Krigen i Afghanistan

Betegnelse på den politiske og militære konflikten i Afghanistan som ble innledet da USA 7. oktober 2001 startet den militære kampanjen Operation Enduring Freedom (OEF), med særlig tyngde sør i landet. Målet var å ramme al-Qaida og Taliban.

Bakgrunnen var terrorangrepene mot USA 11. september 2001 utført av terrornettverket al-Qaida. Taliban-regimet i Afghanistan hadde siden 1996 latt al-Qaida bruke landet som operasjonsbase, og ble betraktet som medansvarlig.

USA ledet gjengjeldelsen mot Taliban, og fra oktober 2001 ble Talibans posisjoner gjenstand for omfattende bombetokt. Talibans styrker ble raskt nedkjempet, og grupperinger under ledelse av den såkalte Nordalliansen inntok Kabul i november 2001, med støtte av USA. Både al-Qaidas leder Osama bin Laden og Talibans leder, mullah Omar, kom seg unna. Parallelt med at afghanske styresmakter, under ledelse av Hamid Karzai, bygde opp politiske og administrative strukturer, gjenvant Taliban motstandskraft i årene som fulgte. Krigen utvidet seg etter hvert til store deler av landet.

Med fullmakt fra FN valgte en rekke NATO-land, herunder Norge, å bistå USA ved å sende militært personell og utstyr til Afghanistan. Norges bidrag var i begynnelsen i særlig grad av luftmilitær karakter. Senere ble blant annet kompetansebygging innen det afghanske politiet vektlagt. I årene 2005–13 hadde Norge et særlig ansvar for bedring av sikkerhetssituasjonen i Faryab-provinsen nordvest i landet.

Taliban har gjennomført en rekke angrep blant annet på offentlige bygg, bilkonvoier, afghanske og utenlandske sikkerhetsstyrker, FN-kontorer og ambassader. I tillegg har tiltagende bruk av selvmordsbomber tatt mange liv. Fram til 2014 var i alt 3423 utenlandske soldater drept i krigen i Afghanistan, herav 10 norske [1]. Tallene for andre ofre i krigen er usikre, men Taliban og andre motstandsgrupper har mistet svært mange krigere. Hertil kommer flere tusen sivile som enten er drept eller lemlestet.

NATO og regjeringen i Afghanistan ble enige om at det aller meste av utenlandske styrker skulle være ute av landet innen utgangen av 2014. I november 2013 ble USA og Afghanistan enige om hovedinnholdet i en sikkerhetspakt. Avtalen ble undertegnet av den nyvalgte presidenten Ashraf Ghani 30. september 2014, dagen etter at han ble innsatt som president.

Mange land var på 1990-tallet bekymret for slagkraften til det internasjonale terrornettverket al-Qaida, som ble etablert av Osama bin Laden i 1988.

Al-Qaida gjennomførte en rekke terrorhandlinger før 11. september 2001, i særlig grad rettet mot amerikanske interesser og borgere. Anslagene omfattet blant annet bombeangrep mot World Trade Center i februar 1993, mot USAs ambassader i Nairobi (Kenya) og Dar Es Salaam (Tanzania) 7. august 1998 og mot et amerikansk marinefartøy på Aden havn i Jemen i oktober 2000. Mest dødelig var angrepene mot ambassadene der bilbomber ble detonert nærmest synkront. I Nairobi ble i alt 224 mennesker, de fleste afrikanere, drept mens om lag 4650 ble skadet. I Dar Es Salaam ble 10 mennesker drept [2].

I 1996 flyttet bin Laden sin virksomhet til Afghanistan, hvor han etter hvert fikk beskyttelse av Taliban. Her kunne bin Laden uforstyrret forberede det som ble et vendepunkt i forholdet mellom det internasjonale samfunn og al-Qaida; terrorangrepene mot USA 11. september 2001.

Taliban hadde fra 1994 gradvis tatt makten over Afghanistan, og i 1998 kontrollerte organisasjonen landet, med unntak av et par provinser i nordøst. Taliban fremsto for afghanerne som et troverdig alternativ da landet var rammet av en blodig og ødeleggende borgerkrig tidlig på 1990-tallet. Organisasjonen mottok mye støtte også fra Pakistan, ettersom pakistanske myndigheter mente at Taliban best kunne ivareta Pakistans sikkerhetspolitiske interesser i nabolandet. Pakistan, India, Iran, Usbekistan og Kina er de regionale aktørene i krigen i Afghanistan

Talibans bokstavtro tolkning av islam, med særlige konsekvenser for kvinner og jenter, førte til økende internasjonal fordømmelse. Fellesskapet med al-Qaida bidro i samme retning, og gjennom samarbeidet med Taliban kunne bin Laden drive sine treningsleire, som etter hvert fikk deltakere fra en rekke land i Sentral-Asia og det nordlige Afrika.

