Fundamentalisme, religiøse ideologier der tanken om en absolutt og objektiv sannhet danner grunnlag for allmenne normer og atferdsregler som kreves virkeliggjort gjennom samfunnets sosiale og politiske institusjoner.

Betegnelsen hører opprinnelig hjemme i amerikansk kirkehistorie. I The Fundamentals: A Testimony to the Truth, en serie traktater publisert mellom 1909 og 1915, fremstilte konservative protestantiske teologer «kristendommens fundamentale sannheter» i skarp kontrast til naturvitenskap, teologisk liberalisme og historisk-kritisk bibelforskning.

Etter 1970 er betegnelsen i økende grad også blitt anvendt som ideologi og aksjonsform i ikke-kristne grupper. Den raske fremveksten av politisk-religiøse grupper i den muslimske verden, og ikke minst den islamske revolusjonen i Iran 1978–79, bidro til at betegnelsen kom i alminnelig bruk.

Ideologi og aksjonsformer kan variere, men enkelte fellestrekk kan fremheves: Grupper som tillegger hellige skrifter stor betydning (jøder, kristne og muslimer), anvender egne prinsipper for skrifttolkning og argumenterer og aksjonerer på grunnlag av disse tolkningene. En viktig målsetting er å rense eller reformere religionen for å få frem det opprinnelige eller autentiske budskapet, slik gruppen definerer dette.

Fundamentalistiske grupper er misjonerende og gjør i dag utstrakt bruk av ny medieteknologi for å spre budskapet. Sekulær politikk, som sidestiller gruppens ideologi med andre religioner eller livssyn, aksepteres ikke. Kamp mot ideologisk og moralsk smitte har en viktig plass og innebærer konfrontasjon med trosfeller av andre oppfatninger, med ikke-troende, eller med medlemmer av andre religioner.

Kampen kan knyttes til erobring eller forsvar av et geografisk område – velkjent blant jødiske aktivister, militante sikher i India som krever et eget Khalistan ('renhetens land'), og blant muslimske minoritetsgrupper som kjemper for opprettelsen av et verdensomspennende kalifat.

Religionssosiologiske forsøk på å forklare den store veksten av fundamentalistiske grupper og partier i annen halvdel av 1900-tallet, vektlegger de mange og dyptgripende sosiale, økonomiske og politiske endringene i denne perioden: Industrialisering, rask urbanisering samt moralsk og materiell nød skaper grobunn for fundamentalisme.

Etter avviklingen av koloniherredømmet i store deler av den tredje verden ble behovet for å utvikle egen kulturell identitet knyttet til den religiøse arven. I deler av den muslimske verden førte sekulær nasjonalisme og sosialisme ikke til bedrede levekår, og håpet om sosial rettferdighet og et verdig liv ble knyttet til islam, tolket og satt ut i livet av fundamentalistiske grupper.

Fundamentalisme er en vid betegnelse, og det kan være hensiktsmessig å skille mellom grupper som ser moralsk opprustning og religiøs omvendelse som nødvendige forutsetninger for gradvise samfunnsendringer på den ene siden, og ekstremistiske grupper som legitimerer voldsbruk for å nå politisk-religiøse mål på den andre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.