Operation Inherent Resolve

Operation Inherent Resolve (OIR) er fra 15. oktober 2014 navnet på den USA-ledede militære operasjonen mot Den islamske stat (IS) i Irak og Syria. Den ble startet i august 2014 og gjennomføres av en flernasjonal styrke, Combined Joint Task Force (CJTF–OIR), ledet fra USAs Central Command (CENTCOM) i Tampa, Florida. Det direkte oppdraget til CJTF–OIR er å militært bekjempe IS i Irak og Syria – som en forutsetning for å fremme regional stabilitet.

Operation Inherent Resolve er navnet USA valgte for sin innsats mot IS. Andre deltakende land har valgt egne navn; eksempelvis Operation Okra (Australia), Opération Chammal (Frankrike), Operation Impact (Canada) og Operation Shader (Storbritannia).

Operasjonen er rettet primært mot IS, men styrkene angriper også enkelte andre jihadist-grupper, særlig Jabhat al-Nusra (senere Jabhat Fateh al-Sham) i Syria.

For USA er OIR, juridisk og politisk, en direkte videreføring av landets krig mot terror fra 2001, først iverksatt i Afghanistan. Den militære operasjonen er en del av en sammensatt, flernasjonal innsats for å bekjempe IS, gjennom Den globale koalisjonen mot Daesh (The Global Coalition against Daesh), etablert i september 2014. Operasjonen er organisert i form av en koalisjon av villige, altså en gruppe land som på selvstendig grunnlag har valgt å slutte seg til den felles innsatsen. Noen har valgt å bidra med militære styrker, andre bidrar politisk, økonomisk eller humanitært.

Medio 2018 besto OIR av 85 partnere, inklusive EU, NATO og Interpol. NATO sluttet seg til koalisjonen i mai 2017.

I Irak er OIR invitert av regjeringen. Koalisjonens innsats støtter, og er koordinert med, sentralmyndighetenes sikkerhetsstyrker og de kurdiske Peshmerga-styrkene. I Syria anser regjeringen OIRs innsats for en ulovlig innblanding i landets indre anliggender, og er ikke samordnet med myndighetenes – eller Russlands – innsats for jihadistene. OIR er iverksatt for å bekjempe den regionale og globale jihadist-trusselen, og er ikke en del av krigen i Syria som sådan. De fleste deltakende land støtter samtidig opposisjonen som bekjemper Baath-regimet, og er således aktører også i den syriske krigen.

OIR utføres i hovedsak med luftangrep støttet fra marinefartøyer, samt innslag av bakkestyrker. De siste er vesentlig satt inn for å drive opplæring av irakiske, kurdiske og syriske militsgrupper. Norge er ett av landene i koalisjonen som bidrar med denne type innsats, fra 2015. Særlig amerikanske enheter er satt inn på bakken i Syria, for å bistå kurdisk milits.

Per august 2018 hadde koalisjonen gjennomført tilsammen om lag 25 000 tokt, om lag like mange i Irak og Syria.

Oppstart

Operation Inherent Resolve startet 8. august 2014, da USA iverksatte sine første militære angrep mot IS i det nordlige Irak. Operasjonen ble utvidet 22. september da USA så vel som andre land startet bombing av IS-mål også i Syria. Koalisjonen ble til etter initiativ fra USA, og besto først av ti land.

Norge har deltatt siden 2014: først humanitært i Irak, deretter militært i USA, og fra mai 2015 militært i Irak – med opplæring av irakiske styrker.

Bakgrunn

Operation Inherent Resolve ble startet som svar på en forverret sikkerhetssituasjon i det nordlige Irak i første halvdel av 2014. Dette skjedde som følge av at Den islamske stat (IS), etter framrykking fra baser i det nordøstlige Syria, tok kontroll over store landområder og utropte et kalifat i Levanten. IS angrep sivile som ikke underkastet seg deres styre, og flere grupper ble ansett å være truet av folkemord. Under ledelse av president Barack Obama iverksatte USA tiltak for å møte framrykkingen til IS og bekjempe gruppen, som en videreføring av landets krig mot terror som i 2001 startet med å bekjempe al-Qaida i Afghanistan.

Konflikten

Den militære framveksten av IS er direkte knyttet til motstanden mot regimene både i Irak og Syria. Regjeringen i Bagdad er kommet til makten som følge av Irak-krigen i 2003, da en USA-ledet invasjon avsatte Baath-regimet og fjernet president Saddam Hussein. Regjeringen i Damaskus, ledet av president Bashar al-Assad, er utfordret av et opprør fra 2011 – med utspring i Den arabiske våren, og er blitt forsøkt avsatt under den påfølgende borgerkrigen i Syria.

