Operation Odyssey Dawn (OOD), internasjonal militær operasjon rettet mot Libya, 19.–31. mars 2011. Operasjonen ble iverksatt en av gruppe stater som gikk sammen i en koalisjon for å bidra til gjennomføring av resolusjon nr. 1973 (2011) fra FNs sikkerhetsråd, vedtatt 17. mars. OOD ble direkte etterfulgt av den NATO-ledede Operation Unified Protector. Norge deltok i begge operasjonene.

Navnet er den amerikanske benevnelsen for USAs operasjon, og ble brukt også av flere andre land – og ble en fellesbenevnelse. Frankrike kalte sitt bidrag (sin operasjon) for Opération Harmattan; Storbritannia sin for Operation Ellamy; Canada sin Operation Mobile.

Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1973 ble vedtatt i henhold til FN-paktens artikkel VII, som autoriserer maktbruk – og ga eksplisitt anledning til å bruke "alle nødvendige midler" for å beskytte sivile. Forut for dette hadde FN, 26. februar, innført sanksjoner mot Libya gjennom resolusjon nr. 1970. Frankrike og Storbritannia utformet forslaget til resolusjon nr. 1973; vetomaktene Kina og Russland avsto fra å stemme, og ingen stemte mot.

Resolusjon nr. 1973 etablerte en flyforbudssone over Libya, som medlemsstatene ble oppfordret om å bidra til etableringen av. Forut for dette bidro operasjonen til å håndheve embargoen som ble innført mot Libya gjennom resolusjon nr. 1970, og som skulle forhindre leveranser av våpen og transport av leiesoldater. Formålet med og begrunnelsen for den militære intervensjonen var beskyttelse av sivile – mot maktovergrep fra regimet som truet med å bruke våpen mot opprørerne og dem som støttet disse – under borgerkrigen i Libya som fulgte opprøret i landet fra februar 2011. Sikkerhetsrådet etablerte dermed en praksis for militær intervensjon – en direkte inngripen i indre forhold i et land – for å beskytte sivile i væpnet konflikt; den såkalte 'responsibility to protect- (R2P-) normen, som ble vedtatt av FNs hovedforsamling i 2005.

På et hastemøte i Paris 19. mars, invitert av president Nicolas Sarkozy, besluttet en gruppe land å stille styrker til disposisjon for en militær aksjon iverksatt av en multinasjonal koalisjonsstyrke. Denne ble stående under operativ ledelse av USA gjennom det amerikanske forsvarets Afrika-kommando (AFRICOM), med oppgaven å sette resolusjon nr. 1973 ut i livet. Samme døgn, før møtet var over gjennomførte franske jagerfly de første angrep mot mål ved Benghazi for å sikre herredømme over luftrommet, hvorpå de angrep framrykkende regjeringsstyrker. Dette var innledningen til OOD, og samme døgn sto amerikanske og britiske marinestyrker i Middelhavet bak omfattende angrep, blant annet med Tomahawk kryssermissiler. Målet med de første angrepene var å eliminere Libyas luftmilitære kapasiteter som et ledd i å etablere flyforbudssonen; først i Kyrenaika, deretter i Tripolitania.

I operasjonens første fase deltok styrker fra USA, Storbritannia og Frankrike, samt fra Canada og Italia. Deretter sluttet flere seg til; i alt ti land bidro militært til OOD, derunder Norge. De enkelte land trakk på sine maritime kapasiteter som inngikk i NATOs stående styrker i Middelhavet, og Hellas og Italia stilte flybaser til disposisjon. Amerikanske bombefly, blant annet B–2 og B–1B Lancer, gjennomførte tokt fra sine hjemmebaser i USA, og amerikanske F–16CJ fly fra Tyskland; britiske fly opererte fra baser i Storbritannia.

Frankrike var en av de fremste pådrivere for militær intervensjon mot regimet til Muammar al-Gaddafi; det samme var Golfrådet (GCC). Dette fikk gjennomslag for sitt syn i Arabiske liga, som ga avgjørende politisk støtte til FN-resolusjon nr. 1973.

Det ble rapportert at spesialstyrker, blant annet britiske, ble satt inn på bakken i Libya – også forut for operasjonen – for å forberede luftangrepene. Allerede før FN-resolusjonene ble vedtatt, trappet NATO opp sin pågående overvåking av det aktuelle området av Middelhavet, innenfor rammen av sin anti-terroroperasjon, Operation Active Endeavor, ved hjelp av AWACS-fly. Derigjennom ble verdifull etterretning innhentet som grunnlag for planlegging av OOD. For å lykkes med presisjonsbombing er det vanlig å ha personell på bakken i operasjonsområdet for å identifisere mål, og lede ild mot målet.

Primære mål under OOD var militær infrastruktur, inklusive kommandosentraler, det libyske luftforsvaret samt mobile våpensystemer, ikke minst luftvern, artilleri og kavaleri. Det libyske forsvaret var på papiret sterkt, men mye av utrustningen var gammel, og dels ikke operativ, samtidig som store deler av hæren gikk i oppløsning etter hvert som offiserer og avdelinger gikk over til opprørerne. Flyvåpenet besto mest av gamle sovjetiske MiG-maskiner samt noen nyere franske Mirage jagerfly. 21. februar deserterte to libyske piloter med hvert sitt Mirage til Malta. Per 23. mars var luftforsvaret satt ut av spill, selv om et libysk fly tok av 24. mars – for så å bli ødelagt av et fransk. Også det libyske luftvernet besto vesentlig av gamle sovjetiske systemer.