Taliban innså imidlertid allerede før 11.september 2001 at deres nærhet til bin Laden kunne gi dem problemer, men blant annet fordi USA ikke anerkjente Taliban, viste det seg umulig å få til en dialog om hva som skulle gjøres med al-Qaidas leder. Amerikanske myndigheter krevde bin Laden utlevert, men Taliban avviste dette med henvisning til at det ikke forelå dokumentasjon som beviste beskyldningene mot ham. Taliban foreslo at organisasjonen Den islamske konferanse skulle få regissere rettslige tiltak mot bin Laden, men forslaget ble avvist som lite troverdig av USA. Bare dager før bombingen av Afghanistan ble innledet, foreslo Taliban at bin Laden skulle stilles for en afghansk domstol, forutsatt at det ble fremlagt dokumentasjon som knyttet ham til terroranslaget mot USA. På amerikansk hold ble forslaget avvist, og det samme var tilfellet med forslaget Taliban fremsatte etter at bombingen var i gang; uavhengig av beviser skulle bin Laden utleveres til et tredjeland, mot at USA til gjengjeld stoppet bombingen av Afghanistan. For USA forelå det bare ett alternativ; krig mot landet som hadde gitt bin Laden det husly han trengte for å planlegge og gjennomføre udåden 11. september.

Med bred internasjonal støtte ledet USA gjengjeldelsen mot al-Qaida og Taliban etter terrorangrepet 11. september 2001. 7. oktober samme år startet amerikanske og britiske styrker omfattende bombetokt i landet, i første rekke mot områder hvor man antok at Taliban og al-Qaida hadde sine baser; heriblant områdene rundt Kabul, Jalalabad nær grensen til Pakistan og Kandahar i sør, hvor Taliban hadde hatt sitt hovedkvarter. USA ga også militær støtte til den såkalte Nordalliansen, en tadsjikledet paraplyorganisasjon av politiske fraksjoner nord i landet, som kjempet mot Taliban. 

I løpet av få uker ble store deler av Talibans styrker nedkjempet. Mange overga seg eller flyktet, andre ble drept i kamper, og et stort antall ble tatt til fange. Av disse ble flere hundre senere internert i den amerikanske basen Guantánamo på Cuba. Per 2014 hadde i alt 779 fanger sittet internert siden 2001 [3], hvorav i overkant av 130 uten rettssak og dom. Våren 2015 var det fortsatt nærmere 200 fanger på basen.

Den massive bombingen hadde primært politiske og militære mål, men de sivile kostnadene var omfattende. Hertil kom betydelige brudd på internasjonale lover vedrørende behandling av krigsfanger. Eksempelvis ble flere hundre fanger nord i landet kvalt under rettsstridig transport i containere.

Taliban og al-Qaidas tropper flyktet fra Kabul 12. november, og dagen etter ble hovedstaden erobret av Nordalliansen i allianse med utenlandske, og da særlig amerikanske styrker. al-Qaida regrupperte og forskanset seg blant annet i hulekomplekset Tora Bora ved grensen til Pakistan. 

I samråd med FN arrangerte den tyske regjeringen i november/desember 2001 et møte i Bonn for å drøfte Afghanistans fremtid etter avsettelsen av Taliban. Møtet var dominert av Nordalliansen, og for å dempe motsetningene ble man enig om å danne en provisorisk regjering under ledelse av pashtuneren Hamid Karzai. Møtet sa seg innforstått med at en internasjonal styrke på om lag 11 500 mann, ledet av USA, fortsatte jakten på bin Laden og restene av Taliban.

I juni 2002 var 1600 utsendinger fra alle Afghanistans provinser samlet til en rådsforsamling i Kabul, en Loya Jirga. Hamid Karzai ble valgt til midlertidig president. Kort tid etter utpekte han en overgangsregjering hvor Nordalliansens innflytelse ble noe redusert. Med støtte fra FN, Norge og andre land søkte afghanske myndigheter å bygge bærekraftige forvaltningsorganer. En rekke nye lover og et nytt pengesystem ble vedtatt.

