Kanonbåt, fellesbetegnelse på krigsfartøyer av meget varierende størrelse og bestykning.

De første norske var rokanonbåtene fra slutten av 1700-tallet. Under krigen 1807–14 bygde norske verft mange rokanonbåter, betegnet kanonsjalupp og kanonjolle. Det ble også utrustet en noe større type, kanonskonnert. De fleste mariner hadde kanonbåter, særlig for forsvar av egen kyst. Etter hvert ble mer sjødyktige kanonbåter også satt inn i fjernere områder.

Fra 1870-årene fikk Norge kanonbåter av 1. og 2. klasse, drevet av dampmaskin: Sleipner, 1. klasse, 1877, 580 tonn, en 26 cm og en 15 cm kanon, 12 knop, og seks kanonbåter av 2. klasse, 233–276 tonn, hovedskyts en 12 cm kanon, 8–12 knop (senere ombygd til mineleggere og i tjeneste april 1940). En del rokanonsjalupper ble ombygd til kanonbåt av 3. klasse, utstyrt med dampmaskin og forut en riflet forladekanon. Siden kom to større kanonbåter av 1. klasse: Viking, 1891, 1120 tonn, to 15 cm kanoner og fire 65 mm kanoner; Frithjof, 1895, 1450 tonn, to 12 cm og fire 76 mm kanoner. Begge gjorde 15 knop.

De større kanonbåtene gikk etter hvert av bruk. Under og etter den annen verdenskrig bygde en rekke mariner små, hurtiggående motorkanonbåter (MKB), og fra 1970-årene forstod man med kanonbåter så å si utelukkende MKBer. De varierer i størrelse fra ca. 50 til 250 tonn, har dieselmotorer eller gassturbiner eller kombinasjoner av disse. Typene omfatter deplasementsbåter, planende båter og hydrofoilbåter. De hurtigste kommer opp i over 40 knop. De norske av Storm-klassen, bygd 1965–68, er på 138 tonn, gjør 32 knop, har en 75 mm kanon, en 20 mm luftvernkanon og 6 Pingvin-missiler.

Ettersom missiler i dag er hovedvåpenet på disse hurtiggående båtene, er betegnelsen kanonbåt gått av bruk og erstattet med missiltorpedobåt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.