F-35 av /Forsvaret. Gjengitt med tillatelse

F-35 Lightning II

To norske F-35, sett fra siden og nedenfra, flyr over Rondane i 2017.
F-35 av /Forsvaret. Gjengitt med tillatelse

Lockheed Martin F-35 Lightning II er et amerikansk kampfly. Det omtales som et femtegenerasjons, énseters, énmotors, multirolle-kampfly med stealth-egenskaper.

Faktaboks

Også kjent som
JSF, Joint Strike Fighter

Norge besluttet i 2008 at F-35 skulle være det norske luftforsvarets nye kampfly, og første fly ble ankom Norge i 2017.

Bakgrunn og historie

Flyet er et resultat av det amerikanske forsvarsdepartementets JSF-program, som fra midten av 1990-årene ble utredet for å erstatte F-16, A-10 Thunderbolt II, F/A-18 Hornet og AV-8B Harrier II. 26. oktober 2001 ble en kontrakt for systemutvikling og demonstrasjon tildelt Lockheed Martin for X-35, som vant over Boeing X-32.

F-35 blir levert i tre versjoner med 80 prosent felles deler: F-35A CTOL (Conventional Takeoff and Landing), F-35B STOVL (Short Takeoff and Vertical Landing) og F-35C CV (Carrier-Based). Kun F-35A er aktuell for Norge.

Den første F-35A var ferdig bygd ved Lockheed Martins fabrikkanlegg i Forth Worth, Texas, 19. februar 2006, og fløy for første gang 15. desember samme år. De første prøver med brenselfylling i luften fant sted 12. mars 2008, og første flygning med hastighet over lydens ble gjennomført 13. november 2008 (mach 1,05 i en høyde av 9144 m). De første serieproduserte F-35A ble levert fra 2011.

Den første F-35B var på vingene 11. juni 2008, og ble operativt i det amerikanske marinekorpset i 2015.

F-35A ble første gang brukt i kamp av det israelske flyvåpenet mot iranske mål i Syria i 2018 (offentliggjort 10. mai 2018). F-35B ble første gang brukt i kamp av det amerikanske marinekorpset 27. september 2018 mot mål i Afghanistan.

Beskrivelse av F-35

Lockheed Martin F-35A Lightning II – Fotografi av det første flyet overlevert Luftforsvaret.

av /U.S. Air Force photo. CC BY NC 2.0

Flere av trekkene ved F-35 minner om Lockheed Martins F-22 Raptor, men flyet bruker altså bare én motor. Cockpiten har en forholdsvis stor dataskjerm (50 · 20 cm), og vil trolig få delvis talestyring. Istedenfor HUD (head up display) med projisering på frontglasset, vil HMDS (helmet mounted display system, et datavisningssystem på hjelmen) bli benyttet. Styring av selve flyet skjer elektronisk med en kort stikke på høyre side og ytelsesregulering av motoren på venstre. Katapultsetet er levert av Storbritannias Martin-Baker.

To typer jetmotorer er tilgjengelig, en Pratt & Whitney F135 (skyvkraft 111 kN, 178 kN med etterbrenner) eller en General Electric/Rolls Royce F136. STOVL-versjoner av begge typer vil benytte Rolls-Royce's LiftSystem, som blant annet består av en akseldrevet løftvifte, drivaksling og clutch pluss en svingbar dyse som dirigerer avgassene fra jetmotoren nedover ved halepartiet.

Bevæpningen på F-35A omfatter en fireløps, roterende 25 mm kanon med 180 skudd innvendig montert, dessuten opptil to styrte luft-til-luft missiler og to 910 kg luft-til-bakke missiler, også innvendig båret.

Flyets viktigste sensor er en radar konstruert av Northrop Grumman Electronic Systems og utfylt med en elektro-optisk målindikator konstruert av Lockheed Martin og British Aerospace. Målindikatoren sitter under flyets nese, mens andre elektro-optiske sensorer for missilangrepvarsling, hjelp til navigasjon og nattoperasjoner er fordelt på andre steder.

En av flyets viktigste fordeler er dets kapasitet i forhold til et nettverksbasert forsvar. Det vil blant annet si umiddelbar utveksling av data mellom enheter i de forskjellige våpengrenene. I Norge jobber Cyberforsvaret med å integrere F-35 med resten av Forsvaret.

Internasjonal deltagelse

F-35B under vertikal landing
F-35B av /U.S. Marine Corps photo. U.S. Government Works

F-35 programmet har et sterkt internasjonalt tilsnitt, med Storbritannia, Italia, Nederland, Canada, Tyrkia, Australia, Norge og Danmark som bidragsytere til dekning av utviklingskostnadene.

