Operation Desert Storm

Iraks invasjon av Kuwait 2. august 1990 hadde bakgrunn i forholdene mellom Irak og nabolandene Kuwait og Saudi-Arabia etter den første golfkrigen, mellom Irak og Iran i 1980–88. Den påførte Irak stor utenlandsgjeld, ikke minst til Kuwait og Saudi-Arabia. Iraks president Saddam Hussein la derfor press på de to nabolandene for å få hjelp; dels i form av ettergitt gjeld, dels som kompensasjon for hva irakerne anså var en innsats de hadde ytt på vegne av flere land for å stanse Irans innflytelse i regionen, men som Irak alene bar byrdene ved. Samtidig trakk Irak fram gamle territorielle krav på Kuwait, og anklaget landet for urettmessig å tilegne seg oljeinntekter fra et felt under felles administrasjon.

Operasjonen var forankret i FN-mandat gjennom flere resolusjoner fra Sikkerhetsrådet, herunder resolusjon nr. 660 (1990), vedtatt 2. august, som krevde irakisk tilbaketrekking fra Kuwait, og framfor alt nr. 678 (1990), vedtatt 29. november, som fastsatte fristen for irakisk tilbaketrekking. Resolusjon nr. 687 (1991), av 3. april 1991, anga våpenhvilens krav.

Operation Desert Storm hadde som oppdrag å frigjøre Kuwait fra irakisk okkupasjon. Den skulle dessuten bidra til å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet i regionen, framfor alt gjennom å redusere den militære trusselen fra det irakiske regimet.

Koalisjonsstyrkene som ble satt inn i Operation Desert Storm ble gradvis bygd opp gjennom Operation Desert Shield, fra august 1990 og ut året. Styrker fra 34 land deltok. Sjøstridskreftene omfattet fartøyer fra 15 land, inklusive Norge.

Operation Desert Storm startet med angrep på Iraks radarsystem, natt til 17. januar 1991. Dette innledet operasjonens første fase, som besto av en 38 dager lang luftkampanje støttet av beskytning fra marinefartøyer. Den lyktes i å uskadeliggjøre det irakiske forsvaret før fase to – en bakkeoperasjon – ble iverksatt, 24. februar. Landoperasjonen, ’Operation Desert Sabre’, var forventet å skulle ta 32 dager, men ble fullført på bare 100 timer. Da var de irakiske styrkene sterkt svekket, og var drevet bort fra grensen til Saudi-Arabia og ut av Kuwait.

Tidlig under krigen svarte Irak med motangrep ved bruk av Scud-missiler skutt mot Saudi-Arabia, Bahrain og Israel. USA utplasserte Patriot-raketter i Israel, og angrepene førte til bare mindre ødeleggelser. Iraks taktikk var å provosere fram israelske motangrep, og deltakelse i krigen på alliert side, noe som ville kunne ha ført til splittelse i koalisjonen. Patriot-batterier ble også utplassert til forsvar av King Khaled Military City i Saudi-Arabia, så vel som til Incirlik-basen i Tyrkia. En Scud-rakett rammet en amerikansk leir i Dhahran i Saudi-Arabia, og 28 amerikanske soldater ble drept. 29. januar gikk irakiske styrker inn i Saudi-Arabia og tok byen Al Khafji, nær grensen til Kuwait – før den ble gjenerobret av saudiske og qatariske styrker 31. januar

De irakiske styrkene trakk seg ut av Kuwait 26. januar; påfølgende dag gikk kuwaitiske styrker inn. 28. februar 1991 erklærte USAs president George H.W. Bush Kuwait for frigjort. Forhandlingene om våpenhvile ble innledet 1. mars, og Irak aksepterte betingelsene 6. april; våpenhvilen trådte formelt i kraft fra 11. april 1991. 

De allierte tapene var begrenset, med 211 falne. De irakiske tapene er anslått til inntil 100 000, med rundt 300 000 sårede; 60 000 irakiske soldater ble tatt til fange. Da de irakiske troppene trakk seg ut av Kuwait, stakk de rundt 700 oljebrønner i brann.

Se også artikkelen Golfkrigen 1990–91.