I januar 2004 ble Afghanistans nye grunnlov vedtatt av en rådsforsamling på 502 medlemmer, hvorav 100 kvinner. Grunnlovsmøtet var preget av harde konfrontasjoner, særlig mellom ulike etniske grupper. Karzai fikk vedtatt et presidentstyre med vide fullmakter, selv om ledere for sterke lokale grupperinger, deriblant mange krigsherrer, hadde ønsket en motvekt i form av et innflytelsesrikt parlament med en statsminister som daglig leder av regjeringen. Forfatningen banet imidlertid vei for demokratiske valg på nasjonalforsamling og president.

USA fikk støtte til krigføringen av allierte, både innen- og utenfor NATO, og mange regnet med at krigen ville bli kortvarig. Dette var en oppfatning som gradvis måtte revideres. Norge deltok med F-16 kampfly fra en base i Kirgisistan samt med mindre spesialenheter i koalisjonsstyrkene fram til høsten 2003. På dette tidspunktet var det klart at Taliban var i ferd med å gjenoppbygge sin organisasjon, som i økende grad stod bak nye geriljaanslag, særlig i grensestrøkene mot Pakistan.

Den amerikanske krigføringen, og da særlig gjentatte overgrep mot sivile, var upopulær i store deler av befolkningen både i Afghanistan og i Pakistan, og det lyktes Taliban å utnytte denne misnøyen til å rekruttere nye tilhengere.

Ved siden av USAs styrker, som særlig konsentrerte sin virksomhet sør i landet gjennom Operation Enduring Freedom, bygde ulike land opp en fredsbevarende styrke med FN-mandat, kalt International Security Assistance Force (ISAF). ISAF ble fra årsskiftet 2001/02 stasjonert i Kabul for å beskytte den provisoriske regjeringen og fremme sikkerhet i hovedstaden.

I august 2003 overtok NATO kommandoen over ISAF, som da omfattet om lag 5000 soldater og offiserer. Noen måneder senere ble en ISAF-enhet for første gang stasjonert utenfor Kabul, nærmere bestemt i byen Konduz nord i landet. Midt på 2000-tallet var Afghanistan således i fokus for flere internasjonale aktører; en rekke enkeltland, NATO og ISAF. Høsten 2005 vedtok regjeringen Stoltenberg at all norsk militær innsats i Afghanistan skulle knyttes opp til ISAF.

Parallelt med stridigheter mellom ulike maktsentra i provinsene styrket Taliban seg. Økte motsetninger mellom Kabul-styret og enkelte mektige krigsherrer, også mellom sistnevnte, muliggjorde økt narkotikatrafikk og annen kriminalitet. Særlig dramatisk ble veksten i produksjon av opium, som Afghanistan gradvis er blitt verdens fremste produsent av.

Krigsherrenes private militser, som i høy grad var finansiert av narkotikahandel, ble i 2003 antatt å ha minst 100 000 mann under våpen, mens regjeringshæren på dette tidspunkt omfattet om lag 5000 soldater. Arbeidet med å bygge opp en nasjonal forsvarsmakt på 70 000 mann tok til i 2003. Samtidig lanserte FN en ambisiøs plan - Disarmament, Demobilisation and Reintegration programme (DDR) - med sikte på å redusere krigsherrenes militærmakt og politiske innflytelse. Målsettingen var å avvæpne militssoldatene, for deretter å føre dem tilbake til sivil virksomhet, eventuelt til den nye nasjonalhæren.

Mens landet i år 2000 stod for 70 prosent av verdens opiumproduksjon, var myndighetenes og relevante internasjonale instansers anslag i 2015 på hele 90 prosent. Dette til tross for at særlig FN og USA har brukt enorme beløp i forsøk på å bekjempe produksjonen. I motsetning til erfaringene fra Thailand og Laos har man måttet konstatere at bøndene i liten grad har latt seg friste av støtte til alternativ produksjon, som druer, epler eller safran, når inntektene fra slike og tilsvarende produkter i gjennomsnitt er en sjudel av det de kan oppnå ved dyrking av valmueplanter. Bakteppet for bøndene er ofte ekstrem fattigdom, låneopptak som har satt dem i gjeld og omfattende korrupsjon, blant annet i lokale instanser som er ment å skulle bekjempe produksjon, salg og transport av narkotika. I områder som kontrolleres av Taliban er det ofte fritt fram, gjerne etter at bøndene har betalt en avgift til Taliban.

