Usbeker, tyrkisk folk i Sentral-Asia som hovedsakelig er bosatt i Usbekistan, hvor de teller i overkant av 17 millioner. De er også bosatt i Afghanistan (ca. 2,2 millioner), Tadsjikistan (ca. 1,4 millioner), Kirgisistan (ca. 660 000), Turkmenistan (ca. 440 000), Kasakhstan (ca. 360 000) og Russland (ca. 100 000), foruten en liten gruppe i det nordvestlige Kina (tall fra 2006). 

Navnet kommer av det tyrkiske ordet uz ("selv"), og det sogdiske ordet bek ("herre"). "Usbekisk" betyr derfor "selvhersker". Usbekerne er den største tyrkiske folkegruppen i Sentral-Asia og utgjør cirka 80% av befolkningen i dagens Usbekistan.

Usbekerne har lange tradisjoner som nomadefolk, men slo seg på 1500-tallet ned som bofaste bønder under Sjaibanid-dynastiet. Kilder viser at Timuridene og perserne først brukte begrepet "usbeker" for å beskrive sine fiender på 13- og 1400-tallet (Allworth, 1990). Ifølge  forskningens tolkning av disse kildene, konstruerte de første sentralasiatiske stammefolkene sin gruppeidentitet i forholdet til sine respektive herskere, og det var først under Sjaibanid-dynastiet på 1500-tallet at begrepet "usbekisk" og "usbeker" ble brukt for å beskrive en stor gruppe med mennesker, da særlig som motsetning til Timuridene. Begrepet ble imidlertid sporadisk anvendt, og refererte ikke til en spesiell etnisk eller språklig gruppe. Senere har "usbeker" blitt brukt for å beskrive innbyggerne av den usbekiske republikken i Sovjetunionen og av det nåværende Usbekistan. 

En stor del av befolkningen har slått seg ned som håndverkere og handelsmenn i byene. De fleste usbekere er sunni-muslimer.

  • Allworth, Edward A. (1990) The Modern Uzbeks: From the Fourteenth Century to the Present.  Standford: Hoover Institution Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.