Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons (OPCW), ble opprettet gjennom konvensjonen av samme navn og har sitt sete i Haag i Nederland. OPCW ble tildelt Nobels fredspris for 2013.

Konvensjonen om forbud mot kjemiske våpen ble inngått i 1993 og trådte i kraft i 1997. Konvensjonen forbyr utvikling, produksjon, anskaffelse, lagring, tilbakeholdelse, overføring eller bruk av kjemiske våpen.

Organisasjonen har fire viktige arbeidsområder:

  • ødeleggelse av alle eksisterende kjemiske våpen under internasjonal inspeksjon utført av OPCW;
  • overvåkning av den kjemiske industrien for å hindre at nye våpen finnes opp og settes i produksjon;
  • bistand og beskyttelse til medlemsstater som utsettes for trusler om bruk av kjemiske våpen;
  • fostring av internasjonalt samarbeid for å styrke konvensjonens iverksettelse og fremme fredelig bruk av kjemi.

Det arbeid som OPCW gjorde i Syria i 2013-2014 (se ekstern lenke nedenfor) er en god illustrasjon av hvordan organisasjonen arbeider.

130 land sluttet seg til avtalen i 1993, men det tok tid før avtalen ble formelt godkjent av de 65 som krevdes for at avtalen skulle tre i kraft. I 1997 var dette klart. Siden har de aller fleste medlemsland i FN sluttet seg til CWC-konvensjonen. 

Pr mars 2015 var det bare Angola, Egypt, Nord-Korea og Sør-Sudan som ikke var medlemmer av OPCW. Syria var helt fram til september 2013 heller ikke med i OPCW. De var på dette tidspunktet under etterforskning av OPCW for mistanke om bruk av kjemiske våpen mot sin egen befolkning, og søkte da om medlemskap. OPCW godkjente søknaden, effektivt fra 14. oktober 2013, under strenge betingelser for verifisert ødeleggelse av alle eksisterende kjemiske våpen i Syria i tiden fram til første halvår 2014. I oktober 2014 ble denne innsatsen i samarbeid med FN fullført, samtidig som OPCWs nærvær i Syria fortsetter med visse kontrolloppgaver.

Kjemiske våpen ble brukt i stor skala under første verdenskrig, med anslåtte ofre over 100 000. De har likevel ikke (såvidt vites) vært brukt siden, hverken under andre verdenskrig i Europa eller under noen av de mange andre krigene på 1900-tallet - helt fram til 1989. Da brukte Iraks regime under Saddam Hussein kjemiske våpen mot sin egen befolkning.

Mange avtaler for å begrense eller avskaffe kjemiske våpen ble inngått etter Første verdenskrig, men ingen oppnådde bred tilslutni8ng. Under Den kalde krigen var både USA og Sovjetunionen imot et forbud, trolig fordi de ikke hadde tillit til at en avskaffelse kunne verifiseres, slik at en kunne være sikker på at motstanderen ikke jukset. I 1968 lyktes Sverige i å få kjemiske våpen akseptert som en våpentype for nedrustningsarbeidet i Genève. Dette var første skritt på veien mot den avtalen som foreligger idag. 

På 1980-tallet la USA fram viktige avtaleutkast med krav om stedlig inspeksjon for verifisering. Ledende kjemisk industri ble nå også mobilisert til å delta. Sovjetunionen under Mikhail Gorbatsjov åpnet deretter også for å diskutere stedlig inspeksjon. Med nedtrappingen av Den kalde krigen kunne en begynne å forhandle konkret. Et endelig forslag til avtale ble klart i 1992 og godkjent i januar 1993. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.