Afghanistan har neppe noen gang hatt et sterkt sentralisert styre. De enkelte provinser har i utstrakt grad vært styrt og kontrollert av lokale krigsherrer med egne militære enheter, som også har krevd inn skatter og avgifter fra lokalbefolkningen. Innbyggernes forventninger og lojalitet har mer vært knyttet til krigsherrene, provinsguvernørene, klaner og andre lokale enheter enn til makthaverne i Kabul.

President Karzai forsøkte å begrense krigsherrenes makt, blant annet ved å trekke flere av dem inn i regjeringen, men reelt sett har dette hatt liten betydning. Tross ny lovgivning, nytt parlament samt skatte- og avgiftsreformer, er Afghanistan fortsatt et lappeteppe av små riker og regioner som i utstrakt grad er, og ønsker å være, selvstyrte.

Norge har siden årsskiftet 2001/2002 bidratt militært i Afghanistan, og omlag 7000 nordmenn har så langt deltatt i krigen. Engasjementet har vært begrunnet langs fire linjer; (1) anmodning fra FN og den afghanske regjeringen, (2) solidaritet med andre NATO-land, (3) frykten for at Afghanistan på nytt kastes ut i en blodig borgerkrig, som også vil kunne destabilisere regionen samt (4) den betydning et stabilt Afghanistan vil ha også for Norge.

Norge hadde i 2002 ledervervet i Afghan Support Group (ASG), en solidaritetsorganisasjon for 15 land og EU, og var aktivt med i dialogen med afghanske myndigheter om landets utvikling. I årene 2002–03 mottok Afghanistan mer norsk bistand enn noe annet land, vel 700 millioner kroner, samtidig som Norges militære bidrag kostet vel én milliard kroner.

I november 2001 sendte Norge stabsoffiserer til USAs sentralkommando som hadde det øverste militære ansvaret for å sette i verk Operation Enduring Freedom, og ved årsskiftet 2001/2002 var de første norske soldatene på plass i Afghanistan. Minerydderne var den første norske operative styrken og oppgaven var blant annet å sikre flyplasser. Norge deltok i Operation Enduring Freedom med ett transportfly og sendte i 2003 seks F-16 til landet.

Soldater fra Hærens Jegerkommando og Marinerjegerkommandoen var de viktigste norske bidragene til OEF. Spesialstyrkene utførte rekognosering og etterretningsoppdrag og kom ved flere anledninger i kamp med opprørssoldater fra Taliban og al-Qaida [4] og [5]. 

Norge deltok i ISAF fra tidlig i 2002. I den tidligste fasen bidro Norge blant annet med eksplosivteam og transportkontroll på flyplassen i Kabul (2002) samt en kirurgisk enhet og et brann- og havarilag (2004–05). Det norske militære bidraget til krigføringen i Afghanistan ble kraftig utvidet i desember 2003 da 200 mann fra Telemark bataljon sluttet seg til ISAF i Kabul. ­­­­­­­Samtidig bidro Norge fra starten av dette året med en såkalt sivilmilitær samarbeidsenhet innen ISAF. Enheten bygget skoler og var med og utbedret annen infrastruktur. Denne innsatsen, som ble avviklet etter et par år, var omstridt og ble kritisert av ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) som mente at en blandet sivilmilitær innsats utsatte NGO-ene for økt risiko.

I årene 2005–13 hadde Norge et særlig ansvar for bedring av sikkerhetssituasjonen i Faryab-provinsen nordvest i landet. Fra bygging av afghansk militær kapasitet, ble fokus etter hvert satt på støtte til afghanske sikkerhetsinstitusjoner, herunder hæren og politiet [4] og [5].

I 2013 undertegnet Norge en avtale om å gi 750 millioner kroner i bistand til Afghanistan i løpet av en treårsperiode, noe som førte landet i toppsjiktet blant mottakerne av norsk bistand. Tiltagende korrupsjon og vold mot kvinner, også innen politiet, gjorde imidlertid at Norge i statsbudsjettet for 2014 [6] reduserte bistanden til landet med 50 millioner kroner.