IS og dens forløpere har utspring i motstanden mot den amerikanske okkupasjonen og tilstedeværelsen i Irak, og forsterket sin stilling under krigen i Syria. IS er én av flere jihadistiske grupper som har grepet til våpen mot regimene i Irak og Syria.

Mandatet

Angrepet på IS i Irak er folkerettslig forankret i en anmodning om internasjonal assistanse fra Iraks regjering. Angrepene på IS i Syria bygger ikke på en slik anmodning fra landets regjering, og har derfor vært ansett for ikke å være i tråd med folkeretten. FNs sikkerhetsråd vedtok derimot i november 2015 resolusjon 2249 med oppfordring om økt innsats mot IS.

Oppdraget

OIR har en sammensatt oppgave, med en humanitær og en militær dimensjon. Delvis ble operasjonen iverksatt for å beskytte sivile mot angrep og overgrep fra Den islamske stat, men framfor alt skal koalisjonsstyrkene nedkjempe IS. OIR har bidratt til å få inn humanitær assistanse til nødlidende i krigsområdet, til å bevæpne og trene kurdiske og irakiske styrker, og til å angripe jihadist-grupper.

Historie

USAs regjering har, også etter at den opprinnelige militære operasjonen i Irak (Operation Iraqi Freedom – OIF) ble avsluttet i 2010, støttet Iraks regjering for å styrke sikkerheten i landet. I Syria har USA støttet flere grupper i kampen mot regimet, både med økonomisk og militær bistand.

Operation Inherent Resolve er initiert av USA, og er en forlengelse av landets krig mot terror – mot al-Qaida og i Irak – med kamp mot IS. President Obama presenterte USAs strategi for å bekjempe IS i september 2014. Opptrapping av flyangrep så vel som opplæring av lokale styrker sto sentralt i strategien. Den globale koalisjonen for å bekjempe IS ble dannet i forbindelse med NATO-toppmøtet i Wales i september 2014, der opprinnelig ti land sluttet seg til.

USAs direkte og åpne militære intervensjon – rettet eksplisitt mot IS i Irak – startet med luftangrep 8. august 2014. En rekke land har deretter sluttet seg til operasjonen på ulike måter. Mange har avstått fra å bidra med egne styrker, men har bistått de irakiske regjeringsstyrkene eller de kurdiske styrkene (Peshmerga) med våpen eller personell for opplæring og trening. Andre har avgrenset støtten til humanitær bistand med finansiering, materiell eller transport.

Operasjonen ble utvidet til de IS-kontrollerte delene av Syria fra 22. september, da USA samt flere arabiske stater iverksatte de første luftangrepene.

Innsettingen

Koalisjonsstyrkene består vesentlig av luftelementer som opererer fra flere baser i regionen, samt militære rådgivere som er satt inn til støtte for irakiske og kurdiske sikkerhetsstyrker. Det er også iverksatt angrep fra marinefartøyer i Middelhavet og Persiabukta. Luftangrep står for den vesentligste del av innsatsen, blant annet fra baser i De forente arabiske emirater, Bahrain, Jordan, Kuwait, Kypros, Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar. Angrepene gjennomføres både med jager- og bombefly, og med ubemannede luftfarkoster (droner).

Innsettingen av de ulike styrkebidragene har skjedd etter hvert som de bidragsytende landene har besluttet å delta og klargjort sine styrker. USA og andre vestlige land har understreket at det ikke er aktuelt å sette inn bakkestyrker i kampene, ut over opplæring av irakiske og kurdiske styrker. Det er like fullt rapportert om spesialstyrker på bakken som også har vært engasjert i kamphandlinger med IS.

Operasjonen

Innsatsen i Irak: Etter at USA innledet luftkampen mot IS i Irak 8. august 2014, sluttet flere land seg til koalisjonens militære del. Det har skjedd ved å stille med ulike typer styrkebidrag; dels luftkapasiteter, dels soldater på bakken og materiell. De fleste som har stilt styrker har klargjort at disse ikke skal settes inn i kamp på bakken. Koalisjonens militære innsats og slagkraft har derfor først og fremst vist seg gjennom luftkampanjen.

Før selve luftangrepene startet, gjennomførte USA sommeren 2014 rekognosering over Nord-Irak; fra august også over Syria. Både Storbritannia og USA har forsterket sitt maritime nærvær i området.

