlig i Storbritannia førte det til uforsonlige arbeidskonflikter, som toppet seg i oppsigelsen av over 5000 typografer i Rupert Murdochs aviser i 1986. I Norge gikk man mer forsiktig frem, og her har man stort sett oppnådd avtaler med de ansattes ulike organisasjoner.

Fjernsynets inntog ga avisene betydelig konkurranse. Konkurransen var medvirkende til avisnedleggelser og strukturendringer i den vestlige verdens presse. Samtidig fikk TV innflytelse på avisenes innhold og presentasjonsform og resulterte i økt vekt på underholdningsstoff og utvidet bruk av bilder. Også i formidlingen av seriøst stoff ble visuelle presentasjoner og grafiske virkemidler tatt i bruk.

I 1980-årene eksperimenterte noen norske aviser med lokal radio- eller TV-virksomhet, men dette ble stort sett oppgitt etter få år. På 1990-tallet ble det vanlig med elektronisk formidling via Internett.

Avisen har sin opprinnelse langt tilbake i tiden, helt fra Romerrikets nyhetsoppslag og de håndskrevne brevaviser på kontinentet på 1400-og 1500-tallet. Den første trykte avisen var, ifølge de nyeste pressehistoriske forskninger, Nieuwe Tijdingen, hvis første nummer utkom i Antwerpen i mai 1605. Byen var den gang beleiret av fienden, og en boktrykker kom på ideen å sende ut et skrift to ganger i uken med beretninger om de beleiredes tilstand, deres heltemot og så videre. Avisen fortsatte etter krigen og fikk i 1610 en fransk utgave, Nouvelles Recentes. I 1609 kom Tysklands to første aviser. Den ene var Relation i Strasbourg (som da var en del av Tyskland), og den andre Aviso Relation oder Zeitung i Wolfenbüttel. Frankrike fikk sin første avis i 1631, nemlig Nouvelles Ordinaires de Divers Endroits. Senere samme år kom La Gazette, utgitt av den berømte journalist Theodore Renaudot. Den første engelske avisen het Weekly News og utkom i London i 1622, mens pioneren i USA var Boston News-Letter i 1704.

I Norden var Sverige først ute med Ordinari Post Tijdender i 1654, en avis som har fortsatt helt til våre dager under navnet Post och Inrikes Tidningar. Extraordinarie Relationes het et dansk blad som i 1672 fikk kongelig privilegium mot at det forpliktet seg til å bringe «Kundskab om Handelen paa fremmede Steder». Fem år tidligere hadde imidlertid kongens hoffpoet Anders Bording startet sin Danske Mercurius i delvis versifisert stand. Norges første avis var Norske Intelligenz-Seddeler fra 1763. Den ble utgitt av boktrykker Samuel Conrad Schwach i Christiania. Tidningar – Utgifne af et Sällskap i Åbo var tittelen på Finlands første avis i 1771.

• Se norsk presses historie for en mer detaljert oversikt over avisenes historie i Norge.

Netto totalopplag. Summen av papir- og digitalopplag, kombinerte papir- og digitalabonnement telles som ett abonnement.

Oversikten omfatter bare aviser som kommer ut minst én gang pr uke.

*For VG og Dagbladet er det benyttet opplagstall som inkluderer plussutgaven der dette er tilgjengelig. For VG er pluss-opplaget inkludert i total og digitalt opplag fra 2017. Dagbladet inkluderte selv pluss-opplaget fram til 2019, da det ble rapportert separat. Her er pluss-opplaget lagt til i Dagbladets total- og digitalopplag fra 2019.

• Norsk presses historie
• Massemedier i Norge

• MedieNorge

• Høst, Sigurd (2021). Avisåret 2020. Rapport nr. 108. Høgskulen i Volda.
• Ottosen, R. Røssland, l. A. og Østbye H.( 2002): Norsk pressehistorie. Samlaget
• Stangerup, H. (1973-74): Avisens historie. Politikens Forlag and J.W. Cappelens Forlag, København.