Ifølge Global peace index 2013 fra Institute for Economics and Peace var Afghanistan i 2013 verdens nest mest urolige land, etter Somalia [7]. Et styrket Taliban har de siste årene påført sentralregjeringen og utenlandske styrker betydelige tap. Virkemidlene har i særlig grad vært veibomber, granatangrep, selvmordsbomber og bakholdsangrep. Målene for anslagene har vært afghanske og utenlandske sikkerhetsstyrker, offentlige kontorer, ambassader, restauranter og hoteller som utlendinger jevnlig frekventerer samt FNs bygg og kjøretøy. 

I mange land som har hatt militære styrker i Afghanistan, er det uenighet og usikkerhet om verdien av den krigen som er gjennomført – og fortsatt pågår. I en omfattende undersøkelse i USA på nyåret 2014 mente 38 prosent av amerikanerne at krigføringen i Afghanistan «for det meste» har vært en suksess, mens 52 prosent mente at man ikke har nådd målene for engasjementet [8].

Den utenlandske innsatsen i Afghanistan har medvirket til at om lag åtte millioner barn får skolegang, at studenter kan søke seg til 22 universiteter/høyskoler og at kvinner i betydelig grad får arbeid innen offentlig og privat virksomhet. Landet har fått bedre forvaltningsstrukturer og en nasjonal hær med rundt 200 000 mann. Men Afghanistan preges av enorme mangler innen helsesektoren, av store svakheter på det rettslige og humanitære området og av omfattende korrupsjon. Etniske konflikter og Talibans gjenerobring av tidligere posisjoner skaper berettiget frykt særlig blant kvinner og jenter, og bidrar til økende sikkerhetsproblemer. 

USA har i tidsrommet 2001–13 bevilget bistand i størrelsesorden 4000 milliarder kroner til Afghanistan, og også en rekke andre land har bevilget betydelige beløp til militære og sivile formål. Det er likevel bredt erkjent at det var en alvorlig feil at den internasjonale styrken, og da særlig USA, de første årene etter 2001, hadde nærmest ensidig fokus på en snarlig militær seier - på bekostning av utviklingsprosjekter, landbruk og småindustri som kunne ha gitt befolkningen arbeidsplasser og tro på en bedre fremtid. 

I perioden 2001–13 er om lag 3500 utenlandske soldater drept i Afghanistan, de fleste amerikanere. Ved utgangen av 2013 hadde i alt 10 norske militære mistet livet, mens eksempelvis Danmark mistet 43. [1].

Det foreligger ikke offisielle tall for drepte afghanere, men landet har mistet mange militære, politifolk og sivile. En indikasjon på omfanget av sivile afghanske tap gir tallene fra United Nations Assistance Mission in Afghanistan (UNAMA), som i sin siste rapport (februar 2014) skriver at 14 064 sivile er drept siden 2009. Ifølge organisasjonen døde 2959 sivile i 2013, mens 5656 ble skadet, noe som var en økning både i antall døde og skadede fra 2012 [9]. Alvoret understrekes av at antallet er stigende og at statistikken er forbundet med betydelige mørketall. Såkalte feilbombinger fra utenlandske styrker samt nattlige operasjoner hvor utenlandske spesialstyrker går inn i afghanske hjem, innvirket negativt på forholdet mellom president Karzai og ISAF/USA.

En av de verste «feilbombinger» i Afghanistan fant sted 3. oktober 2015 i provinshovedstaden Kunduz, nord i landet. Etter noen dagers tvil og delvis fornektelse erkjente myndighetene i USA at amerikanske bombefly stod bak angrepet mot et sykehus i byen. 30 personer, hvorav mange leger og pasienter, også barn, ble drept. 12 av dem som mistet livet arbeidet for Leger uten Grenser (MSF). President Obama overbrakte beklagelse og kondolanser til Afghanistans president og til ledelsen i MSF, som på sin side kalte bombingen en krigsforbrytelse. Dette blant annet under henvisning til at sykehuset var tydelig merket og at den amerikanske militære ledelsen var gitt informasjon om sykehusets nøyaktige beliggenhet. Både amerikanske og afghanske myndigheter, samt NATO, har startet granskning av det fatale bombeangrepet. Leger uten Grenser har krevd en uavhengig granskning, og har besluttet å trekke seg ut av Kunduz - Afghanistans femte største by.

I slutten av november 2015 ble funnene i USAs militære granskning av bombingen offentliggjort i NATOs hovedkvarter i Kabul. Rapportens hovedkonklusjon var at bombingen skyldtes «menneskelige feil, prosedyrefeil og teknisk svikt». Militærflyets besetning forvekslet det angivelige målet, en påstått Taliban-base, med sykehuset hvor mer enn 100 pasienter var innlagt. Leger uten Grenser avviste rapportens forklaring, og viste igjen til den presise informasjon om sykehusets beliggenhet som var gitt USAs militære ledelse kort tid før tragedien fant sted. Organisasjonen opprettholder derfor sitt krav om en uavhengig granskning.

Både norske, danske og svenske militære har tatt afghanske liv uten at antall og omstendigheter alltid er klarlagt. I opinionen og på politisk hold har man iblant krevd større åpenhet om denne siden av krigen i Afghanistan, senest på nyåret 2014 ble det eksempelvis i Sverige krevd at Riksdagen får en orientering om hva det innebærer at landets militære har drept «noen dusin afghanere» [10]. I november 2014 oppnevnte regjeringen et utvalg som skulle evaluere og trekke lærdom av Norges militære og sivile innsats i Afghanistan 2001–14. Utvalget, som ble ledet av tidligere statsråd Bjørn Tore Godal, avla sin rapport 6. juni 2016. Utvalget rettet betydelig kritikk mot sider ved Norges engasjement i Afghanistan. Blant annet fastslo utvalget at et av hovedmålene – å bidra til bygging av en stabil og demokratisk stat gjennom langsiktig bistand og fredsdiplomati – ikke er nådd. Samtidig påpekte utvalget svak forvaltning av betydelige bistandsbeløp, noe som indirekte trolig har bidratt til omfattende korrupsjon. 

Mens ISAF på det meste besto av militære styrker fra i alt 51 land startet flere av disse i 2010 å forberede uttrekning av sine tropper. Enighet mellom NATO og den afghanske regjeringen tilsa generell uttrekning innen utgangen av 2014. Samtidig arbeidet amerikanske myndigheter for å kunne beholde en kontingent soldater i Afghanistan, og noen land, heriblant Norge, sa seg interessert i fortsatt å ha noe personell der. Fra norsk side gjaldt dette i første rekke bidrag til opplæring og trening av afghanske sikkerhetsstyrker og -institusjoner.

Ved utgangen av 2013 hadde USA i alt 46 000 soldater i Afghanistan, mens øvrige medlemmer av NATO samt andre land til sammen hadde omkring 26 000. Da afghanske militære styrker i desember 2014 overtok ansvaret for sikkerheten i landet, ble NATO gitt et nytt oppdrag; Resolute Support Mission (RSM). Den nye styrken, som er operativ fra 1. januar 2015, var forutsatt å virke ut 2016, men ble i 2016 vedtatt videreført ut 2017. Den besto ved inngangen til 2017 av ca. 13 300 soldater fra 39 land; langt de fleste (ca. 7000) fra USA. Norge har stilt bidrag til RSM fra starten, men et tak på 75 soldater. I 2016 var tallet ca. 50, dels personell fra spesialstyrkene, dels stabsoffiserer, så vel som et mindre sanitetselement.RSMs hovedoppgave er å bistå afghanske myndigheter, både sivilt og militært, med rådgivning og opplæring.

President Obama fremholdt i januar 2015 at de siste amerikanske soldater vil bli trukket ut fra Afghanistan innen utgangen av 2016. Etter et møte i mars 2015 med Afghanistans nyvalgte president, Ashraf Ghani, justerte Obama tidsplanen for tilbaketrekningen av amerikanske soldater fra Afghanistan. Det nye oppsettet innebærer at om lag 9 800 amerikanske soldater vil bli værende i USA utover president Obamas regjeringstid samtidig som den endelige tilbaketrekningen blir utsatt. Bakteppet for endringen er dels betydelig økning i sammenstøt mellom afghanske regjeringssoldater og ulike motstandsgrupper, dels ønsket om fortsatt bruk av droner, særlig i grensestrøkene mellom Afghanistan og Pakistan. Krigføring basert på droner krever militære baser i Afghanistan.

I oktober 2013 ble det oppnådd prinsipiell enighet mellom Afghanistan og USA om en sikkerhetspakt, Bilateral Security Agreement, BSA. Pakten skal gi USA rett til å opprettholde militære styrker i Afghanistan i et tiårsperspektiv, hovedsakelig knyttet til opplæring av afghansk personell og gjennomføring av felles antiterroraksjoner. Pakten er blant annet ment å verne om afghansk suverenitet, og USA skal bistå i tilfeller av utenlandske anslag mot landet.