USA har ledet den luftbaserte kampanjen mot IS med de mest omfattende angrepene, med angrep både i Irak og Syria. Frankrike sluttet seg til luftoperasjonen med sine første angrep 19. september; Storbritannia gjennomførte sine første angrep 30. september. Dernest fulgte Belgia 5. oktober, Nederland 7. oktober, Australia 8. oktober, Danmark 16. oktober og Canada 2. november. Også det irakiske luftforsvaret har fra høsten 2015 deltatt i aksjoner mot IS, dels med støtte fra Iran. I desember kunngjorde Iran at landet, uavhengig av den flernasjonale koalisjonens operasjon, hadde bombet IS-mål i Irak. Irans deltakelse i kampen mot IS inngår ikke i OIR.

Landoperasjonen er vesentlig ført av Iraks regjeringshær og de militære styrkene til de kurdiske selvstyremyndighetene i Irak (Peshmerga). En rekke land har bidratt med våpenhjelp til dem, og flere har sendt offiserer som militære rådgivere. Noen stater bidrar med trening av irakiske og kurdiske styrker så vel som syriske opprørere i eget land eller andre land i regionen. Norge bidrar til militær opplæring i Irak.

De hardeste kampene, med kurdiske og irakiske bakkestyrker og med amerikansk luftstøtte, skjedde høsten 2014 ved Mosul og Sinjarfjellene i Irak, samt Kobani i Syria. Amerikanske og britiske spesialsoldater ble satt inn for å bistå i evakueringen av flyktninger som hadde søkt tilflukt på Sinjar.

Innsatsen i Syria: President Obama autoriserte etter NATO-møtet i Wales angrep mot IS også på syrisk territorium, og sa at USA i prinsippet ville bekjempe gruppen hvor hen dens aktivister befant seg, inklusive i Syria – noe Russland advarte mot.

USA innledet flybombingen av IS-mål i Syria 22. september 2014 sammen med kampfly fra Bahrain, De forente arabiske emirater, Jordan og Saudi-Arabia. Andre land har avholdt seg fra å delta i angrep på syrisk territorium i fravær av forankring i folkeretten. Blant disse er Norge. Tyrkia stilte seg avventende til å delta direkte militært, men tillot i oktober 2014 kurdiske styrker fra Irak å krysse gjennom tyrkisk territorium for å delta i kampene om grensebyen Kobani. Tyrkia åpnet for selv å sette inn bakkestyrker i Syria, forutsatt at også andre land deltok. Tyrkia gjennomførte sine første luftangrep som del av OIR i Syria i august 2015. Landet har i tillegg angrepet de kurdiske styrkene, People's Protection Units (YPG) i Syria.

Russland engasjerte seg høsten 2015 tungt i krigen i Syria, men ikke som en del av OIR, og uten direkte koordinering med andre land.

Per juli 2017 hadde OIR gjennomført over 17 000 luftangrep, hvorav cirka to tredeler i Irak og én tredel i Syria. Rundt 80 prosent av angrepene ble gjennomført av USA.

Det er stilt spørsmål ved operasjonens effektivitet, blant annet bruk av konvensjonell krigføring mot irregulære styrker, og i hvilken grad denne type angrep vil ramme IS i vesentlig utstrekning. Gjennom 2015 ble framrykkingen til IS stanset, og irakiske og kurdiske styrker tok tilbake flere byer med luftstøtte fra OIR. Dette skjedde også i Syria, blant annet i Kobani.

Organisering

OIR er iverksatt av en flernasjonal koalisjonsstyrke koordinert gjennom USAs sentralkommando (US Central Command, CENTCOM) i Tampa, Florida. Flyangrepene ledes gjennom Combined Air Operations Center (CAOC) i Qatar.

Norges deltakelse

Norge sluttet seg til operasjonen i august 2014, først avgrenset til ren humanitær bistand. Deretter, i september 2014, ble denne utvidet til å inkludere militære stabsoffiserer, før regjeringen i oktober tilbød et større bidrag for opplæring av irakisk og kurdisk militært personell i Irak.

Deltakelsen i koalisjonen ble også gjort til et politisk anliggende knyttet til forholdet mellom Norge og USA. Det ble påpekt at Norge ved kun et humanitært bidrag stilte seg på sidelinjen mens en ny flernasjonal koalisjon tok form under ledelse av USA. Da USAs president samlet ni land under NATOs toppmøte i Wales, 4.–5. september 2014, og anmodet dem om å bidra til den militære kampen mot IS, var ikke Norge blant disse – fordi det norske standpunkt da var å bidra kun humanitært. Statsminister Erna Solberg gjentok at et norsk militært engasjement ikke var aktuelt.