Det er tre nivåer av internasjonal deltakelse. Storbritannia er eneste Nivå 1-partner. Nivå 2- partnere er Italia og Nederland. Nivå 3-partnerne er Canada, Tyrkia, Australia, Norge og Danmark. Dessuten er Israel og Singapore med som såkalte Security Cooperative Participants.

Programmet har for mange land vært preget av kutt i antall fly av økonomiske grunner. Ved slutten av 2018 var følgende tall gjeldende:

  • Australia: I alt er 72 F-35A planlagt levert fra 2018, et kutt fra opprinnelig 100 fly, og de første regnes med å bli tatt i bruk fra 2020.
  • Belgia: Belgiske myndigheter besluttet i 2018 å kjøpe inn F-35A, og i alt er 34 fly planlagt bestilt.
  • Canada: Canada har satt til side tidligere planer om å kjøpe F-35 og har igangsatt en ny runde kampflyvalg. F-35 er en av kandidatene, og beslutningen om hvilket kampfly Canada velger forventes å tas i 2022.
  • Danmark: Danmark besluttet i 2016 å kjøpe inn 27 F-35A, et kutt fra opprinnelig 48 fly, som er planlagt levert fra 2022.
  • Israel: Israel har kjøpt 50 F-35A med opsjon for ytterligere 25. De første ble levert i slutten av 2016, og ble tatt i bruk fra slutten av 2017.
  • Italia: I alt skal 90 F-35 anskaffes (et kutt fra opprinnelig 131 fly), hvorav 60 F-35A og 30 F-35B. De første F-35A ble levert i 2016, og de første F-35B i 2018.
  • Japan: Japan besluttet i 2011 å anskaffe 42 F-35A, hvorav 38 vil bli ferdigstilt i Japan, og de første av disse ble levert det japanske flyvåpenet i 2018. I 2018 besluttet Japan å anskaffe ytterligere 63 F-35A og 42 F-35B.
  • Nederland: Nederland skal anskaffe 37 F-35A, et kutt fra opprinnelig 85 fly, de første planlagt levert fra 2019.
  • Storbritannia: Storbritannia har planlagt å anskaffe 138 F-35B. De første ble levert i 2018.
  • Sør-Korea: Sør-Korea har bestilt 40 fly, planlagt levert fra 2019.
  • Tyrkia: Tyrkia vil anskaffe 100 F-35A, og de første ble levert i 2018.
  • USA: USA har planlagt å anskaffe i alt 2457 F-35, hvorav 1763 F-35A for flyvåpenet, 353 F-35B og 67 F-35C for marinekorpset, og 260 F-35C for marinen.

F-35 i Norge

For Norges vedkommende har gjenkjøpsytelser og industriavtaler vært en viktig del av samarbeidsgrunnlaget, og Norge har flere ganger truet med å trekke seg fordi tilbudet om industriavtaler tidligere har vært tilfredstillende. Kongsberg Defense Systems har fått kontrakter på å levere deler og utvikler Joint Strike Missile (JSM), se Naval Strike Missile, for bruk fra F-35.

Stortinget besluttet i 2001 at en anskaffelse av nye kampfly skulle forberedes, og valgte i 2008 F-35A som Norges nye kampfly. I alt er det planlagt å kjøpe inn 52 fly, levert frem til 2025, til en samlet 2015-pris på 68 milliarder kroner, inkludert utstyr og trening. F-35 ble offisielt overført til Luftforsvaret i 2015, og de første ankom Ørland hovedflystasjon 3. november 2017.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev Sverre K. Myren

HeiUtmerket artikkel, men foreslår at du bytter navn til F-35 Ligthning II i stedet for JSF. Som du helt sikkert vet var JSF navnet på utviklingsprogrammet, mens flyet forlengst har fått navnet Lightning II. Det kan bidra til at norske mediefolk, politikere og andre til sist lærer seg navnet. Til sammenligning het F-16 som kjent LWF (Light-Weight Figter) under utviklingen. Bytt navn på hovedartikkel, og endre JSF-oppslaget til en henvisning til hovedartikkelen.mvhSverre K. Myrenfagansvarlig for andre ting, men også veldig flyinteressert (bl.a.)

svarte Erik Tandberg

Takk for nyttig kommentar. Jeg valgte å bruke JSF fordi denne betegnelsen var knyttet til flyet ganske lenge. Men det er korrekt det du skriver.

svarte Yngve Jarslett

Jer har nå byttet navn på artikkelen. Noen småfiks og oppdateringer står fremdeles igjen, men jeg skal forsøke å få dem unna så snart som mulig.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg