Operation Ocean Shield (OOS), en internasjonal militær operasjon mot piratvirksomhet i farvannene utenfor Somalia og Øst-Afrika, iverksatt av NATO fra august 2009; med norsk deltakelse 2011 og 2013.

Den i hovedsak maritime styrken ble satt inn etter beslutning i NATOs råd, i henhold til anmodninger fra FN om å bistå i å beskytte frakt av nødhjelp til Somalia og bekjempe angrep mot sivil skipsfart i området. OOS etterfulgte de to foregående NATO-operasjonene i området, Operation Allied Protector (2009) og Operation Allied Provider (2008). NATO er medlem av den internasjonale plattformen Contact Group on Piracy off the Coast of Somalia (CGPCS), og OOS samordnes med andre tiltak i området: EUs Operation Atalanta og koalisjonsstyrken Combined Task Force–151 (CTF–151), iverksatt av den amerikanske marinen.

Operation Ocean Shield har som hovedoppdrag å forhindre piratangrep på sivil skipsfart, herunder frakt av nødhjelp. I tillegg, og til forskjell fra de foregående operasjonene, tilbyr OOS stater i regionen bistand til å utvikle egen institusjonell kapasitet for bekjemping av piratvirksomhet. Operasjonsområdet er primært Adenbukta og Somaliabassenget, til dels Rødehavet/Det indiske hav.

OOS ble etablert som en operasjon innenfor rammen av NATOs stående maritime styrker (Standing NATO Marine Group 1, SNMG1). Den er underlagt alliansens felleskommando (Allied Joint Command Lisbon) i Lisboa, Portugal, og står under taktisk kontroll av Allied Maritime Component Command i Northwood, Storbritannia. Styrken ledes av en øverstkommanderende fra ett av de bidragsytende land, fra et kommandofartøy i operasjonsområdet. Over tjue land har stilt styrkebidrag, hvorav flere utenfor NATO; USA er største enkelte bidragsyter. Styrken består vesentlig av maritime elementer, hovedsakelig overflatefartøyer, men ubåt har også vært brukt. Sjøoperasjonen støttes av enkelte luftkomponenter: helikoptre og overvåkingsfly. Luftovervåkingen støtter de maritime elementene med informasjon om piratenes baser og bevegelser.

Om lag 20 000 skip går gjennom området i løpet av ett år; rundt tusen av disse er norskeide, og omtrent halvparten av disse fører norsk flagg. Operasjonen skjer inntil kysten av Somalia, hvor store deler er kontrollert av den islamistiske militsen al-Shabaab. Både denne og piratene er til dels godt bevæpnet, og begge utgjør en trussel mot operasjonen.

Norge deltok i OOS fra september til desember 2011, og på ny fra juni til desember 2013. Norges styrkebidrag den første perioden besto vesentlig av et Orion P–3N overvåkingsfly stasjonert på Seychellene, med et personellbidrag på rundt 40. Bidraget fløy sitt første tokt 23. september, og gjennomførte i alt 29 tokt – hvert på mellom åtte og ti timer – til styrken ble trukket hjem i midten av desember. Fra basen på Seychellene til operasjonsområdet er det en flytid på ca 2,5 timer. Den norske styrken etablerte Camp Skare, oppkalt etter den norske oberstløytnanten og tidligere Orion-piloten Siri Skare, som i 2011 ble drept i et angrep mot FN-kontoret i Mazar-e Sharif i Afghanistan. Før innsetting av Orion-flyet stilte Norge med to stabsoffiserer til støtte for operasjonen ved NATO Shipping Centre, Northwood.

I juni–desember 2013 stilte Norge KNM Fridtjof Nansen i operasjonen, og fregatten var styrkens kommandofartøy. To besetninger roterte på å bemanne fartøyet. Samme fartøy deltok 2009–10 i EUs Operation Atalanta i samme farvann. Innsatsen har ført til en betydelig nedgang i omfanget av piratvirksomheten, med færre kapringer.

NATOs to stående fregattstyrker roterer på deltakelse i operasjonen, og fra desember 2013 overtok SNMG2 ansvaret etter SNMG1.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.