Den norske regjering besluttet i ekstraordinært statsråd 23. mars, etter at et politisk vedtak om deltakelse var fattet dagen før, å gi fullmakt til forsvarsministeren om å stille et norsk militært bidrag til en koalisjon som ville håndheve FN-resolusjon nr. 1973. Både den internasjonale militære igangsettingen av OOD og den norske politiske beslutningen – og den operative effektueringen av denne – er framholdt som uvanlig effektiv. Det siste skyldtes særlig Norges ønske om å bidra til at det ble satt makt bak kravene fra Sikkerhetsrådet, og til gjennomføring av den første FN-autoriserte intervensjon i henhold til R2P-normen, som ble vedtatt i 2005, og som Norge hadde bidratt til å få på plass. Norge hadde dertil spilt en diplomatisk rolle i utformingen av resolusjon nr. 1973. Dertil ønsket statsminister Jens Stoltenberg å innmelde et konkret norsk styrkebidrag under Paris-møtet, 19. mars.

Den norske deltakelsen ble besluttet uten møte i Stortinget, i henhold til at norsk deltakelse i internasjonale operasjoner formelt sett er en beslutning som tilligger regjeringen å treffe. Regjeringspartiene stilte seg alle bak; det samme gjorde de konsulterte opposisjonspartiene.

Etter en vurdering av forskjellige mulige styrkebidrag, ble seks F–16 Fighting Falcon kampfly, 24. mars, deployert fra Bodø hovedflystasjon til NATO-basen Soudha Bay på Kreta. Ordren til Forsvaret om å stille styrker ble gitt allerede 19. mars, samme dag som Paris-møtet. Det ble også satt inn C–130 Hercules transportfly. Oppsetting og innsetting skjedde raskt, og ennå da de norske flyene tok av fra Bodø var det ikke bestemt hvor de skulle lande og hvilken base de skulle operere fra; beslutningen ble tatt underveis. De norske jagerflyene fløy sine første tokt 24. mars. Det norske bidraget sto under taktisk kommando av koalisjonsstyrken; norske myndigheter hadde samtidig full kontroll med anvendelsen av sitt styrkebidrag i henhold til norsk jurisdiksjon og basert på folkeretten.

Danmark og Sverige stilte også jagerfly; de svenske ble imidlertid ikke brukt til angrepstokt. I tillegg til Sverige, stilte to land utenfor NATO fly: Forente arabiske emirater og Qatar.

23. mars overtok NATO ansvar for håndhevelse av våpenembargoen, dagen etter også flyforbudsoperasjonen. Deretter ble det, etter intern tautrekking i NATO, vedtatt at alliansen skulle videreføre alle oppgaver, også luftangrep, og overta kommandoen over styrkene. Dette skjedde fra 31. mars, da en ny operasjon – Operation Unified Protector – ble iverksatt med de samme oppgaver. Norge deltok også i denne. Til sammen, under hele Libya-operasjonen, slapp norske jagerfly 588 bomber; 19 av disse i OOD.

Den internasjonale intervensjonen i Libya var omdiskutert da den startet, og er blitt kritisert i ettertid. Allerede 20. mars framholdt Den arabiske ligas generalsekretær, Amr Moussa, at operasjonen hadde gått for langt i forhold til opprettelse av en flyforbudssone. Kritikk ble tidlig reist også fra de tre medlemmene av Sikkerhetsrådet, som hadde stemt avholdende til resolusjonen som autoriserte intervensjonen: 22. mars tok Kina, Russland og Sør-Afrika til orde for øyeblikkelig våpenhvile; Sør-Afrika søkte samtidig å finne en politisk løsning.

Den såkalte humanitære intervensjonen i Libya er senere kritisert for på et tidlig tidspunkt å ha siktet seg inn mot et regimeskifte, noe som det ikke var eksplisitt hjemmel for i mandatet. Det er reist spørsmål ved om ikke dette – en fjerning av al-Gaddafis regime – for enkelte av de toneangivende stater, som Frankrike og Storbritannia, var selve målet for intervensjonen, og at dette lå til grunn allerede under den tidlige planleggingen. Det er også pekt på at den raske iverksetting av operasjonen tilsier at den var planlagt før FN-resolusjonen ble vedtatt. I tråd med denne kritikken er det også framholdt at den påståtte trusselen, etter aggressive uttalelser fra regimets side, om et nært forestående folkemord mot sivile i Benghazi var ubegrunnet. Men nettopp den uttalte frykten for at et angrep fra regimets side for å ta tilbake kontrollen over Benghazi, hvorfra opprørerne ledet sin kamp, var avgjørende for at Sikkerhetsrådet vedtok resolusjon nr. 1973, til at koalisjonen ble etablert – og til at Norge stilte styrker.

Frankrikes president Sarkozy var den fremste pådriver for en militær operasjon til støtte for opprørerne – mot regimet. Også innenfor NATO var det uenighet om operasjonen. USA var skeptisk til en intervensjon, og ønsket ikke å påta seg en lederrolle. Heller ikke Storbritannias militære ledelse fant at en intervensjon i Libya var i samsvar med landets strategiske interesser, og Tyskland besluttet å ikke delta i operasjonen. Tyske forsterkninger ble derimot sendt til Afghanistan, for å frigjøre ressurser fra NATO-styrken International Security Assistance Force (ISAF) der. Tyrkia var også mot OOD, men stilte i den etterfølgende NATO-operasjonen.

  • Bøe-Hansen, Ola; Heier, Tormod; Matlary, Janne H. (red.) (2013). Strategisk suksess? Norsk maktbruk i Libya og Afghanistan. Universitetsforlaget.
  • Tunander, Ola (2012). Libyenkrigets geopolitik. Humanitär intervention eller kolonialkrig? Celanders förlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

24. august 2011 skrev Ida Jackson

Så bra du skriver artikler om dette og får leksionet oppdatert! Kjempebra!

- Ida Jackson
Nettansvarlig

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.