Karzai signerte ikke avtalen, men uttalte at dette ble opp til Afghanistans neste president som ble valgt i april 2014. Bakgrunnen skulle være at han ikke var overbevist om at USA ville innfri afghanske forventninger ettersom landet har nære forbindelser også med Pakistan, som Karzai oppfattet som en mulig militær trussel. Hertil kom at avtalen ikke bare ville tillate USA å ha militære baser i Afghanistan, den ville også gi amerikansk militært personell immunitet fra mulig straffeforfølgelse etter afghansk lov. Dette punktet var omstridt og bidro til at forhandlingene trakk ut. På den annen side gikk amerikanerne under drøftingene med på å stoppe uanmeldte husransakelser «unntatt i helt spesielle tilfeller».

Siktemålet var at avtalen formelt skulle inngås innen utgangen av 2013, og utkastet ble behandlet i ulike instanser i Afghanistan, herunder av en såkalt loya jirga som var samlet i slutten av november 2013. Jirgaen ga sin tilslutning til en rask formalisering av avtaleutkastet, mens Taliban på sin side fordømte vedtaket, og karakteriserte pakten som en «slaveriets pakt».

Karzai ikke bare unnlot å signere avtalen, han stilte også nye krav. I tillegg til kraftige utfall mot sider ved amerikanernes atferd i landet, krevde han at USA må løslate 19 afghanske fanger fra Guantánamobasen på Cuba. Dette ble fordømt av sentrale deltagere på loya jirgaen, som viste til at de afghanske kravene overfor USA var innfridd, og at en ytterligere utsettelse var imot afghanske interesser. Deres frykt var at USA, uten avtale, ikke bare ville vurdere utrekning av alle sine styrker innen utgangen av 2014, men at også årlig militær og sivil bistand i størrelsesorden åtte milliarder dollar ville stå i fare. Det første beviset på at denne frykten var reell kom i januar 2014 da Kongressen halverte den sivile bistanden til om lag 6,8 milliarder kroner sammenlignet med bevilgningen for 2013. Det formelle argumentet var at Afghanistan ikke er i stand til å håndtere så mye bistand som landet tidligere har mottatt fra USA til gjenoppbygging.

Karzais skepsis mot avtalen med USA var uttrykk for tvil om amerikanske offiserer ville respektere avtalens krav til militær atferd, men dette som andre deler av presidentens begrunnelse utløste frykt blant afghanske militære som anså amerikansk assistanse som en nødvendighet i kampen mot Taliban. For øvrig var Karzai opptatt av ikke å bli husket som statssjefen som tillot et langsiktig utenlandsk militært opphold i landet, et høyst sensitivt spørsmål i Afghanistan. I tråd med dette løslot Karzai i februar 2014, til protester fra USA og NATO, 65 politiske fanger som lenge hadde vært internert i Afghanistan uten lov og dom. USA hevdet at fangene står bak drap både på afghanske sivile og militære samt på ISAF-soldater, mens den afghanske riksadvokaten begrunnet løslatelsen med mangel på bevis mot dem. Påbegynte sonderinger om fred mellom Karzai og Taliban bidro også til den afghanske presidentens stadig skarpere tone overfor USA.

På NATO-toppmøtet i Chicago i mai 2012 ble det oppnådd enighet om at den afghanske nasjonale hæren (ANSF) ville ha et årlig behov for støtte utenfra i størrelsesorden 4,1 milliarder dollar. Senere oppjusterte NATO behovet til seks milliarder, blant annet under henvisning til at antall personell innen hæren hadde økt fra 220 000 til 350 000. Det afghanske kravet var omstridt innen NATO. Dette dels fordi man stilte spørsmål ved antall reelle soldater, dels på grunn av usikkerheten omkring afghansk signering av ovennevnte sikkerhetspakt, BSA, mellom Afghanistan og USA. Sistnevnte spørsmål ble imidlertid avklart da Ashraf Ghani, Afghanistans nye president, signerte BSA allerede dagen etter at han tiltrådte i september 2014.

• iCasualties: Drepte soldater fra USA og koalisjonen
• Utenriksdepartementet: Kronologisk utvikling av det norske styrkebidraget i Afghanistan