Den egyptiske presidenten Gamal Abd al-Nasser (til høyre) sammen med Muammar al-Gaddafi i 1969. Bildet er tatt av en fotograf for den egyptiske avisa al-Ahram, og er ikke lenger underlagt opphavsrett i Egypt etter Intellectual Property Law 82 (2002).

. fri

Muammar al-Gaddafi, libysk offiser og politiker. Gaddafi var Libyas statssjef fra 1969 til august 2011, da han de facto ble avsatt som følge av borgerkrigen i Libya. Muammar al-Gaddafi ble drept 20. oktober 2011.

Gaddafi var den ubestridte leder av Libya etter kuppet som avskaffet monarkiet, og førte en langt på vei eneveldig og eksperimentell politikk preget av hans egne ideologiske tanker. I innenrikspolitikken søkte han å finne en tredje vei mellom kapitalisme og kommunisme – en form for islamsk sosialisme – og å avskaffe den tradisjonelle statlige struktur.

Utenrikspolitikken var preget av arabisk nasjonalisme, kamp mot Israel og ambisjon om panarabisk lederskap, så vel som støtte til opprørsgrupper og frigjøringsbevegelser i store deler av verden, deretter av afrikansk enhet.

Muammar al-Gaddafi var sønn av en fattig beduin, født utenfor Sirte under andre verdenskrig, enten i 1942 eller 1943. Gaddafi skal ha blitt født i et telt i ørkenen; som statssjef gjorde han et poeng av å være av enkel byrd, etterleve beduinenes nærhet til ørkenen, og følge deres tradisjoner, blant annet ved å motta besøkende i et telt.

Han gikk på skole i Sabha i Fezzan, hvorfra han ble utvist på grunn av politisk aktivisme, og flyttet deretter til Misrata for å fullføre videregående utdanning, før han studerte historie ved universitetet i Benghazi. Han droppet ut derfra og gikk inn i hæren, for å begynne ved militærakademiet samme sted i 1963. Han gikk ut som sambandsoffiser i 1965. Året etter ble han sendt til Storbritannia for videre militær utdanning.

Som ung offiser ble Gaddafi påvirket av revolusjonen i nabolandet Egypt i 1952, og særlig av den arabiske nasjonalistlederen Gamal Abdel Nasser, som kom til makten ved å styrte monarkiet der. Allerede på krigsskolen dannet han i 1964 en gruppe av frie offiserer, inspirert av de unge offiserene i Egypt.

Sammen med en indre kjerne medsammensvorne arbeidet Gaddafi for et tilsvarende maktskifte gjennom å styrte monarkiet i Libya. Etter lang tids planlegging og flere utsettelser ble kuppet gjennomført 1. september 1969, ledet av kaptein Gaddafi. Det møtte i praksis ingen motstand, og kuppmakerne avskaffet monarkiet og avsatte kong Idris, og innsatte seg selv gjennom et revolusjonsråd ledet av Gaddafi.

Gaddafi ble deretter sittende som Libyas statssjef fram til han selv ble avsatt etter opprøret i 2011. Selv brukte han ulike titler, men ikke president, hvilket han heller ikke ble utropt til eller valgt som. Han lot seg heller aldri forfremme ut over obersts grad. Han overlot i perioder, i navnet, styringen av landet til andre. Men han forble øverstkommanderende for de væpnede styrker, og i realiteten beholdt han hele tiden makten.

Det var flere kuppforsøk mot Gaddafi, og et passasjerfly skal i 1980 ha blitt skutt ned av et fransk jagerfly over Italia – etter at det ble forvekslet med et fly Gaddafi skulle være om bord i på vei til Polen.

Gaddafi var opptatt av å ta en lederposisjon i den arabiske verden, og ta over den sterke stillingen til Nasser, etter at han døde i 1970. Selv om han ble en på mange måter toneangivende leder i regionen, var han aldri samlende, og fikk aldri den ledende rolle han tilså seg selv.

I 1999 fikk han gjennomslag for en nærmere samling av afrikanske stater, da han var pådriver for Afrikanske union, som han ble valgt til den første leder av.

Gaddafi insisterte på at maktovertakelsen i 1969 ikke kun var et militærkupp, men en genuin revolusjon. Den skulle fundamentalt forandre det libyske samfunn – og inspirere først den arabiske verden, deretter andre land i den tredje verden. Samtidig som han førte en radikal politikk, blant annet i forhold til å slippe kvinner til i utdanning og yrkesliv, var han preget av verdiene i det arabiske og libyske samfunnet, og framfor alt av islam.

Gaddafi anså seg selv som en politisk tenker, og utformet en egen ideologi, den tredje universelle teori. Denne ble forsøkt beskrevet gjennom en serie skrifter, som fra 1975 ble utgitt som den «Grønne bok». Herigjennom ble grunnlaget for et helt nytt samfunnssystem i Libya lagt, med direkte demokrati basert på islam. Landet ble en jumuhriyya, utlagt som et folkestyre – med strukturer som skulle sikre at den politisk makt lå hos folket, og at den ble utøvd nedenfra.