Beslutning

Norges deltakelse var gjenstand for betydelig debatt. 15. august 2014 besluttet regjeringen å tilby militær transportkapasitet for frakt av humanitær hjelp til Irak med et av Forsarets Hercules transportfly. Direkte militær bistand ble ikke inkludert. Først 18. september kunngjorde regjeringen å ville bidra også militært. Bidraget besto i første omgang av stabsoffiserer for å styrke koalisjonens planleggingskapasitet. Deretter, 30. oktober 2014, kunngjorde regjeringen sin beslutning om å utvide det norske styrkebidraget til å omfatte militære rådgivere i Irak.

Regjeringen understreket at en anmodning om assistanse fra Iraks regjering ga deltakelsen i kampen mot IS det nødvendige folkerettslige grunnlag, mens et slikt ikke fantes for inngripen i Syria. Den norske innsatsen skulle derfor avgrenses til Irak. Senere anmodninger om norsk deltakelse i Syria ble først avvist, men i mai 2016 besluttet regjeringen å sende rundt 60 norske spesialsoldater til Jordan, for der å trene personell fra syriske grupper som bekjemper IS i Syria. Det ble da åpnet for at norske soldater kan delta i kamp – mot IS – inne i Syria. Dette bidraget ble trukket tilbake i oktober 2017, da innsatsen ble konsentrert til Irak.

Styrkebidrag

Det norske styrkebidraget besto først av et C–130J Hercules fra Luftforsvaret, som 1. september 2014 ble klargjort for å bidra til en luftbro i regi av FN, for å frakte nødhjelp til Nord-Irak. Dette gjennomførte én flyvning, og ble deretter trukket ut da sivile fly ble foretrukket.

Deretter stilte Norge fem stabsoffiserer til USAs CENTCOM-hovedkvarter i Tampa, som det første militære bidraget til koalisjonen.

Norge tilbød så, gjennom regjeringens beslutning 30. oktober, et bidrag på inntil 120 soldater til kapasitetsbygging for å trene irakiske og kurdiske styrker i kampen mot IS i Irak. Etter vedtak 6. mars 2015, var den første kontingenten instruktører, sendt fra Telemark bataljon, på plass i Irak i mai. Halvparten av de norske soldatene, inklusive offiserer fra Forsvarets spesialkommando (FSK), drev opplæring i Bagdad; den andre halvparten i Erbil i de kurdiske områdene iNord-Irak.

Innsatsen i Bagdad ble avsluttet våren 2016. Norske bidrag ble så konsentrert til Erbil, der Norge stilte med opplæringspersonell (Norwegian Task Unit) ved det internasjonale treningssenteret utenfor byen samt et medisinsk team (Forward Surgical Team) ved det amerikanske feltsykehuset. Instruktørbidraget i Erbil ble avsluttet i mars 2017. Samtidig besluttet regjeringen å videreføre bidraget i Anbar-provinsen i Vest-Irak, for å trene, rådgi og støtte irakiske styrker i kampen mot IS. Dette bidraget, på om lag 60 personer, var på plass i august 2017, forlagt på Ain al-Asad-basen. Et kirurgisk team var utplassert ved feltsykehuset her fra juni til september 2017.

I februar 2018 besluttet regjeringen at det norske bidraget til OIR i Irak forlenges ut 2018.

I mai 2016 besluttet regjeringen at norske styrker skulle bidra med trening, rådgiving og operativ støtte til syriske grupper som bekjempet IS, med base i Jordan. Norske soldater var deretter på plass i Jordan fra juni 2016 til oktober 2017. Styrkebidragene satt inn i Jordan besto av spesialsoldater og personell til logistikk- og stabsstøtte.

En forutsetning for deltakelsen i kampen mot IS er at de norske soldatene skal drive rådgiving og opplæring, og ikke selv delta i kamphandlinger. Den operative støtten til syriske grupper i Jordan åpnet for at de kunne følge disse inn på syrisk territorium og utføre trening og operativ støtte også der – hvis den militære situasjonen tilsa det. Den tilsvarende praksisen er fulgt i Irak, hvor norske enheter – i sin rådgivende kapasitet – derfor har vært engasjert i stridshandlinger med jihadister.

Den norske beslutningen om militær deltakelse i OIR er forankret i Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 2249 (2015), som oppfordrer til å styrke innsatsen i kampen mot IS i Irak og Syria.