Operation Desert Storm ble gjennomført av en koalisjonsstyrke, hvorav størstedelen var underlagt USAs sentralkommando (CENTCOM), en annen del under den saudisk-ledede Joint Force Command (JFC). Totalt deltok rundt 737 000 soldater fra 34 land. Langt det største bidraget var fra USA, med ca. 532 000. Andre store troppebidragsytere var Storbritannia (45 000), Saudi-Arabia (40 000) og Egypt (35 000).

De norske styrkebidragene var  underlagt dansk (kystvaktfartøyet) og britisk taktisk kommando (sanitetskompaniet), men sto begge under overordnet nasjonal kommando, operativt gjennom Forsvarskommando Sør-Norge (FKS).

Overgangen til Operation Desert Storm medførte ny debatt, og norske myndigheter fastholdt at kystvaktfartøyet KV «Andenes» ikke skulle engasjere seg i krigshandlinger eller operere i krigssonen. Det var satt inn som støttefartøy til den danske korvetten «Olfert Fischer» for å bidra til å håndheve blokaden av Irak, og de to ble ikke definert som å være del av styrken som ble satt inn for å frigjøre Kuwait.

Innsettingen av et norsk sanitetskompani til Saudi-Arabia – etter at operasjon Operation Desert Storm var igangsatt – ble derimot uttalt å være en direkte støtte til koalisjonsstyrkene, og inngikk i operasjonen. Forslag om dette ble fremmet av regjeringen 25. januar 1991, som respons på en henvendelse fra Storbritannia.

Etter frigjøringen av Kuwait, og krigen var over, ble det besluttet å videreføre oppdraget til KV «Andenes» – for fortsatt å håndheve sanksjonene mot Irak – til i oktober 1991.

Norges militære bidrag til Operation Desert Storm besto av to kapasiteter:

Kystvaktfartøyet KV «Andenes»: Fartøyet forble i området etter å ha blitt satt inn i Operation Desert Shield, og fortsatte som støttefartøy for den danske korvetten «Olfert Fischer». Det opererte i Golfen fra sin base i Jebel Ali i Dubai, De forente arabiske emirater.

Sanitetskompaniet NorMedCoy/SA: Norwegian Medical Company/Saudi-Arabia ble satt inn som et mobilt, forsterket sanitetskompani med lett feltsykehus. Dette var forutsatt brukt kun i bakre rekker; kompaniet var forlagt i Al Jubail, Saudi-Arabia.

Norge bidro også med oljevernutstyr til Saudi-Arabia og materiellstøtte til Tyrkia (utlån av ABC vernemateriell og Sidewinder-raketter), og norsk militært personell deltok i NATOs overvåking av tyrkisk luftrom. Norge bisto også med humanitær assistanse i konfliktområdet. Dertil bidro skip under norsk flagg eller i norsk eie i utstrakt grad til transport av militært materiell og etterforsyninger samt drivstoff, vesentlig mellom USA og Golfen – på rent kommersielle vilkår, uten norske myndigheters medvirkning.

I forberedelsene til angrepet på Irak ble det besluttet at alle maritime enheter skulle være på havet innen 15. januar 1991, da FNs ultimatum til Irak utløp. KV «Andenes» seilte følgelig fra basen i Jebel Ali 12. januar. Oppdraget, sammen med den danske korvetten, var det samme som under Operation Desert Shield; kontakt og kontroll med skipsfarten i Golfen. Som støttefartøy for «Olfert Fischer» var hovedoppgven å etterforsyne dette.

De to fartøyene fortsatte patruljeringen etter at angrepet startet 17. januar; de første dagene i Omanbukta og Hormuzstredet. De bidro deretter til eskortering av allierte marinefartøy samt sivile skip med militære forsyninger i Omanbukta. Fartøyene fortsatte patruljeringen etter at krigen var over 28. februar; de to befant seg da i Hormuzstredet. Normale tokt var på én uke. KV «Andenes» returnerte til Norge 13. oktober 1991.

NorMedCoy/SA hadde tidlig lite å gjøre, da landoperasjonen gikk raskere enn forutsatt, og med mindre motstand, og behovet for den kirurgiske kapasiteten ble mindre enn antatt. Under avslutningen og tilbaketrekningen av mer enn 30 000 britiske soldater i perioden i mars–april fikk avdelingen eneansvar for sanitetstjenesten i området. Kompaniet var operativt fra 10. februar til 6. april 1991, og returnerte til Norge i slutten av april.

Verken KV «Andenes» eller NorMedCoy/SA ble direkte berørt av krigshandlingene.