I praksis ble systemet vel så mye et kontrollapparat som et folkestyre, og det tillot Gaddafi å lede landet uten åpen opposisjon. Etter hvert ble mer og mer makt samlet hos ham selv og den nære familie, ikke minst sønnene, og mindre hos revolusjonsstrukturene.

I yngre år, og de første par tiårene av sitt styre, var al-Gaddafi sterkt influert av – og selv en eksponent for – panarabisme. Han var en sterk talsmann for arabisk enhet, og søkte å forene arabiske stater, kulturelt, politisk og økonomisk. Samtidig var han var på kollisjonskurs med enkelte ledere, særlig Anwar al-Sadat i Egypt og Saddam Hussein i Irak, og bidro gjennom sin radikalisme og uberegnelighet også til splittelsen i den arabiske verden.

Selv om han mislykkes i å ta en ubestridt lederrolle fikk han innflytelse særlig gjennom økonomisk og militær støtte til ulike grupperinger i flere arabiske land. Men front mot vestlig imperialisme generelt og Israel og sionismen spesielt, ga han støtte til ulike gerilja- og terroristgrupper flere steder i verden, derunder radikale palestinske grupper som var i opposisjon til den mer moderate Yasir Arafat. Han støttet flere frigjøringsorganisasjoner, blant annet i det sørlige Afrika og i Mellom-Amerika, såvel som i Eritrea og Sudan.

Etter kuppet førte han en kompromissløs anti-vestlig og anti-israelsk politikk, og fikk allerede i 1970 de amerikanske og britiske militærbasene fjernet fra landet. Deretter stilte han strengere krav til utenlandske oljeselskaper, som først måtte betale høyere avgifter til den libyske stat, og som deretter ble nasjonalisert. Han søkte også å viske ut sporene etter den italienske kolonialismen, og gjenværende  italienere ble utvist; det samme gjaldt den jødiske befolkningen.

På 1990-tallet foretok han en politisk kursendring, med liberalisering av økonomien, som også la en del av grunnlaget for en senere normalisering av forholdet til Vesten. Denne skjøt fart etter terroranslaget mot mål i USA i septemer 2001, da Gaddafi var blant de første til å tilby samarbeid i å finne de ansvarlige, avsverget terrorisme og avviklet Libyas program for masseødeleggelsesvåpen.

I 2009 besøkte han USA for første gang da han talte i FNs hovedforsamling. Selv om han 2011 igjen ble omtalt som en diktator i Vesten, møtte flere vestlige statsledere ham de seneste år, blant dem USAs utenriksminister Condoleezza Rice, Storbritannias statsminister Tony Blair og presidentene Silvio Berlusconi og Nicolas Sarkozy, fra henholdsvis Italia og Frankrike. Fortsatt pleide han kontakt med andre radikale ledere, og fremmet i 2009 et forslag, sammen med president Hugo Chávez i Venezuela, om en søratlantisk allianse som motvekt mot NATO.

I radikale kretser, i mange deler av verden, fikk Gaddafi en slags heltestatus, som støttespiller til undertrykte. I regjeringskretser, særlig i Vesten, men også i mange land der de sittende regimer følte seg truet av hans støtte til opprørere, ble han i tiltagende grad ansett som et uromoment, til dels en fare. Dette ble ikke minst tilfellet etter hvert som Libya sto bak terroraksjoner, særlig på 1980-tallet. Innenlands ble mange av hans sosiale reformer godt mottatt, men misnøyen vokste med økonomiske problemer og vedvarende undertrykking. Det vokste i 1980- og 1990-årene derfor fram motstand mot Gaddafis styresett. Denne ble slått ned, helt til folkeopprøret startet i Benghazi i februar 2011, og som førte til at han ble fjernet i august, og drept i oktober.

Etter at opprørsstyrkene i august inntok hovedstaden Tripoli var det lenge uklart hvor al-Gaddafi oppholdt seg, til det ble kjent at han ble tatt til fange under de siste kampene i Sirte. Her ble han så ble drept, 20. oktober 2011, etter at konvoien han var med i ble oppdaget gjennom overvåkning fra NATO-styrkene i Operation Unified Protector, og beskutt. Han ble tatt i live, men drept kort tid etterpå. Fra flere hold er det fremmet krav om at omstendighetene rundt hans død skulle etterforskes. Etter drapet ble levningene av den tidligere statslederen lagt til offentlig skue i et kjølelager i Misrata, før han ble begravd i en umerket grav i ørkenen. I juni 2011 ble han anklaget for forbrytelser mot menneskeheten av Den internasjonale straffedomstolen i Haag.

Da han ble avsatt, var Gaddafi den lengst regjerende statssjef i den arabiske verden, med 42 år ved makten.

Gaddafi ble opplevd som en uberegnelig og eksentrisk leder, som forega å leve et enkelt liv i beduintradisjonen, men som omga seg meg omfattende luksus; familien opparbeidet seg en betydelig formue gjennom kontroll med forretningsforetak. Han ble også kjent for å omgi seg med en kvinnelig livgarde, Amazon-garden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.