Lockheed Martin F-35 Lightning II.

U.S. Air Force photo/Senior Airman Julius Delos Reyes. fri

Lockheed Martin F-35 Lightning II, omtales som et femte generasjons, énseters, énmotors, multirolle kampfly med stealth-egenskaper.

Flyet er et resultat av det amerikanske forsvarsdepartementets JSF-program, som fra midten av 1990-årene ble utredet for å erstatte F-16, A-10 Thunderbolt II, F/A-18 Hornet og AV-8B Harrier II. 26. oktober 2001 ble en kontrakt for systemutvikling og demonstrasjon tildelt Lockheed Martin for X-35, som vant over Boeing X-32.

F-35 er planlagt levert i tre versjoner med 80 % felles deler: F-35A CTOL (Conventional Takeoff and Landing), F-35B STOVL (Short Takeoff and Vertical Landing) og F-35C CV (Carrier-Based). Kun F-35A er aktuell for Norge.

Den første F-35A var ferdig bygd ved Lockheed Martins fabrikkanlegg i Forth Worth, Texas, 19. februar 2006, og fløy for første gang 15. desember samme år. De første prøver med brenselfylling i luften fant sted 12. mars 2008, og første flygning med hastighet over lydens ble gjennomført 13. november 2008 (1,05 M i en høyde av 9144 m). Første F-35B var på vingene 11. juni 2008. Den første serieproduserte F-35A ble levert i 2011.

Flere av trekkene ved F-35 minner om Lockheed Martins F-22 Raptor, men flyet bruker altså bare én motor. Cockpiten har en forholdsvis stor dataskjerm (50 · 20 cm), og vil trolig få delvis talestyring. Istedenfor HUD (head up display) med projisering på frontglasset, vil HMDS (helmet mounted display system, et datavisningssystem på hjelmen) bli benyttet. Styring av selve flyet skjer elektronisk med en kort stikke på høyre side og ytelsesregulering av motoren på venstre. Katapultsetet er levert av Storbritannias Martin-Baker.

To typer jetmotorer er tilgjengelig, en Pratt & Whitney F135 (skyvkraft 111 kN, 178 kN med etterbrenner) eller en General Electric/Rolls Royce F136. STOVL-versjoner av begge typer vil benytte Rolls-Royce's LiftSystem, som blant annet består av en akseldrevet løftvifte, drivaksling og clutch pluss en svingbar dyse som dirigerer avgassene fra jetmotoren nedover ved halepartiet.

Bevæpningen på F-35A omfatter en fireløps, roterende 25 mm kanon med 180 skudd innvendig montert, dessuten opptil to styrte luft-til-luft missiler og to 910 kg luft-til-bakke missiler, også innvendig båret.

Flyets viktigste sensor er en radar konstruert av Northrop Grumman Electronic Systems og utfylt med en elektro-optisk målindikator konstruert av Lockheed Martin og British Aerospace. Målindikatoren sitter under flyets nese, mens andre elektro-optiske sensorer for missilangrepvarsling, hjelp til navigasjon og nattoperasjoner er fordelt på andre steder.

F-35 programmet har et sterkt internasjonalt tilsnitt, med Storbritannia, Italia, Nederland, Canada, Tyrkia, Australia, Norge og Danmark som bidragsytere til dekning av utviklingskostnadene.

Det er tre nivåer av internasjonal deltakelse. Storbritannia er eneste Nivå 1-partner. Nivå 2- partnere er Italia  og Nederland. Nivå 3-partnerne er Canada, Tyrkia, Australia, Norge og Danmark. Dessuten er Israel og Singapore med som såkalte Security Cooperative Participants.

Programmet har for mange land vært preget av kutt i antall fly av økonomiske grunner. Ved midten av 2016 var følgende tall gjeldende; Australia vil få levert 72 fly fra 2018, et kutt fra opprinnelig 100 fly. Canada sine planer om å anskaffe 65 fly er foreløpig satt til side. Danmark besluttet i 2016 å kjøpe inn 27 fly, et kutt fra opprinnelig 48 fly, planlagt levert fra 2022. Israel har bestilt 33 fly med opsjon for ytterligere 17, med levering fra slutten 2016, og har planer for innkjøp av opptil 75 fly. Italia skal anskaffe 90 fly (et kutt fra opprinnelig 131 fly), hvorav 60 F-35A og 30 F-35B, det første ble levert i 2015. Japan vil anskaffe 42 fly, hvorav 38 vil bli ferdigstilt i Japan. Nederland vil anskaffe 37 fly, et kutt fra opprinnelig 85 fly, planlagt levert fra 2019. Norge vil anskaffe 52 fly, levert fra 2017. Storbritannia vil anskaffe 138 F-35B, levert fra 2016. Sør-Korea har bestilt 40 fly som skal leveres fra 2018. Tyrkia vil anskaffe 100 fly, levert fra 2018. USA vil anskaffe i alt 2457 fly, hvorav 1763 for flyvåpenet, 260 F-35C for marinen, og 353 F-35B og 67 F-35C for marinekorpset.

For Norges vedkommende har gjenkjøpsytelser og industriavtaler vært en viktig del av samarbeidsgrunnlaget, og Norge har flere ganger truet med å trekke seg fordi tilbudet om industriavtaler tidligere har vært tilfredstillende. Kongsberg Defense Systems har fått kontrakter på å levere deler og utvikler Joint Strike Missile (JSM) for bruk fra F-35.

Stortinget besluttet i 2001 at en anskaffelse av nye kampfly skulle forberedes, og valgte i 2008 F-35A som Norges nye kampfly (se Kampflyvalget i Norge). I alt skal 52 fly kjøpes inn, levert fra 2017 og frem til 2025. Per 2015 til en samlet pris på 68 mrd. kroner, inkludert utstyr og trening.

 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

13. september 2009 skrev Sverre K. Myren

HeiUtmerket artikkel, men foreslår at du bytter navn til F-35 Ligthning II i stedet for JSF. Som du helt sikkert vet var JSF navnet på utviklingsprogrammet, mens flyet forlengst har fått navnet Lightning II. Det kan bidra til at norske mediefolk, politikere og andre til sist lærer seg navnet. Til sammenligning het F-16 som kjent LWF (Light-Weight Figter) under utviklingen. Bytt navn på hovedartikkel, og endre JSF-oppslaget til en henvisning til hovedartikkelen.mvhSverre K. Myrenfagansvarlig for andre ting, men også veldig flyinteressert (bl.a.)

22. desember 2009 svarte Erik Tandberg

Takk for nyttig kommentar. Jeg valgte å bruke JSF fordi denne betegnelsen var knyttet til flyet ganske lenge. Men det er korrekt det du skriver.

24. november 2011 svarte Yngve Jarslett

Jer har nå byttet navn på artikkelen. Noen småfiks og oppdateringer står fremdeles igjen, men jeg skal forsøke å få dem unna så snart som mulig.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.